«Jeg gjør så godt jeg kan, men det ser ikke gymlæreren»

– Kroppsøving skal ikke være en konkurranse- eller idrettsarena. Det skal være en arena for mangfoldig læringsfellesskap. Elevene trenger slike arenaer i en hverdag preget av at du skal prestere over alt ellers.

Det sier Linda Røset, førsteamanuensis på Fakultet for helse- og sosialvitenskap, Seksjon for folkehelse, på Høgskolen i Innlandet.

Hun har nettopp fått publisert en artikkel sammen med fem andre forskerkollegaer der hun utforsker hvordan 15-16-åringer i Norge opplever kroppsøving, og hvordan karakterer og vurderinger i det faget påvirker ungdommene.

• Les hele artikkelen her: «Now we have gym, now we have to perform’: Norwegian students’ perceptions of assessment and grading in physical education»

Kommer til gymmen med en ballast

Artikkelen baserer seg på doktorgradsarbeidet til Linda der hun har gjort fokusgruppeintervjuer med til sammen 148 ungdommer i 10. klasse i åtte ungdomsskoler i Norge.

Noe av det viktigste hun har funnet ut er at kroppsøvingsfaget bør sees i sammenheng med hvem ungdommene som kommer til gymtimene er, og at det skjer veldig mye i livene deres.

– Jeg må innrømme at jeg ble litt overveldet over ungdommenes egen beskrivelse av fasen de befant seg i som 15-16-åringer. Livet er rett og slett en berg- og dalbane, sier Røset.

Det er mye usikkerhet og kanskje et selvbilde som ikke er helt på topp. De forandrer seg, og de utvikler seg. Det er store hormonelle påvirkninger, de modnes kognitivt og de lurer på hvem de vil være.

Og ikke minst – de sammenligner seg konstant med andre.

– Ungdommene deltar i kroppsøving med alle de forventninger, gleder, bekymringer og erfaringer de har med seg, men dette påvirkes ved at de ser seg selv i forhold til andre. Mye handler om hvor «god» man er og hvordan man fremstår, forteller Linda Røset.

Dette blir ekstra tydelig i gymtimene.

– De er opptatt av å ikke drite seg ut. Kroppsøving er en arena der mulighetene til å drite seg ut er til stede fordi det man gjør er så synlig.

Samtidig ga de uttrykk for at de trenger å se og erfare at ikke alle får til alt. At det er helt normalt.

– Her kan kroppsøving legge til rette for viktig læring gjennom at elevene blir kjent med hverandre på en annen måte enn i for eksempel mattetimen, og kan erfare at «det er ikke så farlig». Dette forutsetter imidlertid at læringsfellesskapet, som også læreren er en viktig del av, oppleves trygt, sier Røset.

«Urettferdige» karakterer

Ifølge forskningen Linda Røset og gjengen har gjort så verdsetter ungdommene gym fordi faget har noen særegenheter som skiller det fra andre fag på skolen.

Det har litt løsere rammer, de har mulighet til å være sammen med medelever, du kan le, prate og være i bevegelse – og av og til få anledning til å leke.

– Kroppsøving ble omtalt som lyspunktet i en ellers stillesittende, teoritung hverdag, forteller Røset.

Men når det som før var lek settes i seriøse rammer på ungdomsskolen med karakterer og vurderinger, skjer det noe for de unge. Faget oppfattes som mer alvorlig og mindre lystbetont, og det gir en følelse av et press om å prestere og unngå å feile.

– Hva er grunnene ungdommene oppgir for at karakterer i kroppsøving er dumt?

– De snakket mye om at alle er så forskjellige, og at det er vanskelig å sette karakter på forskjelligheten. De syntes det kan være utfordrende å forstå grunnlaget for karakteren de får, og hva de kan gjøre for å forbedre den. De ga også uttrykk for at det oppleves vanskelig å endre lærerens inntrykk av dem og oppnå bedre karakter når den først er satt, forteller Røset.

For de som er aktive, eller «sporty» som de ble omtalt som, handlet det om at det var relativt lett å oppnå god karakter.

For de som ikke er så aktive, eller begeistret for fysisk aktivitet i utgangspunktet, handlet det om at de følte at de ble vurdert i forhold til de andre, og at karakteren ikke gjenspeilet det de selv opplevde at de la inn av innsats.

– Innsats inngår i vurderingsgrunnlaget av elever. Det er mange fine tanker bak det, men det oppleves ofte både uklart og urettferdig av elevene selv, ifølge Linda Røset.

Som en av ungdommene fortalte til forskerne: «Jeg gjør så godt jeg kan, men det ser ikke gymlæreren.»

Inspirerer til et aktivt liv?

Kroppsøvingsfaget er blant annet ment å stimulere til livslang bevegelsesglede og fysisk livsstil.

Funnene fra denne studien antyder at konsekvensene av økt fokus på vurdering og karakterer kan gjøre dette til en vanskelig oppgave.

– Jeg har på ingen måte statistikk å vise til, men det er rimelig å gå ut ifra at ungdommer som deltar i idrett og har aktive hobbyer utenfor kroppsøving neppe slutter med dette på grunn av dårlige opplevelser med kroppsøving og karakterer. Derimot er det en sannsynlighet for at de som ikke er aktive i utgangspunktet ikke blir inspirert til å være det, men heller får bekreftet at dette ikke er noe for dem, sier Linda Røset.

HINN-forskeren har et råd til slutt som kanskje kan bidra til å hjelpe på dette her, og minske risikoen for å frata elever bevegelsesglede og motivasjon knyttet til fysisk aktivitet.

– Det ungdommer opplever, lærer og erfarer nå, og hvordan de blir vurdert i kroppsøving i dag, kan følge dem inn i fremtiden på godt og vondt. Ungdommer er eksperter på å være ungdom. Kanskje vi skal snu oss mot dem og høre på hva de har å si? avslutter Linda Røset.

Ny læreplan i kroppsøving:

Vi informerer med dette om at ny læreplan har blitt innført etter at denne studien fant sted. Det betyr at det nå ligger til rette for endring av undervisnings- og vurderingspraksis hvor vurdering benyttes som et hjelpemiddel for å fremme elevens utvikling underveis, og ikke er et mål i seg selv.