Lesing og konsentrasjon: - Vi kan ikke stole på viljestyrken i møte med algoritmene

Vår skadeskutte konsentrasjon har fått mye oppmerksomhet de siste ukene. Johann Haris bok Stjålet fokus har nylig kommet på norsk, samtidig som debatten om barn og unges skjermbruk i skolen har fylt avisspaltene. Den siste PISA-undersøkelsen viser at elever på norske skoler er blant verstingene når det kommer til lesing på fritida. Før jul lanserte den svenske skoleministeren den største satsinga på lærebøker i moderne tid.

Men hvordan står det til med konsentrasjonsevnen blant studentene ved Universitetet i Oslo?

Det vil Ståle Wig, sosialantropolog ved Universitetet i Oslo, og Anne Mangen, leseforsker ved Universitetet i Stavanger, finne ut av. Med støtte fra Såkornmidlene til læringsnettverket EILIN ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet, har de nylig gjennomført et eksperiment hvor ei gruppe studenter i to omganger skulle sitte stille og lese i et rom i fem timer, utstyrt med pulsmålere og bevegelsessensorer.

- Det er særlig langlesinga av enkelttekster som kommer i skvis i våre moderne liv, både akademisk og litterær lesning, sier Mangen.

- Lesinga vår skjer i bruddstykker, fordi vi så ofte leser digitalt. Med dette eksperimentet ville vi undersøke hva som skjedde hvis vi gikk motsatt vei.

Hokus fokus

I første runde hadde studentene tilgang til sine mobiltelefoner og datamaskiner. I andre runde måtte all teknologi legges igjen i døra.

Giulio Panettiere er student på masterprogrammet i sosialantropologi, og var en av deltakerne. Han synes vanligvis det er vanskelig å konsentrere seg over lengre perioder, spesielt når han er i nærheten av andre studenter.

- For meg er som regel andre folk som er den største distraksjonen på lesesalen, jeg vil gjerne følge med på hva de andre gjør, sier Panettiere.

Men han innrømmer at telefonen også er en forstyrrende faktor.

- Ikke nødvendigvis fordi det skjer så mye på telefonen min, men fordi jeg hele tida kjenner et behov for å sjekke om det er noe som skjer.

Masterstudenten forteller at han fikk gjort mer i løpet av de to rundene med djuplesning enn han hadde forventa på forhånd.

- Jeg veit ikke helt hvorfor, men jeg fikk til å konsentrere meg skikkelig bra. Også når jeg hadde mobil og datamaskin tilgjengelig, sier han.

- Kanskje det å sitte og lese på denne måten er en slags magi i seg sjøl?

Frigjørende begrensninger

De kommende månedene skal Anne Mangen og Ståle Wig, sammen med litteraturforsker Frank Hakemulder fra Universitetet i Utrecht, analysere de kvantitative dataene fra pulsmålere og videoopptak, og sammenlikne med kvalitative intervjuer i fokusgrupper og data fra surveys.

Men allerede nå kan Ståle Wig avsløre et tydelig mønster: Et flertall av studentene i fokusgruppene rapporterer om at det først og fremst føles godt å bli fratatt valgalternativer.

- I dette eksperimentet har ikke studentene kunne bestemme hvor de skal være, hvem de skal være sammen med, eller hvor lenge de skal sitte og lese. Vi har lagt rammene for dem. Det merkverdige er at begrensningene ikke oppleves som tvang, men som frigjøring, sier han.

- Du får mer handlekraft når du fjerner noen valg. Kanskje er mange studenter i dag litt overvelda av valgmuligheter?

Messi og abyssinerkatter

De store variablene i djuplesningseksperimentet er om studentene har mobil til stede og om de leser på skjerm. Men Ståle Wig har inntrykk av at det kollektive aspektet er en vel så avgjørende faktor.

- Jeg lurer på om mye av konsentrasjonen i disse seansene oppstår på grunn av at man sitter sammen i ei gruppe, sier sosialantropologen.

Å sitte stille i fem timer og lese er noe intenst og litt vanskelig, men når studentene gjør det sammen, får de en felles erfaring av mestring, tror Wig. Dessuten overvåker de hverandre, og holder hverandre i sjakk.

- Viljestyrken har du bare så mye av. Når den er tom, sitter du hjelpeløs igjen. Ta meg sjøl, for eksempel. I møte med videoer av Messi som dribler er jeg sjanseløs. Facebook veit at akkurat dette er mitt svakeste punkt: Å se Messe drible, sier Wig.

- Mitt svake punkt er videoer av abyssinerkatter, legger Mangen til.

Viljestyrke vs. algoritme

Forskerne trekker fram at mange studenter har et disiplinert forhold til teknologi. De setter mobilen på svart/hvitt, skrur av push-varsler og rigger seg til med strenge kontrollmekanismer.

- Likevel er det urealistisk at de skal klare å holde stand mot noen av de største selskapene i verden som mobiliserer de beste forskerne og designerne, utstyrt med nærmest ubegrensa midler, kun for å stjele oppmerksomheten vår, sier Wig.

Poenget hans er at vi ikke kan stole på viljestyrken i møte med algoritmene.

- Derfor mener jeg at flere reguleringer må til fra myndighetenes side. Dessuten må studentene alliere seg, som mennesker har gjort i alle tider, og finne støtte i hverandre.

Alvorlige konsekvenser for mental helse

Djuplesningseksperimentet har ikke bare å gjøre med studenters evne til å lese lange tekster, ifølge Anne Mangen og Ståle Wig. Konsentrasjonsevne og skjermbruk kan også ha direkte forbindelse til mental helse.

Siste Ungdata-undersøkelse viser at barn og unge bruker stadig mer tid på skjerm. Samtidig som angst og depresjon øker hos samme gruppe.

- Jeg tror vi synes konsentrasjon er blitt vanskelig fordi så mye av lesinga vår sluses inn i digitale flater, som i sitt vesen holder oss opptatt med andre ting enn å sitte her og nå, og fokusere på en tekst hvor ingenting beveger seg, sier Mangen.

- Kanskje er det derfor dette temaet berører så mange, fordi vi fornemmer: Er dette egentlig så bra for oss?

Ikke konservatisme

Leseforskeren tror det er sunt å dvele ved noe over lang tid. Lesing dreier seg ikke bare om den tida du har øynene fiksert på en tekst. Ofte når vi leser, ser vi ut i lufta, prosesserer, går inn i en tankevandring, ifølge Mangen.

- Disse mellomrommene viser seg å være kjempeviktige for oss. Men mellomrommene har dårlige vilkår på en smarttelefon. Der scroller vi bare videre, og fyller opp. Det er ødeleggende for kreativitet, empati og opplevelse av tilstedeværelse over tid. Bare for å nevne noe, sier hun.

Mangen tror ikke på innvendinga at skepsisen til skjermbruk kun har å gjøre med at hennes generasjon har vokst opp med papirbøker.

- Vi finner det samme i data på elever ned til sjette trinn: Det er noe spesielt som skjer i møte med papiret, og boka, sier hun.

- For oss som mennesker betyr det å kjenne på omverdenen med fingrene ekstremt mye, både kognitivt og sosioemosjonelt.

Et mer bevisst forhold til teknologi

Leseforskeren mener likevel at debatten om oppmerksomhet og digitalisering blir for unyansert. Å lese er ikke kun én ting. Trening av tekniske ferdigheter, som bokstavforbindelser, fungerer eksempelvis utmerket på en skjerm, ifølge Mangen.

- Jeg mener myndighetene burde gå inn for en kombinasjon, ikke enten kun skjerm eller kun bok, i klasserommet, sier hun.

Djuplesningseksperimentet er ifølge forskerne heller ikke et forsøk på å utradere teknologi fra studenthverdagen, men å skape et mer bevisst forhold hos studentene til hvilken teknologi de omgir seg med, hvilke medier de forholder seg til, og fordelene og ulempene det gir dem.

Såkornsmidlene fra EILIN har bidratt til å skalere opp prosjektet ved Sosialantropologisk institutt som Wig har vært drevet siden 2018. Liknende initiativer har allerede spredd seg til Trondheim, SUM og flere universiteter i England. I tillegg har studenter begynt å organisere seg i egne grupper, forteller han.

- Vi håper på å fortsette med å utvikle dette prosjektet. Vi skal blant annet holde ei samling for pedagogiske ledere på Det samfunnsvitenskapelige fakultet på UiO, for å dele erfaringer fra eksperimentet, sier Wig.

- Gitt at vi har noen interessante resultater blir det spennende å finne ut hvordan vi kan utvikle djuplesning som en pedagogikk i høyere utdanning.