Tett på Kristine Beate Walhovd og Anders Fjell: Forsker på hjernen vår for å forstå hvorfor vi utvikler oss så forskjellig

Kristine Beate Walhovd og Anders Fjell er verdensledende hjerneforskere, professorer i psykologi, samarbeidspartnere og ektefeller, og har til sammen fått det meste av prestisjefulle forskerstipend og priser.

- Vi er jo opptatt av hvordan hjernen fungerer; hvor godt vi husker, hva vi er oppmerksomme på og hvordan vi resonerer. Da er det viktig å forstå hvordan hjerneforskjeller og endringer i hjernen påvirker dette, sier Anders Fjell.

- Vi merker bare forskjellene mer når folk blir eldre

- Jeg er særlig opptatt av forskjeller tidlig i livet og hvordan disse forskjellene virker inn gjennom hele livsløpet. Når vi møter mennesker på åtti år ser vi at de er forskjellige. Det er lett å trekke den konklusjonen at det er selve aldringen, som er forskjellig for disse personene, sier Kristine Beate Walhovd. Hun påpeker at forskjellene kan ha vært der gjennom hele livet.

- Vi merker bare forskjellene mer når folk blir eldre, sier Walhovd, som er leder for senteret LCBC (Lifespan changes in brain and cognition), som hun og Fjell initierte.

Har 6000 MR-bilder av norske hjerner

Som forskere har de fulgt en rekke personer fra fødselen av til de er nærmere 100 år. Flere av deltakerne i livsløpsforskningen har de truffet både fire og fem ganger. Og databasen til forskerne rommer 6000 MR-bilder av 3000 norske deltakere. For det er levende mennesker og levende hjerner Walhovd og Fjell forholder seg til, for å si det litt enkelt.

- Med MR-skannere kan vi ta bilder av hjernen i levende livet og vi kan gjenta det så ofte vi vil, for skanningen innebærer ikke noen fare for disse personene. Og for å forklare forskjellene mellom oss i ulike aldre, må vi ha tilgang på deltakere vi kan følge over tid, sier Fjell.

- Hva slags forskjeller er det dere ser etter?

- Det er forskjeller i hjerneaktivitet og forskjeller i størrelsen på ulike områder av hjernen, det er tykkelsen på hjernebarken. Og så er vi opptatt av hvordan deler av hjernen kommuniserer med andre deler av hjernen, sier Fjell. Målet er både å forstå de forskjellene som er, men også å predikere forskjeller fram i tid. Walhovd og Fjell understreker at det er mye de ikke vet.

- Selv om et skannet bilde av hjernen kan virke alarmerende, ser vi i mange tilfeller at folk fungerer mye bedre enn man skulle tro. Det er interessant å forstå hvorfor. Vi kan for eksempel se at noen har risiko for Alzheimer og likevel fungerer kjempebra. Hjernene deres er i topp form, og de kommer antakeligvis aldri til å få Alzheimer, sier Fjell.

Denne teksten er basert på en episode av Universitetsplassen - en forskerbasert podkast fra Universitetet i Oslo. Kristine Beate Walhovd og Anders Fjell snakker blant annet om hvorfor de som unge studenter begynte å interessere seg for hjernen, om å bygge opp et verdensledende forskningsmiljø, om behovet for et nasjonalt samarbeid om hjerneskannere - og om å være et par både privat og på jobb. De snakker også om at det ikke finnes ett svar eller én demens-gåte, om at vi alle er unike og individuelle og om at mye av løpet ser ut til å være lagt fra vi er ganske unge.

- Dere studerte sammen, tok doktorgraden sammen, har forsket sammen, startet et forskningssenter sammen, bor sammen og har barn sammen? Hvilke fordeler og ulemper er det ved å være i tospann?

- Det er mange fordeler ved å være flere i forskning. I dag kjenner jeg faktisk ingen forskere som jobber helt alene. Så jeg synes det er en fordel. Det er veldig fint å ha noen som er på samme nivå som seg, som du kan snakke med. Vi er jo også to helt forskjellige personer, så vi gir hverandre idéer, og vi har jo ulike perspektiv på ting. Det er langt fra alt vi er enige om, så det er nyttig å diskutere, sier Walhovd.

Ikke et tohodet troll

- Hvordan er det for dem dere samarbeider med å vite at dere er et par?

- Det må du nesten spørre dem om. Dette har vært tydelig fra starten, fordi vi startet å jobbe sammen, og startet å få forskningsfinansiering sammen. Det er ikke uvanlig i forskning at man operer som par. Det er jo mange forskerpar både i Oslo og andre steder i Norge og utlandet, sier Fjell.

- Jeg tror at det at vi er to om dette som har laget dette senteret kan være en utfordring for folk, men at det også kan være en fordel. Det skaper en viss balanse at vi er to, og representerer begge kjønn. Vi er ikke samme person og har litt forskjellige meninger om ting. Det kan være nyttig for de ansatte å se at vi ikke er enige om alt. Den åpner for at andre også kan være uenige. Vi er ikke et tohodet troll.

Bør bruke pengene på barn

- Hva er det mest interessante dere synes dere har funnet ut så langt?

- Det viktigste har vært å vise hvordan de forskjellene vi har med oss i det vi blir født eller tidlig i livet er stabile gjennom hele livet, samme hvor gamle vi blir. Det har en betydning for hvor vi burde bruke pengene våre, om vi skal bruke dem på barn eller på voksne. Jeg synes det er det første hvis man må velge, sier Walhovd.

- Mange ønsker seg raske svar fra forskningen. Ofte ser vi overskrifter i mediene om at demensgåten snart er løst eller vi får oppskriften på et langt og lykkelig liv. Hvordan forholder dere til slike overskrifter?

- Vi er jo psykologer og opptatt av individet. Når vi snakker om forskjeller, så snakker vi samtidig om at det ikke finnes én oppskrift. Vi må ha en individualisert forebygging og vi må ha tilpassede tiltak for enkeltindivider. Så jeg er ikke veldig positiv til den type generelle overskrifter, sier Walhovd.

- Det er viktig at mennesker som får demens, ikke føler noe ansvar selv for at det har skjedd

- Vi leser også ofte at bare vi er kjempeflinke til å løse masse kryssord, eller lære oss nye språk, så kan vi holde demens på avstand. Det stemmer heller ikke?

- Nei, det stemmer ikke. Det er mye man kan gjøre med hjernen som holder den i form og som gjør at man kan fungere bedre. Men å tro at vi kan hindre demens ved å løse kryssord, er i overkant optimistisk. Det er mer komplekst. Det er viktig at mennesker som får demens, ikke føler noe ansvar selv for at det har skjedd. Det ville ikke ha hjulpet å løse mer kryssord, sier Fjell.

Walhovd forteller at hun har fått oppringninger fra folk som er veldig lei seg og lurer på hva de skal gjøre, når de har fått en demensdiagnose som 90-åring.

- Mitt råd der da er at de må prøve å slappe av å ikke være redde. Det aller viktigste er faktisk ha det best mulig for å fungere best mulig. Det tror jeg er en veldig viktig beskjed. Å ikke tenke at man selv har ansvar for sin egen skjebne, sier Walhovd.

- Er ikke det et ganske godt råd å slappe av i alle faser i livet?

- Det er et bedre råd når du er 90 enn når du er 15. Når du er yngre, er det mer du kan gjøre selv. Da er det avgjørelser som skal tas, som gjelder for resten av livet. Vi snakker om helt forskjellige livsfaser her, sier Walhovd.

Håper å kunne forklare langt mer enn i dag

- Hva er det viktigste dere håper å oppnå med forskningen deres på lengre sikt?

- Jeg håper at vi kan vise tidspunktet for innflytelser på hjernen; når disse innflytelsene virker inn og hvor lenge: «Hva er det vi kan påvirke når?». Dette er viktig for få til presisjon i forebygging og intervensjon. Det er viktig å ha premissene klare for det, og da må vi også sortere hva som kan påvirkes tidlig, sier Walhovd.

- Forskningen vår dreier seg jo om hvordan vi fungerer; hvordan hukommelsen vår er, hvordan vi er i stand til å lære og løse problemer. Å forstå mer om dette er grunnleggende. Vi kommer aldri til å kunne forklare alt, men vi kan forklare en god del mer enn vi gjør nå. Det er jo målet, sier Fjell.

- Når dere to blir gamle en dag; Hva tar dere med av kunnskap fra forskningen deres for å få en best mulig alder?

- Jeg tenker ikke på å bli gammel. Jeg tenker kanskje ti år frem i tid, som jeg legger planer for. Og så handler det også om å legge planer for dem som er yngre enn oss og skal overta. Utover det har jeg ikke noen tanker om å bli gammel annet enn at jeg håper jeg at jeg kan løpe langt og lenge, sier Kristine Beate Walhovd.

- Jeg tror det er bra å fortsette å utfordre seg hele livet. Det kan være lett å gjøre seg litt eldre enn man trenger det å være. For min del håper jeg at jeg vil utfordre meg til å gjøre ting jeg ikke er så god på, sier Anders Fjell.