Vennskap og maskulinitet på østkanten i Oslo

Da jeg først valgte å skrive om flerkulturelle gutter fra Østkanten, var jeg klar over at det var fordommer og stereotypier knyttet til gruppen. Det var noe av det som motiverte meg til å skrive oppgaven.

Jeg ville forsøke å vise frem en side av guttene som sjeldent belyses i det offentlige rom. Likevel ble jeg overrasket da jeg forsto hvor bevisste guttene jeg snakket med var på disse fordommene, og hvor mye dette preget dem.

Det er bare tull det dere leser på VG. Du må få frem de positive tingene. (Kamran)

De tenker, `de her er utlendinger, de liker vi ikke´. Mange tenker feil om oss. Vi er ikke så ille egentlig. (Jibran)

Jeg tror liksom (...)`når vi hører at vi er så jævlige, så skal vi være jævlige´-mentalitet, litt kanskje? Det er jo sånn, de ser bare meg som en jævla drittunge som skal til helvete uansett, så da kan vi likeså godt være det. (Aydin)

Belyser de «vanlige» fortellingene om minoritetsgutter

Slik det er i dag opplever mange minoritetsgutter stigmatisering og hverdagsrasisme. Hovedsakelig synes stigmatiseringen å være knyttet til stereotypier om «farlige utlendinger», og forestillingen om kriminalitet som et svart fenomen (Rosten, 2015; Sandberg, s. 2005). For mange utenforstående er det dette minoritetsgutter representerer, da det er slik de presenteres for dem i det offentlige.

I et voksende multikulturelt samfunn er kunnskap og normalisering av minoritetsnorske gutter viktig, ikke bare for å forhindre frafall fra skole og kriminalitet i samfunnet, men også for å anerkjenne og møte guttene på deres egne premisser og med kunnskap om deres hverdag. Det er derfor behov for å belyse flere hverdagslige og «vanlige» fortellinger om minoritetsgutter og deres erfaringer. Det er nettopp dette jeg har valgt å gjøre.

Masteroppgaven min er basert på elleve semistrukturerte intervjuer med minoritetsnorske gutter mellom 18 og 28 år. De er alle vokst opp i flerkulturelle miljøer på østkanten i Oslo.

Jeg har i min forskningsprosess vært særlig opptatt av å formidle informantenes tanker, og å gå inn i intervjuene mine med så åpne spørsmål som mulig. Jeg valgte å snakke om vennskap, og på den måten åpne opp for at guttene selv kunne styre samtalen dit de ønsket.

På den måten håpet jeg å få et innblikk i deres lokalmiljø, vennskap og liv. Jeg ønsket å finne ut hva de selv følte definerte dem, uten å pålegge dem å snakke om temaer som rasisme og kriminalitet.

Mange føler seg rotløse

Mine informanter er alle vokst opp i Norge, men de har alle bakgrunn fra et annet land. De er det vi kan kalle synlige minoriteter, noe som vil si at de har et utseende som tilsier at de ikke har majoritetsnorsk bakgrunn.

Å være flerkulturell innebærer å ha tilhørighet til flere kulturer. Dette kan føre med seg mange gode sider, men det kan også skape en følelse av rotløshet.

Lill Salole (2018) omtaler dette som et tilhørighetsparadoks: en opplevelse av at det å høre til flere steder kan skape en følelse av å ikke høre til noe sted.

En av informantene mine uttrykker for eksempel at han verken opplever seg selv som norsk i Norge eller marokkansk i Marokko, der hans foreldre er fra. Han opplever å bli møtt som utlending i begge land.

Skjult hverdagsrasisme

Guttene var alle sikre på at mange som så hjemstedet deres utenfra, hadde et forvrengt inntrykk av stedet og de som var derfra. Samtidig svarte samtlige også at de opplevde at de selv hadde blitt utsatt for fordommer og rasisme.

Erfaringene ligner det Orupabo, Vassenden & Handulle (2022) omtaler som skjult hverdagsrasisme. Dette er ikke tydelig, direkte eller fiendtlige rasisme, utført av enkeltpersoner eller knyttet til enkelthandlinger. Det er derimot mange subtile handlinger, som over tid utgjør en strukturell opplevelse av å ofte bli dømt, fordi man ikke er norsk nok.

Flere forteller at de opplever å bli sett på som «farlige utlendinger», og at de blir mistenkeliggjort og fryktet. Denne subtile og skjulte rasismen foregår på en måte som gjør at mange majoritetsnordmenn, som ikke opplever denne rasismen, heller ikke ser den eller anerkjenner at det fortsatt den dag i dag foregår rasisme i Norge.

Jeg ser på hvordan det å ikke føle seg som «norsk nok» kompenseres med det å omtale seg selv som «utlending».

Denne hverdagsrasismen, og mangel på anerkjennelse av den, er med på å påvirke hvordan minoritetsnorske forholder seg til majoritetsnorske, og også hvordan de forstår sin egen plass i det norske samfunnet. Det er med på å forsterke et utenforskap.

Mellom utenforskap og innenforskap

I min masteroppgave utforsker jeg hvordan opplevelser av utenforskap styrker et behov for innenforskap. Dette er forankret i vennskap og samhold i det lokale miljøet.

Jeg ser på hvordan det å ikke føle seg som «norsk nok» kompenseres med det å omtale seg selv som «utlending», og hvordan en opplevelse av likhet skapes basert på en delt opplevelse av annerledeshet.

Samtidig kan også denne håndteringen av utenforskap og tilhørighetsparadokser skape nye paradokser for de som faktisk opplever tilhørighet til «det norske». Det er altså i dette krysningspunktet, mellom ulike former for utenforskap og innenforskap, at maskulinitet, vennskap og tilhørighet utfolder seg.

Tre spørsmål besvares i oppgaven:

• Hvordan kan vi forstå det å være «utlending» som en viktig del av guttenes følelse av tilhørighet?
• Hvilken rolle spiller rasisme og stigma i guttenes opplevelser av utenforskap og innenforskap?
• Hvordan formes og opprettholdes interaksjonelle grenser for passende måter å være venn på, i relasjon til maskulinitet?

I denne oppgaven har jeg altså vært opptatt av å møte guttene med åpenhet og uten forutantakelser knyttet til de stigmatiserende og svartmalte bildene de ofte knyttes opp mot. Jeg var opptatt av å fortelle en annen fortelling enn en problemfortelling.

Det er fortsatt behov for at de generelle tendensene i guttenes liv fremheves, både i forskningen og i offentligheten, istedenfor at symbolsakene og problemfortellingene blir overrepresentert.

Vi må fortsette å la, ikke bare unge minoritetnorske gutter, men også andre skjulte stemmer bli hørt for det de ønsker å fortelle oss. Denne oppgaven bringer oss forhåpentligvis et lite steg videre på veien.