Forskningskafe: Om lekens betydning for barns utvikling

Per Brodal er professor emeritus ved Universitetet i Oslo. Hans forskningsfelt har vært organisering av hjernens forbindelser. Han har omfattende undervisningserfaring for ulike faggrupper, og har særlig interessert seg for grunnleggende betingelser for læring. Brodal ledet innføringen av ny integrert og problembasert studieplan for medisinstudiet i Oslo. Han har skrevet flere lærebøker, blant annet klassikeren «Sentralnervesystemet» (2013) og «Lek og læring i et nevroperspektiv» sammen med Charlotte Lunde (2022).

Les hele teksten fra foredraget under:

Ja takk skal du ha veldig hyggelig å bli invitert til noen som virkelig har greie på lek.

Hmmm… Det er jo sagt det at de som kan det, de gjør det. De som ikke kan det, de blir lærere og de som ikke kan undervise, de blir rektorer. Den er jo ganske stygg da, men når det gjelder lek så er jeg litt på utsiden, men det som er et hovedbudskap er rett og slett at hjerneforskning understøtter lekens betydning som en helt grunnleggende måte for mennesker å lære seg å leve i verden.

Det er vel du Anne kanskje som har brukt det uttrykket om å leve i verden, og det er ganske godt, for det er det det handler om. Det handler om læring er en bit i det selvfølgelig for all del.

Skal vi se?

Vent litt nå, gikk det over…sånn ja. Ok, ingenting i biologien gir mening hvis det ikke sees i lys av evolusjon.

Og, det er ganske grunnleggende riktig, og det gjelder også, og da er det noe med å se på hvilke typer av adferd er så viktig for oss at det ikke kan overlates til noen rasjonelle overlegninger eller til at du skal lære først.
Det er enormt mye vi lærer.

Og det er sånt som sult og tørst, og hvis det var drevet av at du måtte ta rasjonelle beslutninger, så kommer vi til å sulte i hjel, og det samme gjelder sex.

Da ble det ikke noe forplantning, hvis det var en ren intellektuell affære, så og leken er litt i samme kategori. Noen kaller det en instinktiv og, og man trenger ikke å ha sett veldig mye barn som får lov til å fritt velge hva de vil gjøre og se at leken er deres foretrukne aktivitet til de grader og de har et indre driv. Og selvfølgelig vet de ikke hvorfor det er så viktig, og det er bare bra, men de har den driven og det er vår oppgave ikke å hindre den.

Ja, hvorfor har alle pattedyr et indre driv til å leke? Det er så gjennomgående altså, og det er ikke sånn at selv om det står som noe bombastisk at lek er noe som bare foregår når barn er mette og har det godt og er ikke sant når alle basale… det er ikke sant. Altså under holocaust så lekte barna under de mest grusomme forhold, og jeg er helt sikker på hvis man følger med i Ukraina nå, så vil man se barn som leker i ruiner og under, og vi har dyr som leker, til tross for at leken øker risikoen for at de blir spist av andre dyr, så leken er så viktig.

Lysten til å leke er en del av barns midler til å utdanne seg selv, sier Peter gray.

Og her har vi en fryktelig ironi, i utdanningens navn har vi mer og mer fratatt barn tiden og friheten de trenger for å utdanne seg selv.
Og det, jeg skal ikke gå nærmere på det, men det er så åpenbart. Det er jo bare å se på spriket mellom hva Oslo kommune sier om hva som er bra med areal for barn og hva de egentlig avsetter. Parkeringsplassen, for den plassen vi skal ha, men lekearealene. De blir så dyre fordi at det er så veldig mye mer å tjene på å selge dem.

Barnets prosjekt: skape mening og forutsigbarhet en overveldende kompleks verden. Det går an å si mye mer om det, men det er vel egentlig det som er det.

Det er så alvorlig at det kan ikke overlates til tilfeldigheter. Det er altså den driven og leken er barns foretrukne måte å finne ut av hvordan de best skal leve i verden som jeg sa. Det er ikke noe man trenger, ikke forskning for å finne ut det. Man må bare ha øyne og øre åpne og være litt lyttende til hva som foregår rundt en. Hvis man har er i kontakt med barn.
På den måten er leken av eksistensiell betydning. Det er ikke bare avkobling. Hva skjer i hjernen når vi våkner i alder og visdom? Og jeg bruker det litt sånn pompøst, kanskje for det er jo det det handler om. De vokser fysisk og de vokser i kunnskap og i forståelse og innsikt og så videre. Og så det er mye mer enn …læring blir ofte brukt altfor snevert. Som om læring, det er bare det som foregår når noen sitter og lærer deg noe, og det er den minst effektive måten for læring, kan man si.

Hjernen består av nerveceller. Her har vi en menneskelig hjerne mellom én og halvannen kilo.

100 milliarder nerveceller. Hver nervecelle har kontakt med tusenvis av andre, så det blir enormt mye, et kjempenettverk, og her har vi 2 nerveceller, og de er kontaktet ved det som kalles en synapse.

Det betyr vel egentlig på gresk, har noe med gjestebudet å gjøre. Det er ikke så dumt, for dette er et viktig sted. Viktig element, det er der kommunikasjonen mellom nervecellene foregår.

Og det er elektrisk signal, og så frisettes det forskjellige typer av signalstoffer i det. Så sånn som dopamin er bare et sånt signalstoff. Dopamin er ikke glede, og du kan ha masse glede uten dopamin og så videre, men det er for å forenkle ting, ikke sant? Så gjør man det til at følelser sitter i amygdala, som er bare tull, selv om den har noe med det å gjøre og dopamin det er belønning. Jo da, det er med i maskineriet for belønning, men du kan ha belønningsopplevelse uten dopamin og så videre.

Så det, og det blir man blir ikke noe klokere, ikke sant? Hvem, når dere har en illsint treåring, blir man noe klokere å høre at «ja, men nå er det veldig stor aktivitet i venstre amygdala»?

«Ja, det var godt å vite. Nå vet jeg hva jeg skal gjøre…»
Og så er det det at mange av disse synapsene, de endres ved bruk, og det er det som er grunnlaget for det, vi kan si, læring. Endring.

Når du lærer deg å få en vane på å pusse tenner, når barn forhåpentligvis får en vane med at det er leggetid på bestemt tid, når de får en vane med forskjellig ting som er… jeg mener barndommen… den beste hjelp vi kan gi til barnet er jo blant annet å gi dem gode vaner på det som ikke trengs å brukes.

Skal man ha en diskusjon hver dag om hvem som skal pusse tennene, ikke sant? Det er ikke lurt, men sånn er det jo ofte i mange hjem nå, at det er de tingene som skulle være helt elementære vaner som vi kunne bruke hodet til andre ting de blir… ja.

Synaptiske endringer ved læring. Her har vi en mus egentlig. Det er ikke en mus. Det er en nervecelle, men det er en nervecelle i en mus som holder på å lære en ny måte å få tak i mat på. Og den er sulten, så det er skikkelig motivert. Det er jo det fine med sånne dyr at det er bare å gjøre dem sultne, så er det kjempemotivert, så egentlig så burde jo alle barn komme på skolen veldig sultne. Og så vet de det at hvis ikke de gjør sånn og sånn, så blir det ikke noe mat før... Ja, det er ikke så enkelt med mennesker.
Men i alle fall. Der er en synapse, og så trener musa som bare og så øker synapsetallet, det blir både flere og hver synapse blir sånn at påvirkningen blir kraftigere.

Og det er læringen, det er grunnlaget. Det er grunnlaget i hjernen for at musa lærer en ny ferdighet. Det er disse synaptiske endringene. Mange, mange steder. Det er ikke bare et sted, men mange, mange steder.
Og så er det jo sånn da at vi lærer jo tross alt, kanskje, men jeg innbiller meg at jeg lærer fortsatt nå.

Jeg skal ikke si hvor gammel jeg er, men det er ganske mye, og det betyr jo… men hjernen min har skrumpet. Sannsynligvis er den 30% lettere enn den var da jeg var 20 år. Det er litt trist å tenke på. Det skramler inni…
Men altså stadig kan vi, men hjernen er ferdig utvokst syv år gammel omtrent, ferdig utvokst da sånn vekt, så du har voksen hjernevekt mellom fem og syv år.

Og det betyr jo også, men da har hjerneforskning vist, at vi lærer ingenting etter, for det er jo synaptiske endringer, så da slipper vi å tenke på det.
Men saken er jo den. Det forteller oss at da må faktisk, når ikke hjernen bli større, så må det gå noe bort når noe kommer til. Og det er en helt essensiell del av det, nemlig at etter hvert som ferdigheter blir automatisert, overlært, når en vane er skikkelig etablert, ikke sant? Eller kunnskap, ferdigheter er skikkelig etablert. Da har det ryddet bort masse synapser, så det er bare de som er helt essensielle for ferdigheten, eller hva det måtte være, som er igjen.

Og problemet da er jo veldig ofte, for eksempel innen rehabilitering, men også i skolen at du har alt for dårlig tid til å lære ting sånn at det sitter.
Ikke sant? Du får både du får bare presentert ting og, og kanskje du synes det var interessant til og med, men du får ingen mulighet til å gå videre med det, og for nå er det et nytt mål, nemlig så når klassen er virkelig opptatt av dette her, så kommer det et nytt mål. Nei, nå skal vi. Må vi skifte til noe annet, det må jo være læreres forbannelse. Ikke sant? Men i alle fall.
Og da kan du si hvorfor? Hvorfor skal vi lese den boka? Hvorfor måtte jeg lese for Ingeborg?

Lotta i bråkmakergata? Ikke 2 ganger, ikke 3 ganger, men 20 ganger.
Da var hun fornøyd. Var ferdig med den. Da var det ingen vits i å komme med den, men før det så ville hun ha den 20 ganger.

Og hvorfor leker de kongen på haugen, kanskje hele vårsemesteret?
«Åååh… nå må det bli ferdig med det der». Nei, det er fordi at da er, og det vet de selv, «nå er vi ferdig. Nå gidder vi ikke det mer». For nå har vi automatisert det som skal til.

Ja ok.

To grunnleggende hjernenettverk.

Vi snakker om nettverk som er assosiert med bestemte funksjoner som er viktig for oss, og da begynner vi med det flotte eksekutivnettverket eller handlingsnettverket som er fronto, frontalt og frontallappen er viktig, men ikke på noen måte bare den, og det er det vi trenger når vi ikke kan gå på autopilot når vi er nødt til å tenke oss om. Når vi må undertrykke umiddelbare impulser når vi må kunne konsentrere oss når vi må holde på informasjon til vi skjønner hva det er, ikke sant. Dette er helt grunnleggende ting, hvis du skal begynne på skolen og må kunne… ja.
Og selvregulering inngår i dette her og, men det handler om å kunne undertrykke, skifte fokus, skifte oppmerksomheten når det trengs, og det handler om å holde oppmerksomheten, og det handler om å undertrykke og kunne undertrykke den umiddelbare behovstilfredsstillelsen for å oppnå noe lenger frem. Og det er klart jo mindre et barn er, og jo mer umodent er, på den måten er jo… to femåringer kan jo være ja, i alle fall tre år forskjell vil jeg tro ikke sant? Så mye for å ha planer og rigide opplegg som skal altså det er en grunnleggende misforståelse at barn er like. Det er fordi at man tror at bilproduksjonen og utdanning er det samme.

Og det er en sånn veldig inngrodd, for der er det greit, ikke sant? Alle Volvoer skal se like ut når de kommer ut av samlebåndet, og hvis ikke, så er det en feil.

Og så har vi et viktighetsnettverk, nemlig deler av hjernen som hele tiden analyserer alt som foregår.

Alt som foregår. Når dere sitter her nå, i den grad dere følger med, men det ser ut som de fleste følger med, så forteller viktighetsnettverket deres at dette har noe med meg å gjøre.

Jeg er litt nysgjerrig på dette. Dette ser ut til å ha noe med min, hvorfor jeg kom her kanskje og, eller kanskje var det noe helt annet, så ja, eller dere ble så rasende at da blir man også våken, men stort sett da, ikke sant?
Så det siler alt som foregår, og alle har jo opplevd det med små barn at du tror at nå kan vi ha en god dialog eller nå, når mine barnebarn kom, jeg ble jo avvendt med det veldig fort, og kom og spurte kanskje, om noe med hjernen, så tenkte jeg at «nå skal vi ha en liten forelesning her for deg lille venn».

Men sånn er det ikke, for det var to ord det, og så, nei, var de ikke mer interessert. For det var ikke akkurat nei, det var greit å få spurt, og så var de ikke noe interessert i det. Sånn er det jo. Viktighetsnettverket. Jeg traff ikke viktighetsnettverket. Så du kan si, og poenget er da at handlingsnettverket, ingen som gidder å bruke det hvis ikke det er viktig for deg det du holder på med.

Ikke sant, så …og veldig mye testsituasjoner og, blir helt meningsløse, spesielt med små barn fordi man ikke har greid å komme inn i viktighetsnettverket eller ikke bryr seg om å finne ut, så sitter det en fremmed person overfor en femåring.

Skal du liksom hva? Hva har det med meg å gjøre? Og jeg skjønner jo kanskje ikke engang ordene du sier. Det er ingen femåring, sier unnskyld, men jeg skjønte ikke hva du sa, ikke sant? Så de bare nei.

Så først må man ha tak i viktighetsnettverket.

Og hvis vi da ser på, går videre med det.

Og, og det gjelder jo alt.

Enten du er lege eller lærer barnehagelærer eller forelder eller hva som helst, så handler det, hvis vi få noen…hjelpe noen til å flytte seg på en eller annen måte, så må du faktisk først finne ut hvor de er, ikke sant? Det er jo helt basic, men like vanskelig å gjøre allikevel.

Og som Kirkegaard sier, man faktisk ydmyke seg på den måten og si at jeg må først finne ut hvor du er og her, og det handler om det med viktighetsnettverkene kan du si. Hva er det som er viktig for dette barnet akkurat nå? Men du kan godt mene at gaming er djevelens verk, men hvis det er det eneste som vedkommende er interessert i, og de kan ha oppmerksomheten hele dagen om den gamingen. Ja da nytter det ikke å begynne å moralisere med det å si at det må være brå slutt, ikke sant? Da må du på en eller annen måte inn, og skjønne hva det handler om, og se om du greier å snu på det.

Men i alle fall. Her har vi to nerveceller, eller en nervecelle som virker på en annen og kommer med spesifikk informasjon. Det er det læreren sier, eller det mora di, sier Jens, puss tennene. Eller hva som helst…

Men så skjer det ingenting. Er det noen som har tenåringsbarn? Har hatt? Ikke sant? Ja, nei, men det skjer jo ingenting. Hvor mange ganger skal jeg si at du skal rydde på rommet ditt? Hvor mange ganger? Ja.

Og det det hjelper ingenting og hvorfor ikke? Fordi at hvis bare det er den spesifikke versjonen, så ser de ingen synaptiske endringer. Det må komme et signal til.

Og det er via dette viktighetsnettverket som sånn at, og da er det på nervecellenivå veldig understøttende at først må du finne ut: hva er det som er opptar dette barnet? Og da går det an å si det sånn og setter det på spissen, selvfølgelig, går det an å si at dette er jo.

Ja, det får da være grenser for overdrivelse, men det er jo sant og det slo meg veldig da jeg underviste hadde undervist i mange år på medisinstudiet at det er noe gærent her altså. Her står jeg og forteller og forteller, og jeg synes jo det er så flott det jeg sier, og studentene er veldig fornøyd og fin tilbakemelding, men de kan jo ikke noe særlig av det etterpå.

Så kanskje det var noe å snu på flisa og prøve å gjøre det på en sånn måte at du kan begynne mer, der er hvor akkurat den studenten er. Dere får dette her som en…det blir lagt ut etterpå disse slidene, men i alle fall. Du kan ikke motivere andre, du kan bare hjelpe dem til å finne frem til sin egen motivasjon.

Og det er jo også noe med den ydmykheten altså, og da blir jo… pedagogisk suksess avhenger av faktisk at du er nysgjerrig på, hva er det som driver akkurat dette mennesket? Og det kan du umulig vite på forhånd.
Det hjelper ikke å vite at de er femåring og kommer fra Bøler.
Det hjelper kanskje litt. Det er klart femåringer annerledes enn femtenåringer, men ellers så må man faktisk. Det er ett individ da.

Ja, hvor mye tid har jeg igjen? Det er noen minutter. To? Ok. Altså bare selvregulering kan det trenes opp? Og det finnes jo programmer for sånt, ikke sant? Masse fine programmer for å trene selvregulering og eksekutivfunksjoner, høres finere ut ja, og så viser det seg da at man forsker på det. Pedagogiske tiltak rettet mot å bedre eksekutivfunksjoner virker best hvis de også stimulerer emosjonell, sosial og fysisk utvikling, tenk det.
Altså, det hjelper ikke.. det er ikke noe vits i å drive med bare sånn spesifikk trening på selvregulering fordi at de skal leve i verden, og hvis ikke disse ferdighetene på en måte læres i en sammenheng som er relevant, så blir det veldig dårlig. Det er masse forskning på det. Det vet vi. Altså, du kan trene på konsentrasjon og på alt mulig, og det er kjempefint i laboratoriet, og når du går inn i laboratoriet igjen, så får du det til. Men i den virkelige verden så har det ingen hjelp.

Vellykkede tiltak reduserte stress, altså trygghet, tillit. Ga glede, stolthet og selvtillit. Fremelsket sosiale relasjoner. Det vil si slik som oppnås gjennom lek og andre indremotiverte aktiviteter, og om ikke, altså hele skolen kan jo ikke være lek. Det sier seg selv. Det er helt opplagt, men det går an kanskje i en del tilfeller å gjøre det… å satse mer på, å igjen å finne inn i viktighetsnettverket til disse elevene, men jeg… altså en ungdomsskolelærer som virkelig greier det. Det er virkelig noe å ta av hatten for, men da kan det jo også, har jeg inntrykk av, få veldig viktige og gode relasjoner som er enormt givende for begge parter. Men det har jeg respekt for. Jeg har levd et beskyttet liv på universitetet med medisinstudenter å undervise. De er jo peanuts, ikke sant? Hvis du ikke greier det, da…!

Men 30 ungdomsskoleelever. Da skjønte jeg at dette er en helt annen verden.

OK.

Jeg skal bare ta en den. Utvikling av hjernens nettverk i barnealder. Her har vi et lite barn, og det er små enheter, det er små kommuner som ikke er samordnet.

Og det vet vi. Barn, en tre-fireåring, de er jo veldig ytre styrt. De må være der og sånn er det. De er veldig reaktive mot det og de har ikke selv etablert noe særlig proaktivitet.

Det fordrer lange forbindelser mellom disse forskjellige delene. Da greier de å se ting i sammenheng, og poenget mitt er da, og det er en gradvis utvikling av lange forbindelser som samordner lokale enheter, og da kommer selvregulering. Da kommer evnen til å undertrykke. Da kommer evnen til å til å emosjonsregulere og så videre som gradvis frem. Men poenget mitt er da trygge omsorgspersoner er stedfortreder for det lille barnets manglende lange forbindelser. Det er de trygge omsorgspersonene som skal hjelpe dem, nettopp til å holde… at når raseriet, når den ene modulen tar overhånd, så er det de voksne rundt som skal hjelpe dem, sånn at de ikke mister fullstendig seg selv og kontrollen i det.

Barns metode for utvikling av lange forbindelser.

Gjett hva det er. Dette er ikke noe jeg har funnet på. Dette står i mange barnehagens hjemmesider når barnet ditt svarer: i dag har jeg bare lekt. Da har barnet gjort alt dette, og det er måten å utvikle lange forbindelser på, og det er det som skal til for å mestre livet på en god måte. Ja, det jeg har mer på lager, men det er bedre å gi seg mens leken er god.

Da tenker jeg stopper der