Skissen − tegning som billednotat

En skisse er gjerne et utkast eller et forslag som er uferdig, foreløpig og uforpliktende. Det er en forberedelse til noe som skal bli endelig, i hvert fall mer varig. Men skissen skal ikke nødvendigvis videre til noe mer. Slike enkle billednotater er som regel tilstrekkelige og fyller en funksjon, nettopp som skisse. Skissen bærer i seg en faktisk opplevelse, et billedspor, den blir et vitne om tid og sted, der og da. Forventningen til en tegning er at den også skal være god, i det minste litt vellykket. Kanskje er det denne forestillingen som er den største barrieren mot å unne seg å tegne enkle personlige skisser, for eksempel i dagbøker om man holder seg med slike.

Den nødvendige tegningen

«Ikke ta fotografier, tegn!» sa den myteomspunne arkitekten Le Corbusier til sine studenter:

Fotografier forstyrrer iakttagelsen, tegning etser seg inn i bevisstheten og når frem til tingenes dype sannhet. Glem fotografiet! Det griper bare overflaten og skyver seg inn mellom subjektet og objektet.

Corbusier etterlot seg 97 skissebøker, i jakkelommeformat, de fleste med helt enkle og raske tegninger fra reiser. Av noe han har sett, noe han har tenkt. Corbusier var sikker i sin sak: Tegningen går dypt.

I tråd med dette omtaler John Berger, en engelsk kunstkritiker, poet og maler, tegning som den dypeste av alle menneskelig aktiviteter og den mest utfordrende:

Tegningen har aldri opphørt å være en kunnskapshandling. Den er der for å undersøke det synlige og utforske visuelle strukturer, for å gi form til ideer og kommunisere dem, for å hente opp igjen et minne. Tegningen oppgir aldri forsøket på å vise tingenes egentlige og dypereliggende natur.

Mer direkte sies det av den italienske arkitekten Carlo Scarpa, i Norge først og fremst kjent som inspirator for Sverre Fehn:

I want to see things, that is all I really trust. I want to see, and that is why I draw. I can see an image only if I draw it. (Dal Co, 1984).

Forfatteren som tegner

I første del av Peter Handkes bok Hjemreisen oppholder geologen Valentin Sorger seg i et landskap nær polarsirkelen på det amerikanske kontinentet. Handke, som selv er en tegner, lar tegningen være av stor betydning for Sorger, som har landskapet som sitt objekt:

Også i sitt arbeide foretrakk han å tegne fremfor å fotografere, bare når han tegnet fikk han likesom tak i alle landskapets detaljer; stadig ble han overrasket over hvor mange former det fantes, og det i et øde område, som til å begynne med hadde virket ganske uinteressant. Ettersom han trakk linje for linje, kom landskapet ham nærmere, nøyaktig og i alle enkeltheter, ingenting ble overlatt til tilfeldigheter, slik det mang en gang hendte innenfor hans vitenskap. Og Sorger kunne med god samvittighet si, om ikke annet enn til seg selv, at i det landskapet hadde han vært.

Den enkle tegningens kraft

Geologen tegner seg inn i et landskap som først fortoner seg ensformig og øde, reflekterer sosialantropologen Michael Taussig over tegningens betydning i sitt mangeårige feltarbeid i Colombia. I boken I Swear I Saw This – Drawings in Fieldwork Notebooks, Namely My Own (2011) skriver han at i et deltagende studium av det fremmede kan selv de mest naive tegninger tilføre stoffet uvurderlige kvaliteter, og han innleder med å fortelle bokens kjernehistorie hvor hans enkle tegning spiller hovedrollen:

I en drosje, på vei inn i en tunnel i storbyen Medellin, fikk jeg, i et glimt, se noen mennesker som hadde søkt tilhold rett innenfor tunnelåpningen. Sjåføren forklarte meg at der er natteluften noe varmere. Inntil veggen satt en kvinne med en lang nylonsekk i fanget. Hun sydde den sammen om et menneske, kanskje hennes døde mann.

Hjemme på hotellet laget Taussig en tegning av det han siden sverger på at han har sett. Denne tegningen ble for Taussig en evig kilde til minner og refleksjoner og blir et fast omdreiningspunkt i hans livslange feltarbeid.

Han minner oss om at vitenskap har to faser, den imaginative oppdagelsens logikk fulgt av den strevsomme bevisføringen. Imidlertid er det for de sosiale disipliner vanskeligere å innordne seg et slikt forløp, til forskjell fra virksomheten til malere, arkitekter og filmskapere. Taussig erfarer at tegningen er relevant også for antropologer. Blandingen av råmateriale og refleksjoner inviterer til å utforske forbindelsen mellom en indre og en ytre verden:

Denne måten å betrakte notatboken på, blir for meg stadig mer treffende og fruktbar, på grunn av den særegne kunnskapen som antropologisk feltarbeid produserer. Notatboken tilbyr en spesialtilpasset lagring av denne kunnskapen, ikke først og fremst som treg registrering, men åpner for noe helt annet, noe levende, som er grunnen til at jeg, når jeg omtaler dette, velger å kalle det kunnskap.

Og det er tegningen som er livgiveren.

Den magre tekstens kjedsomhet

Slike dagbøker med notater, tegninger, akvareller og innlimte avisutklipp har Taussig til felles med andre antropologer. Fagkollegaene forteller ham at når de er vel hjemme igjen på universitetet, og blar i notatbøkene, blir de ofte deprimerte. De blir slått av kjedsomhet når de leser tekstene i sine «notebooks», fundamentet for rapporter og nye søknader. Det hele er så magert! De opplever at tekstene yter liten rettferdighet til de innholdsmettede opplevelsene i feltarbeidet. Men, forteller Taussig, av og til har antropologene laget en tegning, og når de gjenser den, kvikner de til. Assosiasjonene strømmer på, tegningen åpner opp for minner og refleksjoner tekstene ikke er i nærheten av å bidra til. Taussig skriver at en tegning ikke kan bli ferdig tolket, og at verdien av selv den enkleste skisse aldri kan overvurderes. Selv om antropologen ikke har opparbeidet tegneferdighet, tegner han likevel.

Tegning som samtale med andre

En tegning kan stilles ut slik at andre kan komme og betrakte den. Men i denne sammenhengen er ikke en slik form for kommunikasjon temaet, her ser vi på tegningen som redskap for å forstå. Tegningen kan supplere det jeg sier, få frem noe som er vanskelig å ordlegge, eller som kan tydeliggjøre en situasjon. Min forestilling har på ulikt vis alltid billedkarakter, tegningen byr seg frem og kan ha den største betydning som redskap i dialogen.

En slik dialog viste seg å være svært viktig en vårdag i Paris i 2019. 15. april begynte det å brenne i Notre-Dame. Tusener av mennesker sto i gatene rundt og iakttok en katastrofe utvikle seg.

Denne analytiske tegningen, laget av en erfaren brannkonstabel, var en tegning sett ovenfra, og taket og noen vegger var tatt bort for å vise hvor langt brannen var kommet i rommet. De sterkeste flammene var tegnet røde, de mindre brannene oransje og mulige adkomst- og rømningsveier var blå. Brannens utviklingsretninger var angitt med piler. Kunnskap og erfaring som brannslukker var avgjørende, og i Paris’ brannkorps er det etablert en praksis at den som blir utdannet til operativ tegner, må være en erfaren brannkonstabel. Først brannkonstabel, så tegner. Illustrasjon: ©Laurent C./BSPP

Om ettermiddagen, da man innså at taket i katedralen med alle sine trekonstruksjoner var overtent og ikke til å redde, ble slukningsarbeidet konsentrert om å lage en vannbarriere mellom den voldsomme takbrannen og de store tårnene i vestfronten. Hadde ilden fått tak i gulv og i tårnene, ville de antagelig ha styrtet, og katedralen ville ikke vært til å redde. Et branntilløp i nordre tårn ble slukket i tide, og katedralens grunnkonstruksjoner, søyler, vegger og tårn, ble reddet.

Tegneren alene i mørket

Forut for den avgjørende slukningsaksjonen hadde brannkorpsets operative tegner gått inn i kirken. Denne brannkonstabelen, utstyrt med blokk og blyant, var kvalifisert for å utføre en svært viktig jobb: Inne i kirken laget han en reportasjetegning av hvor flammene var, og hvor det fremdeles var mulig å komme til for eventuelle forsøk på slukking. Tegningen ble tatt med ut til brannsjefen, og han viste den til president Macron, som var ankommet torget foran katedralen.

Brannsjefen forklarte Macron det tegningen viste, at man hadde to helt ulike muligheter: enten ta sikte på en kontrollert nedbrenning av katedralen eller sende inn tjue frivillige brannslukkere for å slukke brannen i nordre tårn med betydelig fare for sine liv. Som i farlige krigsoperasjoner var det presidenten som måtte godkjenne en slik aksjon. Med tegningen mellom seg tok Macron og brannsjefen beslutningen om å gjøre et forsøk på å slukke. Det meldte seg tjue brannkonstabler som var villige til å begi seg inn i det uoversiktlige infernoet. Først studerte de tegningen for å få en felles forståelse av hva som ville møte dem. Så gikk de inn i den mørke og røykfylte katedralen, i tillit til at tegningen til den operative tegneren var faglig trygg.

I ettertid er det blitt klart at den raske, enkle håndtegningen utført av brannkonstabelen inne i kirken mens brannen utviklet seg, hadde vært avgjørende for at Notre-Dame ble reddet. Tegningen hadde gitt brannsjefen kritisk informasjon som et foto ikke kunne gitt.

To tegninger fra kasbaer i Atlasfjellene i Marokko (mine) med tekst om god tid og liten tid, samme motiv, ulikt angrepet. Tegning: Alf Howlid

Tillit til tegningen

Brannkonstabelen som operativ tegner var utstyrt med tegneblokk og blyant for å utføre en livsviktig oppgave. Her skulle ikke tegningen åpne for assosiasjoner, det var harde realiteter som skulle beskrives så raskt som mulig og samtidig med så mye relevant informasjon som nødvendig. Tegnerapporten skulle gi et entydig og tolkbart grunnlag for brannslukningshandlinger. Brannsjefen trengte en instruktiv tegning som viste den objektive sammenheng mellom flammer, røykutvikling, romforløp og mulige adkomst- og fluktveier.

Han tegner også det han vet

Den operative tegneren velger ikke det klassiske perspektivet. Det karakteristiske for en perspektivtegning er at det tilstrebes å tegne det man ser fra et bestemt punkt i rommet, og at mindre gjenstander i forgrunnen dekker for større gjenstander i bakgrunnen. Denne form for tegning ville ikke vært funksjonell for tegning av brannforløpet i katedralen.

Brannkonstabelens tegning viste ikke bare det han så, men også det han ikke så, det han av erfaring visste. Han tegnet rommet sett ovenfra, men de parallelle linjene i rommet forble parallelle på tegningen. Alle avstander er i samme målestokk, og til forskjell fra perspektivtegningen er det ingen forsvinningspunkter. Denne fremstillingsformen kalles ofte militærperspektiv og har vært mye brukt for store bygningskonstruksjoner. I tidlige avanserte kulturer, som den japanske og kinesiske, har denne tegnemåten vært foretrukket: Da Sir John Barrow, i 1805, spurte den kinesiske keiseren hvorfor hoffets kunstmalere avviste perspektivet, fikk han til svar at øyets ufullkommenhet er ikke en god nok begrunnelse for å gjengi naturens elementer som ufullkomne. Den europeiske renessansens sentralperspektiv var blitt valgt bort.

En kaféstol er et godt utgangspunkt for tegning. Her er et motiv fra en gate i Cefalù på Sicilia, flere raske skisser av det samme motivet, i en liten tegnebok, åtte små tegninger. Her er noen erfaringer:

A Den første skissen tok mest tid. B Det kunne blitt med den, som jo er det vanlige, men det samme motivet ble tegnet en gang til, og da mye raskere . C Nå kjente jeg motivet godt og kunne se etter noe annet, for eksempel mørke og lyse flater, som i neste tegning. D Så en tegning med færrest mulig streker, E og så en uten-å-løfte-pennen-øvelse. Tegning: Alf Howlid

I rekken av tegninger ble det stadig mindre viktig at tegningen «lignet». Tegningen som forsøk, eller studium, ble mer interessant, tegningen selv bestemte mer. Hver lille tegning fikk en side i tegneboken og ble da ikke forstyrret av «feilene» i den forrige. Ved bevisst å variere ble jeg nødt for å se på motivet på nye måter, lete etter andre karakteristiske flater, linjer og proporsjoner. Etter hvert ble det ikke så lett å se hvilken tegning som var «best». Gaten i Cefalù er blitt bevart svært klart og tydelig i minnet.

Tegn det du ser, ikke det du vet

Hver dag strømmer synsinntrykkene på oss, og likevel må vi ofte medgi at «nei, det la jeg faktisk ikke merke til!». Det kan være at vi er blitt mindre oppmerksomme i hverdagen fordi vi skjermer oss for den moderne verdens visuelle støy. Men å anspore en interesse for verden er et av lærergjerningens hovedanliggender, og tegnepedagoger har gjerne lagt stor vekt på aktiv og konsentrert iakttakelse. Enhver form for dybdelæring krever konsentrert oppmerksomhet. Det er det bevisste blikket det dreier seg om; tegning er en unik oppmerksomhetsøvelse, en øvelse i å se.

Grafikeren Guttorm Guttormsgaard, som en periode var tegnelærer på Arkitekthøgskolen i Oslo, iscenesatte iakttagelsesøvelser ved å la kroki-modellene være inne i store dynetrekk, slik at studentene ikke kunne forankre sine tegninger i gjenkjennbare elementer; et ben, en fot, en skulder osv. «Vær tro mot det du ser!» Er det dette du ser, eller er ditt blikk påvirket av det du vet? Og løft blikket! Studentene ble minnet på å se mer på motivet og mindre på sine egne tegninger.

Boken Skissen som samtale (2008) av Birgit Cold, arkitekturskissens grand old lady her i Norge, er en gullgruve for tegnelærere. Cold er arkitekt og har vært professor ved NTNU siden 1985. I denne vakre boken har hun samlet skisser fra et langt tegnende liv. Den har et vell av svært varierte skisser av alle mulige omgivelser, ledsaget av refleksjoner over motivvalg og tegnetekniske erfaringer: «Skissens uovertrufne styrke er at den kan fange opp utvalgte trekk ved et motiv, og utelate de som ikke er viktige.» Boken har vært ettertraktet, men utsolgt i lang tid. Nå er det imidlertid snakk om et nyopptrykk i løpet av året.

Finn et sted å sitte

I Marrakech holdt jeg et tegnekurs for en gruppe kunst- og håndverkslærere. På slutten av kurset skulle alle arbeide med motiver fra basarene. For deltagerne var det en skremmende tanke å skulle sette seg ned med blokk og blyant midt i dette markedsmylderet, tett på verksteder på gaten, opprømte turister og pågående handelsmenn av alle slag. Men etter endt tegneøkt fortalte de at engstelsen var som blåst bort da de satte seg ned for å tegne. Så godt som alle hadde opplevd å bli anerkjent som en dem som hadde noe å bestille i dette strøket. Her ble det sydd lærvesker, dreiet bordbein, hamret messingfat − og noen satt altså og tegnet. Et par av de norske tegnerne fikk servert myntete av kurvmakeren på hjørnet. Å tegne hadde latt dem tre ut av turistenes rekker og inn i et fellesskap. Når de slo opp sin lille sammenleggbare tegnekrakk, så ble den til et verksted på gaten, et bidrag til stedets mangfold.