Hvordan utjevne sosial ulikhet i barn og unges helse?

– Veldig mange faktorer påvirker barn og unges helse. Boligforhold, foreldrenes engasjement og hvordan de har det på skolen og på fritiden er med på å forme barns helse, både fysisk og psykisk, sier Nora Gotaas, forsker ved By- og regionforskningsinstituttet NIBR.

Hun har studert det systematiske folkehelsearbeidet rettet mot barn og ungdom i tre bydeler i Oslo.

Det systematiske folkehelsearbeidet

• Alle norske kommuner er pålagt å lage en oversikt over befolkningens helsetilstand, og negative og positive påvirkningsfaktorer på folks helse i eget område.
• Kommunene skal prioritere områder på bakgrunn av oversikten, samt utforme tiltak.
• Deretter skal arbeidet evalueres.
• Dette utgjør det systematiske folkehelsearbeidet i kommunen.
• I Oslo ligger mye av det systematiske folkehelsearbeidet på bydelsnivå.

– Oslo er en interessant by å studere, fordi forskjellene mellom folk er mye større og tydeligere her enn i andre deler av landet. I tillegg har Oslo en større andel ungdom enn andre norske byer, og barnefattigdom er mer utbredt enn i resten av landet, sier Gotaas.

En villet utjevningspolitikk som treffer

I rapporten «Hvordan løfte utjevning av sosial ulikhet i helse blant barn og unge systematisk inn i bydelenes folkehelsearbeid? Erfaringer fra bydeler i Oslo kommune» (oda.oslomet.no) drøfter NIBR-forskeren hvordan bydelene har organisert folkehelsearbeidet rettet mot barn og ungdom på forskjellige måter, hva slags kapasitet de har – og hvilke utslag det gir.

– Sosial ulikhet blant unge er viktig, fordi vi vet at forskjellene ofte følger folk gjennom hele livet, særlig når det gjelder helsa. Derfor er det viktig å få kunnskap om kommunenes tilnærminger, for å lære av hverandre, og dermed kunne jobbe best mulig med folkehelsearbeidet, sier Gotaas.

Forskjellene i helse følger forskjeller i levekår. Blant annet er det tett sammenheng mellom sykdomsutfordringer og dødelighet og dine generelle levekår.

– Tilgang til flere ressurser gjør at du lever lengre og er gjennomsnittlig friskere enn dem som har mindre tilgang på ressurser. Derfor er en utjevnende folkehelsepolitikk viktig, sier Gotaas.

Hun mener det kan se ut til at den overordnede politikken i Oslo har effekt.

– Bydelene som har størst levekårsutfordringer har fått størst ressurser. Det er en villet utjevningspolitikk som ser ut til å ha truffet, sier Gotaas.

Et spørsmål om kapasitet

Et tydelig funn i Gotaas’ rapport er at det er stor ulikhet når det kommer til bydelenes «institusjonelle kapasitet».

– Det handler i stor grad om ressurser, men ikke bare økonomiske. I tillegg til hvor mange stillinger du har, har det også stor betydning hvilken kompetanse personene besitter, hvilke organisatoriske ressurser du har, hvor mye kunnskapsinnhenting og utviklingsarbeid du får gjort. Siden ungdommen forandrer seg hele tiden, må også arbeidet med hvordan du skal nå dem endre seg, for eksempel, sier Gotaas.

Folkehelsearbeid er en lovpålagt oppgave. Men hvor mye ressurser bydelene har, er ganske forskjellig.

– I folkehelsearbeid for barn og unge er forebygging helt sentralt. Det betyr ofte prosjektarbeid, som er avhengige av prosjektmidler. Det kan gi en uforutsigbarhet i arbeidet, for du kan aldri være helt sikker på at du får midler, sier Gotaas.

Gotaas mener det er interessant at en bydel som ikke har så mye ressurser i utgangspunktet, likevel kan få til mye.

– Men det ser ut til å være en slags selvforsterkende mekanisme i at de som har fleksible ressurser, som har kapasitet til å søke støtte, kommer inn i en god sirkel, hvor de blir mer og mer drevne på å søke støtte. Når du opparbeider deg mye kunnskap om ungdommen i bydelen din, for eksempel, blir det lettere å søke om midler neste gang. De blir gode på å få tilslag. Denne mekanismen har kanskje gått litt under radaren, sier Gotaas.

Mer konkrete planer

Rapporten er utarbeidet på oppdrag av det regionale Kompetansesenter rus Oslo (KORUS), Velferdsetaten i Oslo kommune.

Gotaas har studert tre av femten bydeler, og intervjuet 13 personer.

– Det er en liten undersøkelse, men oppdraget var å gå inn i bydelene og finne ut hvordan de har innrettet arbeidet, hva som hemmer og fremmer folkehelsearbeidet akkurat nå. Det er kunnskap som blant annet vil være nyttig i arbeidet med en ny folkehelsestrategi, sier Gotaas.

Alle bydelene Gotaas har studert, fremhever barn og unge som en prioritert målgruppe i sine planer. I tillegg fremhever «alle» betydningen av at det finnes lavterskeltilbud i bydelen, særlig helsesykepleiere på skolene og helsestasjon for ungdom.

– Særlig ungdomsrådene er ekstremt opptatt av lavterskeltilbud, og at de har for liten kapasitet. Tilgjengelighet, både åpningstider og fysisk plassering, er kjempeviktig. I tillegg til andre sosiale steder å være, som fritidsklubber. Særlig i bydeler med større levekårsutfordringer er det viktig – og behovet ble mye tydeligere under pandemien, sier Gotaas.

Bydelene kan velge selv hvordan de vil organisere seg, også når det gjelder folkehelsearbeidet.

– Her er det ulik praksis fra bydel til bydel, noen har egne, omfattendeplaner for folkehelsearbeidet . Det har vært mer vanlig tidligere, men i denne undersøkelsen har to av bydelene gått bort fra dem og heller laget mye mer konkrete og spissede strategiske planer. Det er en interessant utvikling, de snakker mindre om «folkehelse», men bruker ord som «forebygging» og «helsefremming» i stedet. Siden dette er veldig ferske planer, er det ikke mulig å si noe om hvorvidt de virker mer hensiktsmessig, men de kan forstås som en mer slagkraftig måte å integrere folkehelsearbeidet på. Men det gjenstår å se, sier Gotaas.

Komplekst arbeid

– Folkehelsearbeidet i bydelene er ekstremt sammensatt, det favner alle sektorer og alle nivåer i bydelen. Det er ikke et overraskende funn, men denne undersøkelsen bekrefter at folkehelsearbeid er svært komplekst og dermed et vanskelig område å samordne, sier Gotaas, og utdyper:

– Det er krevende å jobbe med et felt som per definisjon vil involvere hele bydelen, med mange aktører, og få alle de ulike aktørene til å trekke i samme retning. Det krever integrasjon innad i bydelen, samtidig som alle aktørene hele tiden henvender seg utad, til barn og unge og frivilligheten.

Sosial ulikhet i helse

• Sosial ulikhet i helse betyr systematiske forskjeller i både psykisk og fysisk helse mellom det man tidligere ville kalt ulike samfunnsklasser.
• Forskjellene ses for eksempel tydelig når man kategoriserer folk etter utdanning og inntekt, hvor lavutdannede og lavtlønnede har dårligere helse og høyere dødelighet enn dem med høyere utdanning og inntekt.
• For å jevne ut sosial ulikhet i helse, må folkehelsearbeidet prøve å påvirke de grunnleggende faktorene i våre liv, som oppvekstforhold, boligforhold, utdanning, arbeid og inntekt.

Undersøkelsen er en oppfølging av et tidligere prosjekt gjennomført av By- og regionsforskningsinstituttet NIBR: «Barn, unge og utjevning av sosial ulikhet i helse – en kartleggingsundersøkelse av byomfattende plandokumenter i Oslo kommune» (oda.oslomet.no).

Begge undersøkelsene er utarbeidet på oppdrag av det regionale Kompetansesenter rus Oslo (KORUS), Velferdsetaten, Oslo kommune. Formålet med de to undersøkelsene er å fremskaffe kunnskap som kan bidra til en videreutvikling av folkehelsearbeidet i Oslo kommune og Program for folkehelsearbeid i kommunene 2017-2027. Det er en målsetting at kunnskapen også vil kunne ha overføringsverdi til andre kommuner i landet.