Sanger fra fortiden i en nåtidig krise: dybdelæring, resonans og motstand

Innledning

«Vår tid er tiden da alt tar slutt», skriver den spanske filosofen Garcés (2022, s. 27), «inkludert tiden selv», føyer hun til i samme avsnitt. Barn i det 21. århundre vokser opp med en uforutsigbar fremtid som (også) koloniseres av katastrofer (Garcés, 2022). Det er i lys nettopp av tiden som renner ut at jeg undersøker erfaringene til folkemusikere og ungdommer som lever ved elvebredden Brahmaputra i Bangladesh. Det sørasiatiske landet er lavtliggende og utsatt for isbresmelting i Himalaya-fjellene, havstigning og ekstremvær (Im et al., 2017; Reed, 2022). Ekstremværet tiltar. Våren 2022 herjet den største flommen på 100 år i de bangladeshiske nordområdene (Reed, 2022).

Deltakerne i studien har måttet flytte flere ganger gjennom oppveksten, og flommer har tatt med seg familienes hus. De mangler muligheter til å utøve politisk innflytelse på klimatoppmøter og over egne ledere. Men de gjør noe annet: De skaper vitale celler av fellesskap der bengalske folkesanger synges, sanger som er uløselig forbundet med elvelandskapet de er blitt til i (Sæther, 2005). Hvilken betydning har sangtradisjonene for dem i en krisetid, og hva kan vi i Skandinavia lære av den lokale praksisen? Som forsker fra Norge undersøker jeg en livskraftig kultur og sangtradisjon som kan gå til grunne.

«Når tiden er ute er det for sent å øve seg. Hvorfor gjorde du ikke arbeidet ditt mens det ennå var dagslys?» Slik begynner en sang av Fakir Lalan Sain (2024, sang 24), den bengalske mystikerpoeten fra Kushtia, Bangladesh: «Dyrker du åkeren på feil tidspunkt bukker du under i forgjeves strev. Om det vokser opp et tre der frøet falt ned blir det ingen frukt», fortsetter sangen i tredje strofe. Sangen minner om å være våken og handle i tide, før det er for sent. Tid er også avgjørende for grasrotorganisasjonen som er denne studiens utgangspunkt, nord i Bangladesh: Folkemusikere underviser barn og unge i Fakir Lalans sangpoesi og i andre bengalske musikktradisjoner. Det dreier seg om et systematisk, praktisk og pedagogisk forsøk på å trekke barna inn i egen lokal og regional kultur gjennom «sangskoler». De blir tradisjonsbærere samtidig som de er barn på 2020-tallet. Dette forsøket bærer i seg et paradoks knyttet til tid: Arbeidet er langsomt og langsiktig i en tid preget av at tempoet akselererer og kriser eskalerer (Rosa, 2015, 2021)

Formålet med studien er å utvikle kunnskap om betydningen av å bevare tradisjonsmusikk i lys av dette motstrøms og motkulturelle prosjektet i «elvelandet» Bangladesh. Studien tar utgangspunkt i feltarbeid, intervjuer og tekster, blant barn, unge og folkemusikere. Datainnsamlingen fant sted før og under covid-19-pandemien.

Forskningsspørsmålene jeg stiller er: Hvilken forskjell gjør sangtradisjonene for deltakerne under en pågående krise, og hva kan utdanningspraksiser i Skandinavia lære av den bengalske grasrotpedagogiske praksisen?

Tid i sangpoesien

Den bengalske sangpoesien retter en spesiell oppmerksomhet mot å holde seg våken og bruke den tilmålte tiden før det er for sent. Kunnskapen om tid som fins i denne musikalske tradisjonen kommer ofte til uttrykk metaforisk, som i følgende utdrag fra tre ulike sanger av Fakir Lalan Sain (2024):

Ennå har ikke hjertet fått adresse. Her er jeg. Hvor skal jeg og med hvem.

Når får jeg bli ett med mitt hjertes menneske. Dag og natt venter jeg.

Om jeg bare hadde visst i tide at villdyr ikke kan temmes, da ville jeg ikke holdt det inntil meg.

Den danske musikkpedagogen Nielsen (1998) hevder at musikk utspiller seg i et møte mellom musikkens ulike meningslag og i bevissthetslag hos dem som hører. I det han omtaler som eksistensdidaktikk tar undervisningen utgangspunkt i «de store spørsmål», det vil si i grunnleggende, eksistensielle livsbetingelser som mennesket er underlagt i sin tilværelse, som tenkende og sansende vesen (Nielsen, 1998, s. 36). I intervjuer med barna og ungdommene ved sangskolene i Bangladesh, har spesielt det eksistensielle laget trådt tydelig fram. Sangene har flere hentydninger til døden («den andre siden»), noe elevene snakker om. Døden er ett av fire ultimate anliggender, eller livstemaer, skriver psykoterapiforskeren Yalom (1998); friheten, eksistensiell ensomhet og spørsmålet om livets mening er de tre andre. Barn har en langt mer tydelig dødsbevissthet enn voksne ofte vet, og er, hevder han, gjennomgripende opptatt av døden fra tidlig alder, selv om de kan mangle språk for det (Yalom, 1998, s. 87–88). Ved disse sang- og musikkskolene lærer barna et poetisk språk for døden, de lærer å huske egen dødelighet.

Tid i sangundervisningen

Mesterlærerne underviser med tanke på fremtiden. Sangskolene ble initiert (i 2004) ut fra en erkjennelse av at folkesangene var ved å forsvinne, og at det var gjennom barna sangene ville leve videre. Det var altså fra starten et kollektivt arbeid på tvers av generasjonene. Mange av sangene ble i sin tid diktet og sunget i de nordlige regionene der undervisningen nå finner sted. Sangene hentes inn til nåtiden ved at barna lærer å synge dem. Slik får sangene en historisk linje og barna får del i egen kulturhistorie. Mange av musikerne har vært med siden begynnelsen, noe som vitner om dedikasjon og utholdenhet i det de gjør. Også grasrotorganiseringen gjøres av musikerne selv. Undervisningen veksler mellom det planlagte og sekvensielle på den ene siden og improvisasjon og musikalsk lek på den andre siden, og kan med Folkestad (2006) sies å ha både formelle og uformelle trekk.

Omkring fire hundre barn møtes minimum to ganger i uken, med to mesterlærere på hvert samlingssted. Mester–elev-tradisjonen dreier seg som langvarige forbindelser. Et felles mål er å «ta tilbake» de gamle folkesangene. Kunnskapen om de bengalske folkesangene er lokal, nedarvet og forankret på en praktisk måte i landsbyens liv. Tradisjonelt har sangene vært en kunnskapskilde for folk som ikke har kunnet lese eller skrive (Sæther, 2017).

Sammen forsøker mesterlærerne og barna å lage et tekstlig arkiv over sangene. Barna skriver sangene ned, lærer dem utenat og reflekterer over sangene i fellesskap. Den geografiske beliggenheten, uforutsigbart klima og ekstremvær vanskeliggjør arkiveringsforsøket. Under den nevnte «hundreårsflommen», gikk mye tapt, også arkiv. Avisen Prothom Alo skrev i juni 2022 om poeten Iqbal Kagji som mistet hele sitt arkiv, samlet gjennom tretti år. At disse sangskolene med sine særpreg fins nå, i 2024, er langt fra selvfølgelig. Bevaring av gamle sanger er ikke lønnsomt. Jeg er opptatt av å forstå betydningen av dette motstrøms arbeidet i en tid som også preges av «akselererende» krefter.

Samfunnsmessige rammebetingelser: akselerasjon, fremmedgjøring og resonans

Akselerasjon, eller fartsøkning, kan sies å være et kjennetegn ved det moderne samfunnet. Sosiologen Hartmut Rosa (2015, 2021) beskriver tre former for akselerasjon: teknologisk, sosial og av selve livstempoet. Disse står i forhold til hverandre og forsterker hverandre: Følelse av stress trigger teknologisk akselerasjon og omvendt (Jacobsen, 2017, s. 17–20). Det er noe paradoksalt ved sammenhengen mellom den teknologiske akselerasjonen og akselerasjonen av livstempoet: Tilgangen til tidsbesparende verktøy skulle kunne frigjøre tid, men ser ut til å ha motsatt effekt – stadig flere befinner seg i såkalt tidsklemme (Rosa, 2021, 2022).

I det senmoderne samfunn har akselerasjonen, ifølge Rosa (2015, 2021), overskredet en tålegrense for mennesket. Det samfunnsmessige presset på stadig å øke farten, kan skape en følelse av å ikke henge med og gjøre en ute av stand til å ta inn verden (Rosa, 2021). Nåtiden krympes og fremtiden oppleves som usikker. Fremmedgjøring – «å være i verden uten å ha kontakt med den» (Rosa, 2022, s. 285) – blir da en vesentlig dimensjon ved vår tids store kriser. Krisene forstås altså som uttrykk for problematiske forbindelser mellom mennesker og verden. Hvilke muligheter har vi da for å komme i dypere kontakt med oss selv og verden? Begrepet om resonans står sentralt i Rosas (2021) samtidsanalyse: «If acceleration is the problem, then resonance may well be the solution» (s. 1). Resonans dreier seg om å bli berørt av noe som vekker gjenklang og som en svarer på – det skapes en forbindelse preget av affekt og forvandling (Rosa, 2022, s. 285).

Utdanning kan spille en viktig rolle i å motstå samfunnsakselerasjonen og åpne opp for resonansakser, ifølge Rosa (2022): Fremfor å reprodusere akselerasjonen bør undervisningen skape rom der elever får erfare at verden kan gi gjenklang. Slik blir det meningsfullt å være i verden og ta aktivt del i den. I denne resonansteoretiske sammenhengen er det interessant å trekke inn begrepet om dybdelæring. Når verden er i rask forandring er det behov for kunnskap med overføringsverdi i møte med det nye og ukjente. Dybdelæring er fremtidsrettet. Det er oppgitt som det 21. århundrets sentrale læringsoppdrag av det amerikanske forskningsrådet (Lindholm, 2021, s.180). Dybdelæring forutsetter at kunnskap er dynamisk, og uttrykker forståelse så vel som anvendelse i ulike situasjoner og på tvers av fag (Furnes, 2022). Når dybdelæring er blitt så sentralt – i norsk så vel som i global skolesammenheng – kan det forstås i lys av usikre framtidsscenarioer og økende informasjonsstrømmer. Like fullt er det uklart hvordan dybdelæring skapes eller legges til rette for i praksis.

Når jeg undersøker de ni sangskolene i Bangladesh er det for å lære av en pedagogisk praksis som (ennå) ikke har blitt dratt inn i akselerasjonens dragsug.

Musikk og krisebearbeidelse

Med fokuset på tradisjonsmusikkens betydning under covid-19-pandemien, knytter studien også an til et fremvoksende forskningsfelt, nemlig økomusikkologi (ecomusicology), som er opptatt av forbindelser mellom musikk, mennesker og planeten i en krisetid (Allen & Dawe, 2016). Hvordan skal barn og unge i vår tid kunne bearbeide de store tapene som samtidens kriser medfører – der natursteder, hjem og dyrearter forsvinner i et akselererende tempo? Slik spør musikkforskeren Mark (2016) idet han anskueliggjør de mulighetene som fins i musikk for å skape fellesskap og uttrykke sorg – når ritualer som markerer naturtap gjennomgående er fraværende i offentlige rom.

Sorg er en naturlig reaksjon på tap, men å slippe tak i noe eller noen en er glad i er ofte forbundet med indre motstand, skrev Freud (1917) i sitt klassiske essay om sorg og melankoli. Å sørge forutsetter da et mentalt arbeid. Sorg som forblir ubearbeidet kan skape en tilstand av melankoli og lede til destruktive impulser (Stänicke, 2019). Vetlesen (2019) har utvidet Freuds sorganalyse til å omfatte naturen og andre livsformer.

Gjennom sterke krefter i samtiden som oppfordrer til forbruk, kan barn lett lære å erstatte det som går tapt – enten det er skogområder, hjem, fuglesang eller fremtidsmuligheter – med ting som kan forbrukes (Mark, 2016, s. 53). Musikalske rom som muliggjør virkelige uttrykk, kan utgjøre en motvekt til forbrukskulturen og bidra til økt kontakt med seg selv og omverdenen – altså til resonans. Hvilken rolle spiller så de grasrotpedagogiske musikkfellesskapene for deltakerne under krisen(e) de lever i?

Metodologi og forskningsdesign

Studien er etnografisk inspirert og forankret i flere relativt kortvarige feltarbeid på 2–3 uker (se oversikt i Jordet, 2023, s. 59–60). Kritisk realisme (Bhaskar, 2016) anvendes som en samlende metateori i en tverrfaglig teoretisk utforskning av det empiriske materialet.

I kritisk realisme etableres et tydelig skille mellom ontologi og epistemologi. Ifølge Bhaskar (2016) må vitenskapelig kunnskap (epistemologi), for at den skal gi mening, omhandle noe som er virkelig (ontologi). Men virkeligheten vil alltid være større enn våre modeller og forsøk på å forstå den, og finnes altså uavhengig av vår kunnskap om den (Jakobsen, 2021). Når virkeligheten er sammensatt, må våre forsøk på å forstå og beskrive den også være det – anvendt kritisk realisme innebærer derfor tverrfaglighet (Bhaskar et al., 2018). Et mål med kritisk realisme er økt refleksivitet eller transformert praksis (Bhaskar, 2016). Dét resonerer med min studie av en musikalsk praksis som nettopp åpner for økt refleksivitet og frigjøring gjennom traderingen av en immateriell kulturarv (Jordet et al., 2023; Jordet & Gullestad 2020).

Metateorien inspirerer til en empirinær tilnærming, og jeg gjorde metodiske valg i lys av egenskapene til fenomenet jeg søkte kunnskap om (Danermark et al., 2019). Ontologiske premisser i kritisk realisme – at virkeligheten kommer foran kunnskap, og at verden er kompleks, differensiert og dynamisk – medfører også at det ikke er én opphøyet metode som gjelder, men snarere metodepluralisme og -spesifisitet (Jakobsen, 2021). I mitt konkrete tilfelle veltet pandemien om på planlagte feltarbeid. Det forelå ingen metodisk manual for etnografiske studier i nedstengte samfunn. Jeg måtte finne nye måter for datainnsamling – i samarbeid med deltakerne, innenfor rammene av hva som var mulig i landsbyer under lockdown, når jeg som forsker var stedsbundet til Norge. I artikkelen fokuserer jeg på det empiriske materialet som ble samlet inn under covid-19-pandemien: Et «digitalt feltarbeid».

Gjennomføring

Tidlig i covid-19-pandemien ble barn og ungdommer invitert til å skrive «livsrapporter» om å synge i nedstengte samfunn. En forskningsassistent, som også er hjelpelærer og kjenner barna, gikk fra hus til hus. De barna som kunne skrive, skrev selv, og de andre dikterte for forskningsassistenten. Denne innsamlingen skal igjen ha inspirert flere elever til å skrive. Forskningen virket altså ansporende for dem. Ti livsrapporter ble sendt til meg på e-post og oversatt fra bengali til norsk av tolk Wera Sæther, som også har gjendiktet bengalsk sangpoesi (Sæther, 2005, 2017).

Mesterlærerne lærte seg verktøyet Zoom for et digitalt «feltarbeid» med ungdommer og mesterlærere som møtte opp ved sangarbeidets hovedbase til avtalte dager under en midlertidig åpning i nedstengningen. Deltakerne besvarte noen spørsmål skriftlig før de deltok i gruppesamtale og individuelle intervjuer. Dybdeintervjuet har blitt løftet fram som en spesielt viktig måte å innhente kompleks kunnskap om et fenomen på (Brönnimann, 2022). At jeg hadde intervjuet deltakerne tidligere var en styrke, selv om samtalen ble begrenset av avstanden og av at internettdekningen iblant var ustabil. Tolkningen i intervjuer ble gjort i samarbeid med Sæther.

Deltakere

Deltakerne utgjør tre hovedgrupper. Ti barn i aldersgruppen 10–16 år som var nye deltakere i studien under covid-19-pandemien. De var alle aktive elever ved sangskolene og bidro med skriftlige livsrapporter. I de digitale samlingene deltok tolv ungdommer / unge voksne i alderen 16–22 år som har sunget gjennom mange år og deltatt i intervju tidligere (Jordet, 2022). Også mesterlærerne deltok digitalt, to kvinner og tre menn, som underviser ved hver sin sangskole.

Intervjuspørsmål

For å lære om sangens betydning under covid-19-pandemien inviterte jeg deltakerne åpent til å fortelle om hverdagen deres nå. Den frie formen var for å sikre en dypere refleksivitet enn om de kun hadde fått en liste med spørsmål de skulle svare på (Haugseth & Smeplass, 2023). I det digitale feltarbeidet, med deltakere jeg kjente fra før, ønsket jeg også å undersøke mer spesifikt deres forhold til sangpoesien og egen refleksivitet (Archer, 2007). Jeg kombinerte derfor åpne spørsmål med mer målrettede og avgrensende skriftlige spørsmål. Dette ga et rikt materiale.

Etiske betraktninger

Innsamling og oppbevaring av empirisk materiale ble vurdert og godkjent av Sikt (tidligere NSD). Deltakerne ga informert samtykke til å delta. For barn under 16 år samtykket også foreldrene. Barna og ungdommene fortalte at feltarbeidet og livsrapportene ble et lyspunkt i pandemien: Endelig fikk de gjøre og være med på noe. Slik belyser studien også hvordan forskning kan utgjøre en positiv forskjell og bidra til forandring. Jeg etterstreber transparens i studien, men har veid dette opp mot hensynet til å beskytte deltakerne. I lys av innsikten om at transparens ikke alltid er det beste i etnografiske studier (Eriksen, 2021), er alle deltakerne anonymisert. I forkant av intervjuene drøftet jeg spørsmålene med tre mesterlærere. Dette var for å validere spørsmålenes relevans, når jeg som forsker befant meg langt unna.

Analyse

Jeg har vært opptatt av å undersøke hva materialet forteller om folkesangenes betydning i en pågående krise. Innledende analyser ble gjort med en nedenfra-opp-tilnærming (Hill, 2012; Jordet, 2023), på leting etter de mest relevante empiriske temaene i lys av studiens forskningsspørsmål. Deretter har analysen blitt utdypet og fått retning med relevant teori, som resonans, i en abduktiv tilnærming. Abduksjon viser her til en dialektisk bevegelse mellom teori og empiri: De empiriske temaene re-fortolkes i lys av relevante teoretiske begreper (Fletcher, 2017; Hastings, 2021).

Analysen informeres også av selve sangpoesien. Deltakerne har ofte nevnt sangpoesien spontant, og jeg har etterspurt denne direkte (f.eks.: fortell om yndlingssangen din). Jeg har også søkt blant Sæthers norske gjendiktninger av Fakir Lalan Sain (2024), og i Carol Salomons «kanon» med autoriserte sanger av Fakir Lalan Sain på engelsk (Cantú & Zakaria, 2017).

Resultater

Den overordnede tematikken dreier seg om tradisjonssangen som en tråd å holde seg i: De gamle sangene skaper kontinuitet til fortiden og gir retning inn i fremtiden – i pandemiens kaos. Jeg lar stemmen i én av livsrapportene innlede resultatene, før det øvrige materialet presenteres i tre undertemaer: (a) Fravær av rytme: Trussel om fremmedgjøring (b) Sangfellesskapet som resonanskammer; (c) Holde seg våken. Temaene er utformet basert på det empiriske materialet i sin helhet, men jeg lar noen deltakerstemmer tre i forgrunnen.

Tradisjonssangen: En tråd å holde seg i

Jeg er Sulota. Alt i livet mitt er annerledes enn i andres. I familien min dreier alt seg om musikken. Farfaren min spilte tromme. Han dro fra opptreden til opptreden i området her. Når han kunne, fisket han. Med pengene som kom fra musikken og fiskingen, forsørget han faren min, onkelen min og tantene mine.

Følelsen av å være spesiell trer fram umiddelbart i Sulotas beretning. Familien samles i musikken, slik de har gjort gjennom generasjoner. Musikken var viktig som inntektskilde for farfaren og er det også for faren hennes. De er fattige.

Faren min har holdt fast i denne tråden. Også han spiller tromme og fisker. Vi er en bror og to søstre. Pengene faren min klarte å skaffe var ikke nok før heller. Noen dager kunne vi spise, andre dager ikke. Det er ikke sånn at jeg ønsker meg glede, nytelse og hvile, men hvordan skal vi klare oss?

Med korona-pandemien ble det slutt på musikalske opptredener knyttet til seremonier og ritualer, bare fiskingen var igjen som inntektskilde.

Så kom koronaviruset i tillegg til alt det andre. Så kom nedstengingen. Da hadde vi ingenting. Pappa kunne ikke dra rundt og spille noe sted. Folk gifter seg jo fortsatt. Men de gjør det uten trommespill. Det som er igjen for pappa å gjøre, er fiske.

Sulota beskriver et strev for å overleve og en eksistensiell redsel:

Noen få dager har vi litt ris å spise tre ganger om dagen, ikke mer enn bitte litt. Noen ganger kommer han [faren] hjem uten noe i hendene, og da må vi streve for å holde oss i live. Noen ganger låner vi ris fra andre og må gi tilbake siden, og får vi ikke ris på den måten, må vi greie oss uten å spise. […] Men hvor lenge kan en familie klare seg på det viset?

Midt i all denne usikkerheten har hun tradisjonssangene å holde seg i og holde seg sammen ved; tråden som farfaren og faren har holdt i før henne. Musikken og fellesskapet representerer noe trygt fra før hun ble født. Sangen knytter også familien sammen under et pågående slit og en eksistensiell fare.

Selv om jeg har tusener av plager knyttet sammen i en stor knute, så har jeg en lykke. Og det er at jeg kan holde i tråden som er sangen, og som var i familien min fra før jeg ble født.

Når nå Sulotas livsrapport på en fortettet måte har formidlet sangen som tråd og gitt innblikk i hvordan den sosiokulturelle konteksten kan fortone seg i len landsby i Bangladesh, kommer en gjennomgang av det samlede empiriske materialet.

a) Fravær av rytme: trussel om fremmedgjøring

Alle deltakerne forteller om på ulike måter å erfare at de mister tid i pandemien. Samtidig opplever de også å få altfor mye tid. De offentlige skolene i Bangladesh var nedstengt i til sammen 18 måneder. Arif forteller:

Alt i alt har jeg det ikke så bra. Jeg mister så mye som er viktig. All skolegangen vår falt jo ned i et tomt hull. Det er helt utenfor hva jeg kunne forestille meg. Nå får jeg altfor mye tid.

Tap av skolegang er inngripende for ethvert barn og ungdom. For fattige ungdommer representerer skolegangen også en mulighetsvei mot en bedre tilværelse enn den foreldrene har hatt. Aisha skildrer den frustrerende følelsen av å bli hengende etter:

Jeg leser så godt jeg kan hjemme. Jeg skriver. Men jeg får jo ikke lært noe utenfra, jeg får jo ingen ny kunnskap! Alt i alt er det vanskelig nå. Ingen forbindelse til lærerne […] det går bakover med oss.

En konkret konsekvens av den forskinkede skolegangen, var at hun mistet muligheten til å bli politikvinne – hennes drøm – på grunn av tidskrav ved politiutdanningen som ikke ble justert med pandemien. Tilsvarende fremhever også Arif hvordan kaos preger tilværelsen nå:

Jeg hadde ordnet og organisert tiden min, og skulle gjøre det slik. Men det er jo ikke slik. Alt er opp-ned og venstre til høyre. Men jeg tenker, det er ikke sånn jeg vil leve. Jeg vil leve et ryddig liv og følge noen leveregler. Og ha en rytme i livet!

Fordi han vet hvilken frihet han erfarer i sangen og hvilken rytme han da kan gå opp i, blir pandemien en sterk kontrast. Uten musikkfellesskapet dør han innvendig:

Folk som synger, har et åpent sinn! De som synger, er jo ikke i stand til å holde seg inne på denne måten. De liker jo ikke det! [ler]. Så mye frihet som det er mulig å få så mye frihet vil sang-menneskene ha! Og når det syngende mennesket ikke får noen å synge med slik det før fikk, så er det som å være litt død innvending.

Erindringen om friheten de har erfart i musikkfellesskapet inspirerer en fremtidstro. Flere av ungdommene forteller at å huske på sangene gjør det mulig å holde ut tilværelsen.

Det vi kan gjøre, det er å vente. Vi sitter ikke med bundne hender og føtter og venter, men vi venter på friheten!

Den isolerte tilstanden i pandemien – mangelen på kontakt og tap av fremtidsmuligheter – skaper følelse av fremmedgjøring, utenforskap og inngir motløshet hos deltakerne. Da er det interessant at de ser ut til å (gjen)finne retning og rytme i (erindringen om) folkesangene og det musikalske fellesskapet.

b) Sangfellesskapet som resonanskammer

Selv om alle deltakerne er blitt begrenset i muligheten til å samles for å synge, har de kunnet samles i mindre grupper. Det har gjenetablert følelse av retning og mening.

Etter å ha fortalt om alt hun har mistet i pandemien, forteller Aisha om bli trøstet av yndlingssangen sin: Somoy gele sadhon hobena – når tiden er ute, er det for sent å øve seg.

Med utgangspunkt i sangteksten, reflekterer hun over at også nå gjelder det å være våken.

Når jeg tenker på de ordene, så tenker jeg at tiden sitter jo ikke og venter på oss. Det vi må gjøre, må vi gjøre når tiden sier det.

Hun finner altså inspirasjon til å tenke nytt om krisen gjennom sangen og anvender krisen som en anledning til å forberede seg på det som kommer:

En [må] først gjøre seg selv forberedt. Det jeg tenker om fremtiden er at jeg må holde meg klar.

Deltakerne kan ikke forandre de ytre omstendighetene i pandemien, men å synge virker inn på den indre samtalen og dermed deres opplevelse. Etter at Prapti har fortalt om alt hun har mistet, lyser plutselig ansiktet hennes opp, som om hun får nytt mot:

Men jeg vil være knyttet til sangen. Jeg elsker sangen! Den henger sammen med selve hjertet og kroppen min.

Det ser ut som deltakernes refleksive kapasitet styrkes gjennom sangenes erkjennende form – sanger der sangpoeten snakker med seg selv. Slik lærer elevene å gjøre det samme:

Jeg snakker med sinnet mitt om alt! Når jeg gjør et eller annet så snakker jeg med meg selv. Gjør jeg feil, eller hva? Jeg snakker så mye med bevisstheten min.

Å synge gjør det mulig å holde ut det som er vondt. Dette utdyper også Sebok, som ble presset inn i et ekteskap av en onkel som ønsket medgiften som jentas familie ifølge skikken skal betale. Sangteksten blir en inngang til å fortelle hvordan han har det:

«Jeg sitter midt imellom og ser i to retninger og vet ikke hvor jeg skal gå.» Og den sangen ligner helt på livstilstanden jeg er i nå… Det jeg ønsker for mitt eget liv – jeg håper at jeg kan finne det i den sangen.

At han leter etter svar for sitt eget liv i sangen, kan tyde på erfaringer med sangenes mange (menings)lag. Så fortsetter han med sangteksten som skildrer to veier, én dårlig og én god:

Jeg håper jeg klarer å velge den gode retningen for min egen fremtids skyld. Hva slags menneske blir jeg i fremtiden. Hvordan skal jeg tjene menneskene …

Sangene er som et kompass å navigere ved og noe å søke ly i:

Alle Lalan-sangene har med å elske menneskene å gjøre. Og det er derfor jeg søker ly i Lalan-sangene for det er der jeg lærer om slike ting.

Sangfellesskapet fins som erindring også når de ikke kan møtes. Shima forteller at hun bærer sangordene med seg inn i ensomheten når hun jobber for at familien skal overleve.

Jeg har det jo bra i hjertet. Tenk, at jeg kan være del av et så vakkert arbeid!

Det å synge er knyttet til retning framover og gir en opplevelse av mening midt i det vonde:

Jeg har jo en hensikt i livet. Slik jeg lærer å synge hos guruene. Det at jeg kan lære bort til noen andre, et sånt ønske bor inni meg.

Hva er det som står på spill for dem? Det å synge er et kampmiddel mot å bli knust:

Alt har vært lukket her hos oss [på grunn av korona], bare sangstedene har vært åpne, og derfra har vi fått sjelekraft, vi er ikke blitt knust fordi vi har fått kraft fra sangen.

Sangfellesskapet og -tekstene gir deltakerne erfaringer av resonans som lever videre i dem når de ikke kan samles. Deltakerne anvender de innøvde sangene i den nye situasjonen som pandemien er – et tegn på dybdelæring – det beskytter dem mot «å bli knust».

c) Holde seg våken

Mesterlærerne formidler en dyp motivasjon for å undervise sangene. De samler barna i mindre grupper selv når samfunnet er nedstengt, og risikerer sanksjoner på egne vegne:

Nå, hver eneste dag i kveldingen, så sitter jeg med fem–seks barn og instrumenter. Det liker jeg veldig godt. Jeg klarer ikke å la være å gjøre noe. I all hemmelighet så driver jeg undervisning! For nå er det jo forbudt i landet.

Mesterlæreren Sakil knytter også pandemien til andre globale kriser. I denne tiden finner han en dypere mening i det langsiktige arbeidet: Sangskolene er ensbetydende med fremtiden.

Jeg ser ikke for meg en fremtid utenfor sangskolene. Dette er det aller mest betydningsfulle og nødvendige jeg kan gjøre. Jeg vil ikke tenke på noe annet.

Selv om sangundervisningen erfares som nødvendig, er det også et ensomt arbeid. Flere lærere opplever at folkesangene er glemt av storsamfunnet og at de møter motstand:

Det er jo ingen som ser etter folkesangene våre. Myndighetene støtter det ikke. Det er religiøs motstand …

Kona, en av de få kvinnelige mesterlærerne, forteller om skjørheten i arbeidet de gjør og løfter fram viktigheten av å holde seg våken:

Å skape er så vanskelig, å knuse er så lett. Å bygge opp er så langsomt. For å skape må en arbeide, en må anstrenge seg, være våken.

Når folkemusikerne holder sanger fra fortiden levende ved å undervise barna, motvirker de også at sangene går tapt i glemsel. Sammen praktiserer de en felles erindring. Mesterlærerne betoner at å huske sangtradisjonen er forbundet med å holde seg våken – og oppe – i møte med en usikker fremtid.

Diskusjon: Erindring som etisk praksis

Det er med en forestilling om fremtiden at folkemusikerne, og de mest dedikerte elevene, gir sangene videre. Det går an å tenke at fremtiden inngår i erindringen. Å huske på fremtiden er kanskje noe av det viktigste vi kan gjøre i tiden vi lever i. Filosofen Krznaric (2021) beskriver nettopp at vi befinner oss i en perspektivkrise og forstår dette som uttrykk for manglende langtidstenkning. Garcés (2022) går så langt som å hevde at vi er i ferd med å miste fremtiden og at dette radikalt endrer vårt forhold til nåtiden: Vissheten om at «alt kan ta ugjenkallelig slutt» får oss til å haste av gårde (s. 29). Erindring kan da sies å være en etisk modus som utgjør en motsats til forbruk og akselerasjon.

Svaret på spørsmålet jeg stilte innledningsvis, om betydningen av tradisjonssangene i en krise, fortettes i en deltakers utsagn «Vi er ikke blitt knust fordi vi har fått kraft fra å synge!» Det å synge uttrykker da en form for motstand mot å bli knust. Edward Said er blant dem som har vært opptatt av kulturens betydning som en måte å kjempe imot å bli tilintetgjort på, og mot glemsel (Said & Barsamian, 2004). Det å synge tradisjonssangene kan være en måte å holde oppe håpet om en fremtid på.

Sangene beskrives også metaforisk som en tråd å holde seg i (Sulotas livsrapport), slik familier har gjort gjennom generasjoner i landsbysamfunnene nord i Bangladesh. Det er flere av barnas lykke midt i alle plager. Fraværet av ikke å kunne samles i musikkfellesskapet beskrives også som «å være litt død innvending». Det er tydelig at sangene bidrar til at de kjenner seg levende og i kontakt med seg selv og verden. Slik oppfyller sang- og musikkskolene Rosas (2021, 2022) idé om utdanning som åpner for erfaringer med resonans. For å belyse hvordan sangskolene skaper rom for å erfare resonans og dybdelæring, vil jeg samle denne diskusjonen i tre praksisrelaterte begreper fra den bengalske musikktradisjonen: bartoman (oppmerksomhet her og nå); anuman (forestillinger/selvbedrag) og sadhana (øvelse i selvdisiplin).

Bartoman: Her og nå

En forutsetning for å gjøre et felles arbeid med å bevare noe betydningsfullt – som en perle – er å gjenkjenne perlen. En må kunne se perlen for å ville bevare den. Det har med oppmerksomhet å gjøre. Innledningsvis nevnte jeg sangen om tid som renner ut: «når tiden er ute er det for sent å øve seg.» Det var gjennom denne sangen at deltakeren Aisha skjønte at hun også i pandemien måtte bruke tiden godt. Det er nå som gjelder. Senere kan være for sent. I lys av disse ordene forsøkte hun å forberede seg, nå, i krisen, til tross for at hun mistet dyrebar tid i skolegang og fremtidsdrømmen om å bli politikvinne.

Oppmerksomhet kan forstås som praksis, som noe sinnet gjør (Weil, 2020). I Weils filosofi er ikke dette å holde et produktivt tempo oppe, men består i en mottakelig venting: «De mest verdifulle goder kan man ikke oppsøke eller jakte på, man må vente på dem» (Weil, 2020, s. 88). En slik form for oppmerksomhet er hardt tilkjempet – det er en kamp som tilspisser seg i senmoderniteten som er karakterisert nettopp av at nået krympes (Rosa, 2015, 2021). Det å synge slik de lærer i sangskolene, med dyp følelse og oppmerksomt nærvær, kan være en måte å utvide nået på.

Anuman: Forestillinger

Anuman knytter seg til å bli klar over forestillinger og selvbedrag. Det handler om å være våken. Sangtekstene romantiserer ikke virkeligheten. Da er det interessant at deltakerne gir uttrykk for at de finner trøst og fornyet livsmot i å synge, noe som styrker funnene fra en studie ved sangskolene også før covid-19-pandemien (Jordet & Gullestad, 2020). Hva er det ved disse sangene som virker fortrøstningsfullt og bidrar til å skape en opplevelse av ly? Kanskje er det nettopp at sangtekstene ikke tilslører virkeligheten. Sangene treffer deltakerne på en måte som vekker gjenklang. De får ord for en virkelighet de kan kjenne seg igjen i, også når virkeligheten gjør vondt. Dette er i tråd med psykoanalytikeren Francoise Doltos vektlegging av barnets behov for å høre sannferdige ord fra moren (Madsen, 2012). Sangpoesiens mange meningslag er også en kilde mesterlærerne henter inspirasjon fra som gjør at de ikke går lei undervisningen. De blir aldri ferdig med å lære eller forstå sangene.

Sadhana: Øvelse

Det tredje begrepet jeg fremhever fra den bengalske musikktradisjonen, sadhana, er helt eksplisitt knyttet til praksis og betyr nettopp øvelse. Det dreier seg ved sangskolene om å øve seg i å avstå fra det som skader og i å gjøre det rette, som å snakke sant. Det er dette den kvinnelige mesterlæreren utdyper når hun sier:

Å skape er så vanskelig, å knuse er så lett. Å bygge opp er så langsomt. For å skape må en arbeide. En må anstrenge seg, være våken.

Weil (2020, forsiden) formulerer en lignende innsikt når hun skriver at kunsten symboliserer «de to edleste menneskelige anstrengelser», nemlig «å konstruere og å avstå fra ødeleggelse». Når barn og ungdommer lærer å synge og å skape egne tekster, som noen av dem begynte å gjøre i pandemien, forebygges også destruktive handlemåter. Ungdommene forteller for eksempel at sangfellesskapet holder dem unna dop. Istedet skapes fellesskap og fremtidstro. At noe forvandles er da også en viktig dimensjon ved resonans (Rosa, 2021) – det gjør en forskjell å være forbundet med noe eller noen som berører og som en svarer på.

Studiens implikasjoner

Hva kan så utdanningspraksiser i Skandinavia lære av denne bengalske grasrotpedagogiske praksisen (jf. studiens forskningsspørsmål)? Jeg sammenfatter et mulig svar langs to hovedakser:

På et overordnet nivå bidrar studien inn mot musikkpedagogiske og utdanningsfaglige diskusjoner om tradisjon og utvikling; bevaring og fornyelse. Forskningsfunnene overskrider slike dikotomier og viser at den traderte sangpoesien erfares som dypt relevant for barn og unge i en tid der fremtidsfølelsen trues. Folkesangene og fellesskapet gjør det mulig for deltakerne å mostå isolasjon i pandemien. Deltakerne lever i utkanten av sitt samfunn, men folkesangene inngår i en felles eksistensiell, kulturell og historisk allmenning. I en tid der økonomiske forskjeller tiltar, kan enhver fremdeles synge. Ingen eier sangene, og stemmen er gratis. Studien belyser musikkundervisningens mulige rolle i å realisere den immaterielle kulturarvens demokratiske potensial – noe som også er aktuelt i Skandinavia.

Studien er et direkte bidrag inn mot praksisfeltet ved å vise hva dybdelæring kan være ut fra et resonansteoretisk perspektiv. Dybdelæringen ved sangskolene har med pensummengde så vel som innhold og tilnærming å gjøre. De gamle sangene er ikke et pensum som skifter hvert år. Istedet må den enkelte stadig finne sin egen inngang til sangene. Til sammen får elevene da flerfoldige tilnærminger til det samme stoffet, også fordi det kommer nye stemmer til, som igjen kan åpne musikkopplevelsen. Det å oppdage nye innganger til samme materiale kan aktivere flere resonansakser (jf. Rosa, 2021). Her er det altså ikke økt faglig mengde som gir økt dybde (Furnes, 2022). At deltakerne bruker folkesangene aktivt til å symbolisere tap og reorientere seg i pandemien, er uløselig forbundet med at sangtekstene er lært utenat og meningsinnholdet inderliggjort. Det didaktiske fokuset på oppmerksomhetspraksis, avsløring av selvbedrag og øvelse i selvdisiplin kan også forklare noe av kunnskapens robusthet – deltakerne holder seg i og holder seg oppe ved sangene gjennom krisen. Studien åpner for videre forskning på musikkundervisning som motstandspraksis. Det er viktig og interessant, ikke minst i Skandinavia der musikkfaget – og alle de estetiske fagene – stadig marginaliseres (Schaanning, 2021; Sevilhaug, 2022).

Avsluttende betraktninger

Sangarbeidet nord i Bangladesh er langsiktig, langsomt og ikke-lønnsomt. Studien dokumenterer sangskolene som en form for motstandspraksis (mot akselerasjon og glemsel) og belyser noe av hva som kan gå tapt med tapet av tradisjon – nemlig dybdelæring og resonans. I denne musikkundervisningen er fokuset samlet og tempoet langsomt nok til at deltakerne kommer i kontakt med seg selv og omverdenen – og motstår fremmedgjøring. Gjennom sangene og fellesskapet kan deltakerne bære og bearbeide tapserfaringer i pandemien. Sangtekstene vekker gjenklang, gir trøst og mot til å sørge over det de mister. Den indre samtalen begynner i en ytre sammenheng, i et resonanskammer. Slik kan sangenes betydning forstås som motstand også mot å bli knust. Det handler, ikke minst, om tid: å kople seg til fortid og framtid og skape mening og fellesskap i nåtiden.