Skolen er samtaledemokratiets grunnstein

Jeg står i en privilegert posisjon: Når jeg skriver en kronikk får jeg den stort sett på trykk. Og når jeg snakker, så lytter folk og hører på det jeg sier.

Det har jeg til felles med mange av mine kolleger: mennesker med høy utdanning, skrivetrening og erfaring med å ta ordet i forsamlinger. Vi leses, vi lyttes til.

Vi tilhører de ti prosentene som jevnlig deltar i offentligheten med ytringer om politikk eller samfunnsliv, ifølge Ytringsfrihetskommisjonens utredning fra 2022.

Kontrasten til andre er slående. Jeg vet om mennesker som knapt kan skrive en handleliste, enn si en kronikk eller leserinnlegg. Det er ikke deres feil, men det er et demokratisk problem som altfor sjelden diskuteres.

Jeg vet om mennesker som knapt kan skrive en handleliste, enn si en kronikk eller leserinnlegg. Det er ikke deres feil, men det er et demokratisk problem som altfor sjelden diskuteres.

Hilde Gunn Slottemo, professor i historie ved Nord universitet

«Det deliberative demokratiet» kalles den gjerne, denne offentlige samtalen, ofte med referanse til den tyske filosofen og sosiologen Jürgen Habermas.

Samtaledemokratiet er et mer vanlig ord.

Tanken er at bred, offentlig debatt er et viktig grunnlag for å fatte gode politiske beslutninger. Til grunn ligger en optimistisk tro på at folk kan møtes i likeverdige debatter, der en lytter til hverandre og det viktigste og beste argumentet vinner fram.

Når alt kommer fram i offentlighetens lys, vil det bli avklart hva som er det mest overbevisende standpunktet. Men hva da når kanskje nitti prosent sjelden eller aldri deltar med sine meninger?

Fortsatt er redaktørstyrte medier den viktigste arenaen for å nå fram – på sosiale medier er det bare et fåtall som har så store følgerskarer at de når fram til en bred offentlighet og til politiske beslutningstagere.

De fleste bruker heller ikke Facebook eller TikTok til debatt, men som en plattform for å motta informasjon og dele bilder, morsomme videoer eller andre, mer private ytringer.

Klasseaspektet i dette handler ikke bare om arbeid og økonomi, men også om å beherske språk og retorikk. Diskuterer vi disse tingene grundig nok?

Arbeidernes språk har ikke alltid nådd fram i den offentlige samtalen. Da arbeiderklassen ble formet rundt forrige århundreskifte, var riktignok leserbrev, taler og appeller viktig som politisk agitasjon.

Arbeiderbevegelsen hadde en ambisjon om kunnskap og skolering. Tanken om at kunnskap er makt, var tydelig. Over hele landet ble det bygget Folkets Hus, der det ble arrangert seminarer, foredrag og ulike kurs.

Arbeiderne skulle bli opplyste, kunnskapsrike og politisk aktive. Det gjaldt å oppøve retorisk medborgerskap for å kunne vinne fram i samfunnet.

På grasrotnivå var imidlertid ikke arbeideren alltid en ordets mann eller kvinne. Arbeiderpolitikken kunne i større grad være handling. Boikott, streiker, demonstrasjoner og aksjoner var de organiserte arbeidernes språk.

For store grupper var det den viktigste muligheten for motmakt mot samfunnstoppene – ikke bøker, foredrag eller andre verbale utsagn.

Med utdanningssamfunnets fremvekst i etterkrigstiden endret en del seg. Et godt utbygd utdanningssystem og statlig studiefinansiering gjorde at stadig flere grupper tok utdanning.

Distriktsungdom studerte, det samme gjorde unge uten økonomisk ressurssterke foreldre. Kvinneandelen var jevnt økende, og en rekke barn av innvandrere lyktes godt i skolesystemet.

Samtidig har nye former for sosioøkonomiske og kulturelle forskjeller vokst fram. Fattige og underprivilegerte finnes fortsatt. Førstegenerasjons innvandrere har for eksempel i liten grad har tatt del i den offentlige debatten.

Hvorfor er dette et problem? For den enkelte er det opplagt: Det gir færre muligheter for å nå fram med sine meninger og oppnå politisk innflytelse. Deltagelse i debatt er viktig for å kunne fremme meningene sine. Språket er en viktigere forutsetning for å bli hørt.

Men også for samfunnet som helhet er denne skjevheten et problem. Når det bare er «the usual suspects» som uttaler seg, blir meningene lett like.

Mangfoldet i oppfatninger og erfaringer forsvinner. Vi får ikke alle de ulike perspektivene, meningene og tankene som finnes blant landets innbyggere. Det kan gi et skjevt grunnlag for politiske beslutninger. Det er noe med skoen og den som har den på.

Hvis vi ønsker et reelt samtaledemokrati med et mangfold av stemmer, hva er så løsningene?

Mediene er selvsagt viktige. De må anstrenge seg for å slippe til mange stemmer, selv om det kan bety mer jobb med å bearbeide leserinnlegg og kronikker.

Stiftelsen Fritt Ord, som har som misjon å stimulere til meningsmangfold ved å bevilge penger til ulike former for ytringer, bør også være en opplagt aktør.

Elevers lese- og skriveferdigheter har gått ned de siste årene, demokratiforståelsen likeså. Det er sterkt bekymringsfullt.

Hilde Gunn Slottemo

Det viktigste er imidlertid skoleverket. Elevers lese- og skriveferdigheter har gått ned de siste årene, demokratiforståelsen likeså.

Det er sterkt bekymringsfullt.

I samme gate er den sviktende rekrutteringen til lærerutdanningene. Her er det stor grunn til å rope varsku.

Hvis det svikter i folks grunnutdanning, forvitrer mulighetene for medvirkning. Det kan forsterke de sosiale forskjellene mellom dem som ytrer seg og dem som ikke gjør det.

Skolevesenet er samtaledemokratiets grunnstein. Den må være sterk og solid.

Kronikkforfatteren skriver Fritt Ords historie.

Kronikken ble først publisert i VG 10.02.24