Hvordan få ungdom til å delta i demokratiet?

– Mange bekymrer seg over lav valgdeltakelse blant unge, men egentlig burde vi bekymre oss mer over den store forskjellen mellom de ungdommene som deltar i demokratiet og de som står utenfor, og hvem sine stemmer som ikke blir hørt, sier Anders G. Kjøstvedt. 

Sammen med Evy Jøsok har han forsket på samfunnsfagundervisningen på ungdomsskolen, og hvordan det som skjer i klasserommet kan bidra til at elevene vil engasjere seg i samfunnet senere i livet. 

Forskerne ble overrasket over at lærernes syn på hva som gjør et tema kontroversielt, og hvordan kontroversielle temaer blir håndtert, var avgjørende.

Må tro at de kan gjøre en forskjell

Et sentralt begrep i forskningen deres er politisk mestringstro.

– Politisk mestringstro er troen på at du kan gjøre en forskjell, at du mestrer spillereglene i demokratiet og at det er verdt å høre på det du har å si, forteller Kjøstvedt. 

Forskning viser at de som har denne troen, har mye større evne til å gjøre sin stemme hørt og delta i demokratiet, enn de som ikke tror at deres stemme betyr noe. 

Den politiske mestringstroen er viktigere enn både skoleresultatene dine og hva du faktisk kan om demokratiet for om du velger å delta i demokratiet senere i livet

– Anders G. Kjøstvedt

– Den politiske mestringstroen er viktigere enn både skoleresultatene dine og hva du faktisk kan om demokratiet for om du velger å delta i demokratiet senere i livet, sier Kjøstvedt. 

Politisk mestringstro er skjevt fordelt

Den politiske mestringstroen er imidlertid skjevt fordelt blant elevene. Den styres av sosiale faktorer som kjønn, sosioøkonomisk bakgrunn og om man snakker norsk eller et annet språk hjemme.

– I Norge vil en jente fra middelklassen som snakker norsk hjemme statistisk sett ha mye større mestringstro enn en gutt med arbeiderbakgrunn og et annet morsmål enn norsk, sier Kjøstvedt. 

I mange land er det motsatt – at gutter har høyere mestringstro enn jenter. 

Når mestringstroen er ujevnt fordelt, risikerer vi at deltakelsen i demokratiet blir skjev og at noen grupper ikke stemmer, stiller til valg eller deltar på andre måter. 

– Skolen må jobbe for å utjevne den politiske mestringstroen, for vi vil ikke at noen grupper skal falle utenfor demokratiet, sier Jøsok.

Hvordan kan forskjellene utjevnes? 

For forskerne var det viktig å finne ut hva skolen kan gjøre for å bryte mønstrene og utjevne mestringstroen blant elevene. 

Ved hjelp av data fra den internasjonale demokrati- og medborgerundersøkelsen (ICCS) (udir.no), fant de fram til skoler der elevene brøt med trenden, altså der gutter og elever med minoritetsbakgrunn hadde høyere mestringstro enn henholdsvis jenter og elever med majoritetsspråklig bakgrunn. Disse skolene ble sammenlignet med skoler der mestringstroen fulgte den nasjonale trenden. 

Skolene var ellers like når det gjaldt størrelse, om skolen lå i en by eller på landet, hvilken utdanning og hvor lang erfaring samfunnsfagslærerne hadde. 

Forskerne hadde forventet å finne noen tydelige forskjeller i undervisningsmetodene – for eksempel at de skolene som klarte å bryte trenden brukte mer rollespill, eller at de jobbet aktivt med mangfoldet i klassen. Det viste seg imidlertid at det var en annen faktor som var avgjørende.

Hva gjør et tema kontroversielt? 

Jøsok og Kjøstvedt fant at hvordan lærerne forholdt seg til kontroversielle temaer i undervisningen, hadde avgjørende betydning for utjevningen av elevenes politiske mestringstro. Lærerne hadde ulike begrunnelser for hvorfor et spørsmål var kontroversielt (se faktaboks).

Forskerne så et tydelig mønster: På de skolene som klarte å utjevne mestringstroen blant elevene la lærerne vekt på politiske og kunnskapsbaserte begrunnelser når de skulle vurdere om et tema var kontroversielt. På skolene som hadde de vanlige skillelinjene i mestringstro hos elevene, var lærerne mer opptatt av den emosjonelle begrunnelsen.

Redde for å krenke

Lærerne som brukte emosjonelle begrunnelser kunne vegre seg for å diskutere temaer som kunne oppleves personlige eller krenkende for enkeltelever, for eksempel spørsmål som handlet om legning eller religion.

Flere av lærerne sa rett ut at de ville være forsiktige med temaer som de forventet at elever i klassen kunne ha sterke følelser om.

Dermed ble sammensetningen av elevene i klasserommet, og lærerens ønske om å unngå ubehag og personlige krenkelser, styrende for hvilke kontroversielle spørsmål som kunne tas opp. 

En samfunnsfaglærer uttrykte det slik:

«Jeg vil jo prøve å få styrt en diskusjon [vekk fra det kontroversielle] om det er noe som kan utløse ubehag i min klasse.»

Lærerne som brukte de kunnskapsbaserte og politiske begrunnelsene var mindre redde for å ta tak i de kontroversielle temaene, uavhengig av elevenes bakgrunn. 

Forskerne understreker at elevene naturligvis ikke skal krenkes i undervisningen, men at det finnes måter å tilnærme seg kontroversielle spørsmål på i undervisningen uten at det skjer. 

Lær elevene å diskutere faglig 

De mener funnene er et signal om at skolen må lære elevene å diskutere kontroversielle temaer på en faglig måte.

– Hvis man hele tiden spør «Hva mener du? Hva synes du om denne nyhetssaken?», blir det fort mye for og mot. I stedet kan vi se på «Hva mener en konservativ fra Kristelig folkeparti som ønsker færre aborter», og så spørre «Hvorfor mener de dette?» og «Hvorfor er det legitimt innenfor et demokratisk samfunn å mene dette?», sier Kjøstvedt. 

Han mener elevene kan ha stor nytte av å trene på å ta et annet perspektiv enn det de har selv, ikke minst fordi mange elever setter likhetstegn mellom de meningene de har og hvem de er. 

– Når meningene er så knyttet til identiteten din, er det ikke noe rom for å forandre mening, og det er ikke noen vits i å diskutere et tema med deg. 

Det kan være bra å flytte diskusjonene bort fra følelseslivet til elever i en periode der de føler veldig mye veldig sterkt. Da kan de lære seg at de kan gå inn i ting faglig. Det kan hjelpe både elevene og klassemiljøet.

– Evy Jøsok

Hvis elevene derimot får mulighet til å sette seg inn i bakgrunnen for ulike synspunkt blir det mulig å snakke om ting som er vanskelige uten at noen føler seg personlig berørt eller krenket. Det kan også åpne for elevenes evne til å lytte til andre argumenter og kanskje endre standpunkt. 

En faglig tilnærming kan dessuten være positivt for miljøet i klassen.

– For klasserommet kan det være bra å flytte diskusjonene bort fra følelseslivet til elever i en periode der de føler veldig mye veldig sterkt. Da kan de lære seg at de kan gå inn i ting faglig. Det kan hjelpe både elevene og klassemiljøet, sier Jøsok.

Vær åpen og bevisst om kontroversielle temaer

Også åpenhet og bevissthet rundt bruken av kontroversielle spørsmål kan ifølge forskerne bidra til å utjevne elevenes politiske mestringstro.

Mens skolene som fulgte den nasjonale trenden, altså der jenter og elever med norsk som morsmål hadde størst mestringstro, ville begrense hvilke kontroversielle spørsmål som kunne diskuteres, var lærerne på skolene som klarte å utjevne forskjellene mer opptatt av å styre hvordan spørsmålene kunne diskuteres. 

Disse lærerne så på skolen som en viktig øvingsarena for debatt og demokratisk deltakelse. De ville ha takhøyde for å teste ut meninger elevene kanskje hadde hørt på sosiale medier, hjemme eller blant venner. 

Ta elevene på alvor 

Kjøstvedt trekker fram et eksempel med det høyreradikale partiet Alliansen, som fikk en del stemmer i skolevalget. Noen elever hadde stemt på partiet på tull, eller for å provosere. Selv om man kan argumentere for at partiets politikk bryter med skolens verdigrunnlag, mener han at lærerne må tørre å snakke om politikken deres.

– Ta fram partiprogrammet. Hva mener de? Hvilke andre er det som har ment noe av det samme? Hvilke konsekvenser kan dette ha? Det er å ta elevene på alvor, selv om utgangspunktet var tull. Da sier elevene at de kommer ikke til å tullestemme på det partiet igjen for det var ikke så gøy likevel. 

– Når eleven ser at det han synes er viktig blir fagliggjort, blir det lettere å tenke at "Kanskje min stemme kan bli hørt. Jeg skal jammen tørre å si noe igjen." Det gir den politiske mestringsfølelsen, supplerer Jøsok.