Debatten om norsk skole er preget av berøringsangst

Det er mest fristende å begynne i motsatt ende: å trekke fram debatter vi ikke trenger, eller som ender i trøstesløs skyttergraveri med forutsigbart verbalt skyts og utfall.

Når politikere på borgerlig side og sentrum-venstresiden møtes til dyst om hva slags skole de ønsker å ha, får ordskiftet ofte karakter av rituelt spillfekteri.

De borgerlige framstiller seg som tilhengere av valgfrihet gjennom frie skolevalg, større liberalitet når det gjelder privatisering, større læringstrykk gjennom konkurranseutsetting og publisering av skolenes resultater, mens sentrum-venstre begrenser seg til å bli talspersoner for en mykere skolehverdag med mindre stress og press - eller ender opp med å trekke fram skolemåltider og allmenne trivselstiltak som det sentrale i det å styrke skolen.

Kjernen i det skoledebatter bør handle om blir sjeldent berørt, nemlig skolens og lærernes autonomi. Muligheten til å – i samspill med elevene – skape muligheter til å utforme en skolehverdag som er variert og allsidig, og ikke minst undersøkende i sin pedagogiske grunninnstilling. Dette forutsetter en metodisk og pedagogisk frihet for lærerne, som ellers gjerne blir hindret av byråkratisering og stivt lederhierarki.

Min erfaring er at prinsippet om metodisk og pedagogisk frihet – samt reelle diskusjoner om hva dette innebærer og hvorfor det er fruktbart – alt for sjelden er en del av ordskiftet om skolen.

"Jeg har stor tro på at små grupper av kolleger som har sans for hverandre, og som utvikler en felles lyst til å prøve ut nye ideer, er den sentrale kilden til lystbetont utvikling."

Sprengstoff

En av de mest intense skoledebatter i løpet av de siste par tiårene er den såkalte Malkenes-saken som rystet Osloskolen i 2018, og der lektor og skribent Simon Malkenes spilte sentral rolle i. Dette er en av skoledebattene de siste årene som varte lengst, og som dessuten fikk betydelige skolepolitiske følger for skoleetaten i hovedstaden.

Malkenes’ kritikk handlet primært om de uheldige lokale følgene av skolepolitisk liberalisme i form av fritt skolevalg, konkurranseutsetting og offentliggjøring av resultater for hver enkelt skole som sentrale grep.

Denne politikken skapte, ifølge Malkenes, på den ene siden vinnerskoler med middelklassepreg, høy elevtilstrømming og en god økonomi på grunn av stykkprisfinansiering (prinsippet om at pengene følger eleven) – og på den andre siden taperskoler, ofte i arbeiderklassebydeler, preget av elevflukt til andre skoler og med svakere økonomi som konsekvens.

Malkenes mente at dette skjevhetsskapende systemet førte til en langt høyere andel vanskeligstilte elever på taperskolene. Dermed fikk lærerne betydelig større problemer med å skape arbeidsro i klassene, disiplinproblemene ble større og øvrige elever ble mindre motiverte.

Mat for media

For å skjønne hvorfor akkurat Malkenes-saken ble så stor som den ble, må flere detaljer på bordet. Sett fra et medieperspektiv fikk den en gunstig start. Malkenes ble invitert til Dagsnytt 18 og kom der med en detaljert og rystende skildring av hvordan første skoletime på en vanlig dag kunne arte seg. Hensikten hans var nok å gjøre det han så som skolepolitikkens bakside for skoler som lignet hans egen når det gjaldt elevsammensetning og daglige utfordringer med arbeidsro, så konkret og detaljert som mulig for lytterne. Det lyktes til de grader.

Oppmerksomheten ble ikke mindre da det ble opprettet en personalsak mot Malkenes av ledelsen på Ulsrud skole, noe som medførte bred mediedekning og mange støtteerklæringer fra andre lærere. Mange av støttespillerne hans var opptatt av å verne om retten til å ytre seg kritisk om arbeidsvilkår som følge av gjeldende skolepolitikk.

Honnørprisen Malkenes mottok fra Fritt Ord «for verdifullt virke i det frie ords tjeneste», som det heter i statuttene, bidro også til det store antallet treff i mediene dette året.

Kritikken i bakgrunnen

En skjebnens ironi ved utviklingen av Malkenes-saken, var at saken dreide seg stadig mer om retten til å ytre seg fritt og kritisk om problematiske sider ved skolepolitikk og skoleledelse, mens den dypere strukturelle kritikken av skolepolitikken kom i bakgrunnen. Dramaturgisk sett ble dette redusert til en fortelling om en modig enkeltperson som ble forsøkt kneblet av det skolebyråkratiske apparatet.

Malkenes-saken viser hvor vanskelig det er å skape debatter hvor søkelyset rettes mot store og komplekse strukturelle problemstillinger som påvirker skolens hverdag. Mulighetene for dette var helt unike i Malkenes-saken.

Til tross for at hans egen hovedinteresse handlet om å avsløre strukturelle forhold som skapte taperskoler og dermed svekket utdanningskvaliteten for en stor andel elever i et klassedelt bysamfunn, er det lite som tyder på at dette er den delen av kritikken som sitter igjen blant folk få år etter denne bataljen.

Gode diskusjoner i og om skolen

Når jeg prøver å tenke gjennom noen viktige faktorer som kan øke sannsynligheten både for å få til gode skoledebatter og mot nok til å sette i gang dristige skoleforsøk, ender jeg på disse tre:

1. skape en kultur for bred og allsidig folkeopplysning om det som angår skole- og samfunnsspørsmål
2. legge til rette for å sette seg inn i og dele internasjonale skoleimpulser
3. at lokal skoleledelse og overordne skoleetaten er åpne for å gjennomføre skoleforsøk som grupper av lærere tar initiativ til

Når disse faktorene ikke spiller sammen, oppstår en idétørke som lammer grunnlaget for at debatter kan bli langvarige nok til å sette spor og grundige nok til å sette ideer i bevegelse.

Der er også en fare ved det at skoleetatene blir så fragmenterte i sin oppdeling av deloppgaver og med så stive grenser for myndighetsområder, at nytenkningen stadig sjeldnere vil finne sted.

Etaten forfaller til å bli en mastodont som vedlikeholder «business as usual». Derfor er det viktig at vanlige lærere av og til får anledning til å løfte seg ut av en travel skolehverdag for å oppsøke inspirerende skoleforsøk og nye måter å tenke organisering, faginndeling og elevmedvirkning på, for eksempel gjennom studiebesøk til andre skoler i eget land eller i utlandet.

Lystbetont utvikling

Jeg har stor tro på at små grupper av kolleger som har sans for hverandre, og som utvikler en felles lyst til å prøve ut nye ideer, er den sentrale kilden til lystbetont utvikling. Slike krefter finnes, og de må slippes løs. De må også befris fra mye av det defensive rapporteringsmakeriet de er pålagt for skaffe skoleledelsen ryggdekning. Denne delen av lærerrollen kveler mye av den nødvendige kreative gnisten.

Hvis mange nok lærere hadde hatt det nødvendige overskuddet og den nødvendige støtten fra sine overordnede til å kjenne at de virkelig elsker sin skole og til å se nye muligheter for elevene som går der, så hadde kanskje ikke de kommende studenters interesse for å ta lærerutdanning, vært så laber som de siste søkertallene viser.