Teknologien løper fra jussen i skolen. Barnas personopplysninger selges til høystbydende

Skoleministeren i Sverige har dratt i nødbremsen og kaller digitaliseringen i skolen for et eksperiment. Hun vil ha utredninger av hjerneforskere og barneleger for å bli kjent med konsekvensene av den digitaliserte skolehverdagen.

I Norge ligger vi bakpå. Nylig la regjeringen og KS fram en ny strategiplan for digital kompetanse i barnehage og skole. Jeg hadde forventet et strammere grep om elevers personvern, men det kom ingen nasjonal standard for dette.

Strategiplanen gir rett og slett ingen indikasjoner på at vi i Norge skal bekymre oss. Nettopp dette burde bekymre oss.

En varslet blåmandag

Jeg er redd det vil komme en blåmandag. At vi snart vil se oss tilbake og lure på hvorfor vi ikke stoppet opp for å få oversikt over elevenes utlevering av personopplysninger.

Strategiplanen gir rett og slett ingen indikasjoner på at vi i Norge skal bekymre oss. Nettopp dette burde bekymre oss.

Et første grep bør være å stoppe all bruk av private mobiler i undervisningen samt all bruk av VR-briller og apper som ikke kan vise til at barnas personvern blir ivaretatt.

Dessverre er det tre sentrale elementer som mangler i Strategi for digital kompetanse og infrastruktur i barnehage og skole 2023-2030 når det gjelder barnas personopplysninger:

1. bruk av digitale ressurser som ikke er læremidler og ikke har sikret at elevers personopplysninger videreselges til kommersielle aktører
2. bruk av private mobiler i undervisningen
3. elever under 18 år har ikke samtykkekompetanse

Strategiplanen henviser for øvrig flere steder til nettsider uten å fylle krav til kildehenvisning. Jeg synes det er underlig at et kunnskapsdepartement ikke følger nasjonale retningslinjer for kildebruk, slik at leserne har forutsetninger for å forstå kunnskapsgrunnlaget.

Fôr til algoritmeknekkere

Den nye strategiplanen legger til rette for at regjeringen og KS skal gjøre tiltak for å styrke og videreutvikle barnehagen og skolens arbeid med digitale kompetanse og infrastruktur. Ordvalg i tiltakene er at regjeringen i hovedsak skal utrede, videreføre, arbeide for, vurdere eller foreslå, mens KS rundt regnet skal styrke og bidra til.

Planen gjør godt rede for hvordan kommuner skal få støtte til å utvikle kompetanse og kapasitet for bruk av digitale læremidler i skolen.

Det som vekker min bekymring, er at det ikke er foretatt en nasjonal risiko og sårbarhets-analyse (ROS-analyse) over hvilke digitale ressurser skolen bruker som ikke er utarbeidet for bruk i skolen.

Alle gratis-apper som brukes til spill, lek, skriving eller matte som blir brukt i skolen legger igjen spor og er ikke beskyttet via kommunalt innkjøp.

Når vi bruker gratis-apper og nettressurser er det en rekke aktører som samler inn digitale personopplysninger og selger dette videre i et marked som ikke er opptatt av jus eller etikk.

Elevers personopplysninger blir solgt som rådata for algoritmeknekkere som jobber i lavkostland.

Ingen oversikt

Personvernkommisjonen har anbefalt regjeringen og Stortinget å ha på plass en nasjonal plan for foreldres innsyn og oversikt over barnas bruk av digitale ressurser og oppgitt samtykke.

Skolen trenger et transparent system, slik at foreldre skal kunne protestere og medvirke. Det er nemlig slik at elever under 18 år ikke har samtykkekompetanse.

Vi kan jo bare tenke på hva vi selv gir samtykke til hver gang vi åpner en ny nettside. Vi trykker gladelig «ok» og «accept», men vi er voksne.

For å beskytte barn og unge og gi dem det personvernet de har krav på, må det foreligge et nasjonalt system som ivaretar beskyttelse ved at foreldre enten kan gi samtykke eller protestere. Personvern i skolen er menneskerettigheter.

Pandemien gjorde skolene om til storforbrukere av digitale ressurser. I en litt kaotisk digital verden blir nok også elevenes telefoner brukt i undervisningen.

Noen skoler gir for eksempel forbud mot bruk av Tiktok i undervisningen, mens andre pålegger elevene nedlastning og bruk for å lære om appen.

Ved å laste ned Tiktok, gir vi samtykke til endeløse muligheter for andre å få tilgang til våre personopplysninger og biometriske data; data som igjen kan kjøpes og brukes i for eksempel cyberkrigføring.

Og dette skjer før vi begynner å diskutere privat bruk av mobiltelefoner i skolen. For vi har ikke oversikt!

Manglende retningslinjer og lovverk

Teknologien utvikles i rasende fart, men jussen som skal beskytte elevenes personopplysninger henger ikke med.

I forslag til ny opplæringslov (Prop. 57 L (2022-2023) og ny strategiplan blir det lagt opp til at hver kommune skal ha ansvaret for vern og sikring av barnehagebarn og skoleelevers personopplysninger. Det er her vi trenger nasjonale retningslinjer og lovverk.

Høsten 2002 la Personvernkommisjonen fram utredningen Ditt personvern – vårt felles ansvar (NOU 2022:11). Her kom det anbefalinger til statlige myndigheter om å få på plass en personvernnorm for barnehager og skole på lik linje som de har i helsesektoren.

I forslaget til ny opplæringslov og strategiplanen for digital kompetanse og infrastruktur i barnehage og skole (lagt fram 20.04.2023) blir ansvaret lagt over på kommunene.

I den ovennevnte utredningen blir det vist til at tidsbruken for en kommunal konsekvensvurdering for personvern av en læringsressurs tar minst fem timer og at to personer må involveres. Det er mange kommuner i Norge. Det er derfor behov for en nasjonal personvernnorm.

Fritt vilt i metaverset

I framtiden skal vi ikke bare se på internett, men oppleve å være i det. Elever i norske skoler vil leve i såkalte metavers: sanselig og oppslukende sammenkoblinger av spill, sosiale medier og 3D-grafikk der teknologien forsterker biologien.

Skoler er blant de første til å ta i bruk digitale verktøy og lære opp elever som digitale samfunnsborgere.

Hvis vi som samfunn gir fra oss biometriske data til aktører som kjøper personopplysninger i et åpent digitalt marked vil dette på et senere tidspunkt kunne være en trussel for personlig helse og demokrati.