Kristenkonservativ kamp mot undervisning om kjønn i skolen

De siste årene har kjønn i bred betydning fått økende oppmerksomhet i offentligheten, noe som blant annet har ført til at regjeringen har besluttet å styrke rettsvernet til mennesker som identifiserer seg som LHBTQ+-personer, heretter omtalt som skeive. Et tiltak som er innført, er å styrke undervisning om kjønn i skolen. Dette tiltaket har blitt kritisert av religiøse aktører og grupper. I denne artikkelen presenterer vi funn fra en undersøkelse av denne kritikken. Ambisjonen med undersøkelsen er å undersøke hvilke argumenter de aktuelle gruppene målbærer, og om de har strategier for å motarbeide undervisning om kjønn i skolen. Problemstillingen vi belyser, er: Hvilke argumenter legges til grunn for motstanden fra kristenkonservative mot undervisning om kjønn i skolen, og hvilke strategier tas i bruk for å hindre at elevene får denne undervisningen? Undersøkelsen viser at argumentasjonen er forankret i en streng, kristenkonservativ kjønnsforståelse, og at den økende offentlige tilretteleggelsen og arbeidet for styrking av skeives rettsvern og kjønnsmangfold betraktes som en trussel mot kristenkonservative familieverdier. Strategien kristenkonservative bruker, er først og fremst fritaksretten; de søker om å ta barna ut av skolen når det blir undervist om kjønn.

Denne artikkelen har tre deler. I den første delen redegjør vi for hvordan det arbeides med å styrke rettsvernet til skeive. Deretter beskriver vi hvordan undervisning om kjønn i skolen er innlemmet i læreplanene og forskning som forteller noe om hvordan lærere forsøker å undervise om kjønn og kjønnsmangfold. I den andre delen blir den metodiske tilnærmingen vår og det empiriske materialet vi bygger analysen på, presentert. I den siste delen diskuterer vi funnene og implikasjonene disse kan ha for skolen.

Styrking av skeives rettsvern

Tidligere ble særlig homofile menn ansett som en seksuell minoritet. I dag inkluderes også lesbiske, bifile, transpersoner, interseksuelle og andre som bryter med tradisjonelle normer for kjønn og seksualitet (Norges institusjon for menneskerettigheter 2023) i denne gruppen. Gruppen betegnes som LHBTQ+-personer eller skeive. Omtrent 7 % av Norges befolkning, anslagsvis 280 000 mennesker, identifiserer seg som skeive (Gram 2021), men sannsynligvis er tallet høyere. Den største andelen finnes blant unge mellom 18 og 24 år (11,6 %), mens 3,5 % av personer mellom 60 og 79 år identifiserer seg som skeive.

Folks holdninger til skeive har blitt mer positive over tid. I 2008 var 47 % av befolkningen positive til lesbiske kvinner og 44 % til homofile menn, og dette økte til henholdsvis 66 % og 62 % i 2022 (Opinion 2022). Kvinner, bybefolkningen og yngre personer er mer positive enn menn, folk på tettsteder og eldre. Religiøse personer har de mest negative holdningene.

Til tross for økt aksept har skeive generelt lavere livskvalitet enn resten av befolkningen, ofte på grunn av frykt for hatkriminalitet og diskriminering. Over halvparten av skeive har opplevd lovbrudd, noe én tredjedel av heterofile har (Løvgren mfl. 2023). Skeive med innvandrerbakgrunn er særlig utsatte, fordi de kan møte marginalisering både på grunn av etnisk bakgrunn og på grunn av seksuell orientering (Eggebø, Stubberud og Karlstrøm 2018).

Regjeringen (2023) har vedtatt en handlingsplan for kjønns- og seksualitetsmangfold (2023–2026) med 48 tiltak for å bedre skeives situasjon. To tiltak har skapt særlig debatt blant kristenkonservative grupper. Det første er å styrke undervisningen om kjønn og seksualitet i skolen gjennom samarbeid med skeive organisasjoner som FRI – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, fagavdelingen Rosa kompetanse og Skeiv Ungdom.

I dagens læreplan (LK20) er Demokrati og medborgerskap, Folkehelse og livsmestring og Bærekraftig utvikling lagt inn som gjennomgående temaer i alle relevante fag. Felles for disse tverrfaglige temaene er at de aktualiserer samfunnsutfordringer som skolen skal bidra til å løse. Demokratiet må opprettholdes og videreutvikles, barn og unges psykiske helse skal ivaretas, og eleven skal bevisstgjøres og lære om miljø- og klimautfordringer. Kjønn og seksualitet er relevant innenfor disse tverrfaglige temaene, særlig Demokrati og medborgerskap og Folkehelse og livsmestring. Demokratisk medborgerskap er sentralt for deltakelse i det politiske fellesskapet (Kivisto og Faist 2007) og dermed for opplevelsen av å ha tilhørighet i samfunnet. Individet er en medborger og må ha deltakelsesrettigheter for å kunne utøve demokratisk selvstyring. På skolen skal elevene få lære om demokratiet for å kunne delta som fullverdige medborgere uavhengig av seksuell orientering og identitet. For å mestre livet må elevene lære om ulike måter å leve på, blant annet når det kommer til seksuell identitet og kjønn. Kjønn og seksualitet er i tillegg inkludert i læreplanen i naturfag, i norsk, i KRLE, i kroppsøving, i musikk, i kunst og håndverk, i samfunnsfag og i samfunnskunnskap, både i grunnskole og i videregående opplæring.

Ettersom mange lærere er usikre på hvordan de skal undervise om kjønn og seksualitet, har Utdanningsdirektoratet (Udir) utviklet en veileder som kan brukes i skolen. Her blir kjønn og seksualitet knyttet til alderstrinn, fag og kompetansemål. Kjønn, som er en teoretisk diskutert og omstridt kategori, blir beskrevet i hjelpedokumentet som biologisk, psykologisk, sosialt og juridisk. Biologisk kjønn er det kjønnet man er født med, mens psykologisk kjønn er det kjønnet man føler seg som, det som kan forstås som kjønnsidentitet. En person kan være ikke-binær, som betyr at hen hverken føler seg som mann eller kvinne. Den tredje kategorien, sosialt kjønn eller kjønnsuttrykk, er det kjønnet andre oppfatter at man har, og som man sosialiseres inn i. Det juridiske kjønnet er det kjønnet man er registrert med i folkeregisteret (Udir 2023, 6).

I Udirs (2023) veileder er det vist til menneskerettighetene og retten til selvbestemmelse over egen seksualitet. Slik blir pubertet og seksualitet samt hvordan kjønnsroller, normer og stereotyper påvirker selvbilde, seksualitet og livsvalg, fremhevet som viktige temaer overfor elevene. Elevene blir oppfordret til å reflektere over forventninger når det kommer til kjønn og seksualitet, og hvordan disse påvirker likestilling og seksuell helse. I veilederen blir det også understreket at det er et mangfold i kjønn og seksualitet, og at det er viktig å anerkjenne at jentekategorien og guttekategorien ikke passer for alle. Veilederen inneholder forklaringer på begreper som cisperson, ikke-binær, kjønnsinkongruens og interkjønn samt en LHBTQ+-ordliste for lærere. Målet er å styrke lærernes kompetanse, slik at de bedre kan undervise om kjønnsmangfold i skolen.

Det andre tiltaket det blir reagert på, er en juridisk utredning om muligheten for en tredje kjønnskategori. Regjeringen ba Barne-, ungdoms- og familiedepartementet (2023) utrede en tredje juridisk kjønnskategori, og rapporten ble levert i 2023. Utredningen bygger på en anerkjennelse av en ikke-binær kjønnsidentitet, og i den er det vist til Yogyakarta-prinsippene, et internasjonalt menneskerettighetsdokument fra 2006 (oppdatert i 2017) hvor det blir fastslått at alle har rett til en kjønnsidentitet uten krav om diagnose eller behandling. I disse prinsippene ligger det også en anbefaling om å utvide kjønnskategorier i identitetspapirer. Europarådet støtter dette. Bufdir understreker at manglende rettslig anerkjennelse kan føre til minoritetsstress og psykiske belastninger. De argumenterer for at en tredje kjønnskategori vil bidra til økt synlighet, sosial deltakelse og bedrede levekår for ikke-binære. Regjeringen har med dette tatt en rekke grep for å styrke skeives rettigheter, og skolen er et naturlig sted å bygge kunnskaper og utvikle normer og verdier som støtter opp om skeives rettigheter.

Forskning viser at det undervises om kjønn i skolen, og at skolen og lærerne samtidig står overfor en rekke utfordringer knyttet til denne undervisningen. Under viser vi til empiri som kan gi informasjon om undervisning og kjønn og om lærernes opplevelse av og erfaringer med denne type undervisning.

Forskning på undervisning om kjønn i skolen

Undervisning om kjønn er, som allerede nevnt, forankret i læreplanens fag og tverrfaglige temaer, særlig Folkehelse og livsmestring og Demokrati og medborgerskap. Undervisning om kjønn inkluderer kompetansekrav knyttet til seksualitet, kjønn og identitet. Skolen skal fremme et positivt selvbilde og en trygg identitet, og elevene skal lære om normer, lover og regler knyttet til kjønn og seksualitet. En av utfordringene ved skolens undervisning er lærernes opplevelse og forståelse av temaet.

Vonka (2022) har undersøkt hvordan skeiv seksualitet og identitet inkluderes i seksualitetsundervisningen på ungdomsskoler i Tromsø kommune. Hun fant at læreplanene åpner for undervisning om seksualitet og identitet, men at begreper om skeive spesifikt, som homofil, lesbisk og legning, ikke er i bruk i dem. Dette gir lærerne stor frihet, men gjør dem også usikre når det gjelder om skeiv tematikk skal inkluderes. Hun fant også at undervisningen om seksualitet og identitet i stor grad gjennomføres av helsesykepleiere og eksterne aktører, mens lærerne i liten grad underviser om temaet selv. Helsesykepleierne har mer relevant utdanning enn lærerne og arbeider aktivt med å inkludere skeiv tematikk i undervisningen, og samtidig tilpasser de kontinuerlig språk og metoder for å unngå andregjøring. Samarbeid mellom lærere og helsesykepleiere er begrenset, noe som skaper utfordringer i helhetlig kjønns- og seksualitetsundervisning og gjør det vanskelig for lærere å følge elevene opp. Hun fant også at elevene er generelt mer aksepterende og tolerante overfor skeiv seksualitet og identitet enn tidligere generasjoner, men også at det fortsatt forekommer bruk av homo som skjellsord og enkelte fordommer.

Røthing (2021, 2022) har undersøkt hvilke undervisningsmetoder som fungerer best i klasserommet, med historisk utvikling, normkritikk og mangfoldskompetanse i fokus. Hun viser at kjønn tradisjonelt har blitt forstått gjennom et heteronormativt perspektiv hvor biologisk kjønn har vært normen. Denne forståelsen utfordres nå av nyere perspektiver hvor kjønn ses på som en kulturelt skapt og foranderlig rolle. Røthing (2021, 2022) argumenterer for at skolen må reflektere over og utfordre etablerte kjønnsnormer for å skape inkluderende læringsmiljøer. Hun understreker behovet for trygge rom hvor elever kan utforske sin identitet uten frykt for diskriminering. Dette krever mangfoldskompetanse hos lærerne, slik at de kan støtte elevenes kritiske tenkning.

Undervisning om kjønn og seksualitet blir omtalt av Røthing (2021, 2022) som sensitive og kontroversielle temaer som lærere ofte føler seg usikre på å snakke om på grunn av mangel på kompetanse samt sterke emosjonelle reaksjoner i klasserommet. Kjønn og seksualitet er tett knyttet til personlige verdier, noe som gjør undervisningen krevende når ulike perspektiver møtes. Flere studier (se for eksempel A. Reite og Mardal 2022; Sundby og Sand 2021) viser i tillegg at elevene ønsker mer undervisning om kjønn og seksualitet, og at de særlig etterspør mer undervisning om porno.

Frestad Jakobsen (2024) har undersøkt forskjeller i undervisning om kjønns- og seksualitetsmangfold mellom private kristne og offentlige videregående skoler. Studien viser at offentlige skoler ofte presenterer kjønn som flytende og mangfoldig, mens det ved private kristne skoler i større grad undervises ut fra en tokjønnsmodell hvor kjønn forstås som biologisk bestemt. Lærere ved offentlige skoler forventes å tematisere et spekter av kjønnsidentiteter, mens undervisningen ved kristne skoler er mer forankret i religiøse verdier hvor kjønn og seksualitet ofte knyttes til ekteskap mellom mann og kvinne. Jakobsen fant at læreres opplevelse av å undervise om kjønn varierer; noen synes det er uproblematisk, mens andre opplever det som krevende, særlig på grunn av spenningen mellom biologiske og subjektive forståelser av kjønn. Lærere ved offentlige skoler kan føle et press om å være politisk korrekte, mens lærere ved kristne skoler må balansere mellom skolens verdigrunnlag og samfunnets forventninger. Mange beskriver temaet som sensitivt og uttrykker usikkerhet rundt hvordan de kan uttrykke egne meninger uten å påvirke elevene. Frestad Jakobsens (2024) studie viser at mangel på dialog og på uenighetsfellesskap innad i personalet forsterker usikkerheten og gjør undervisningen utfordrende.

Sammenfattet viser forskning at lærerne mener at de har for lav kompetanse på tematikken, og flere opplever at det er et vanskelig og kontroversielt tema å undervise om.

Metode

For å undersøke argumentene mot undervisning om kjønn i skolen har vi gjort en tekstlig analyse av kilder hvor disse argumentene blir fremmet. Analysen er inspirert av diskursanalyse (Fairclough 1992) og bygger på en antagelse om at språket bidrar til å forme og endre virkeligheten, blant annet fordi mening skapes gjennom argumentene og begrepene som blir brukt, og måten disse blir brukt på og satt i sammenheng med andre begreper på. Diskursanalyse er både en teori og en metode, og ifølge diskursanalytisk teori kan språket, som iscenesetter diskurser, forstås som sosial handling eller sosial praksis (Fairclough 1992). Aktørene som deltar i diskursen, handler i relasjon til verden rundt seg, i verden og i relasjon til hverandre. I en diskursiv forståelse etableres tilgangen til verden gjennom språket, og i språket konstitueres den sosiale verden. I vår undersøkelse er det to diskurser som skiller seg fra hverandre, og som bygger på to ulike logikker. På den ene side er det den liberale rettighetsdiskursen, som henter sin virkelighetsbeskrivelse fra menneskerettighetskonvensjonene og en liberal demokratifortolkning av individets rettigheter. På den annen side er det den kristenkonservative diskursen, som er forankret i religiøse og konservative forestillinger om biologisk kjønn og hvilken plass kvinner og menn har i familien spesielt og i samfunnet generelt. Vi har med andre ord allerede identifisert to diskurser, og i denne artikkelen blir analysen av den kristenkonservative diskursen presentert. Vi ser på den liberaldemokratiske skolepolitiske diskursen som en representant for den hegemoniske diskursen, som er konstituerende for sosial praksis.

Undersøkelsen er eksplorerende, i betydningen at vi startet bredt ved å gå gjennom artikler i Atekst – Retriever. Atekst er et digitalt arkiv med norske nyheter fra trykte og digitale kilder. For å gjennomføre en diskursanalyse vil det være gjeldene å ha en klar avgrensing av både materialet og tid (Neumann 2021, 53). Vi brukte søkeordene kjønn, seksualitet, skole og undervisning og fant 117 artikler som var skrevet mellom 1. januar 2020 og 31. desember 2023. Vi utformet kriterier for artiklene, slik at utvalget representerte diskursen vi undersøkte. Artiklene måtte være fra norske redaksjonelle nettaviser via Atekst – Retriever og omhandle dagens skolepolitikk for at vi skulle unngå historiske skildringer. De skulle beskrive den norske skolen fra 1. til 13. trinn; høyere utdanning og barnehager ble utelatt for å spisse utvalget. Videre vektla vi hvordan ulike stemmer snakket spesifikt om kjønn, og inkluderte bare utdrag hvor kjønn ble nevnt. For å systematisere funnene utformet vi en tabell for strukturering og organisering av data. Vi så at flere av stemmene i diskursen aktivt brukte begrepene kjønnsideologi, kjønnsteori, skeiv teori og Pride-ideologi i tekstene sine. Vi ville innhente kunnskap om hvordan disse begrepene ble brukt, hvem debattantene var, hvor de kom fra, og hvem de henvendte seg til (Neumann 2021, 53–57). Sammenlignet med den liberale diskursen fremsto debattantenes argumenter og synspunkter, særlig konstruksjonen av meningsmønstre og diskursive virkemidler, som emosjonelle og konfronterende.

Den liberale diskursen var karakterisert av at argumentene var kontekstualisert innenfor rammene av frihet versus liket, individet versus fellesskapet – det vi forstår som høyre–venstre-aksen. I den liberale diskursen ble kjønn presentert indirekte, det vil si at kjønn og seksualitet ble knyttet til hvilket samfunn vi skal ha, og hvordan det kan tilrettelegges for at det blir et godt samfunn å leve i for alle. Den andre diskursen, som var representert i den liberale diskursen, var befolket av enkeltpersoner og representanter for kristne organisasjoner. Disse var opptatt av kjønn i undervisningen i en snever betydning. Vi valgte derfor å følge denne alternative diskursen, som vi etter hvert ga benevnelsen den kristenkonservative diskursen ettersom argumentasjonen og premissene for innleggene kunne bli knyttet til nettopp kristenkonservativ tenkning.

Deretter undersøkte vi personene og organisasjonene som var representert i den kristenkonservative diskursen. Disse er enkeltpersoner og politikere som på flere måter er knyttet til hverandre, og som er kjente i den norske offentligheten og/eller innenfor frikirkelige miljøer. I tillegg til at diskusjonen foregikk i den offentlige mediedebatten, fant samtalen sted på andre offentlig plattformer. Vi fant sentrale diskusjoner på Facebook og YouTube og i podkaster.

For å finne motdiskursen, dem som argumenterer mot undervisning om kjønn i skolen med utgangspunkt i religion, undersøkte vi medieinnlegg, podkaster, Facebook-sider og YouTube-videoer, som til sammen dannet korpuset, eller arkivet, for undersøkelsen (Fairclough 1992). Deretter gjorde vi en analyse for å få kunnskap om hvordan problemet ble formulert, hvilke argumenter som ble brukt, og eventuelle løsningsstrategier for å møte de utfordringene de aktuelle personene og gruppene forsøkte å komme til livs.

YouTube-videoene, podkastene og Facebook-sidene var viktige informasjonskilder. Blant disse selekterte vi relevante innlegg, som vi transkriberte. Muntlig og skriftlig tale har ulikheter vi skal ta hensyn til, som tegnsetting og bruk av småord, pauser og lyder. Vi var så tro mot deltakernes uttrykksform som mulig da vi transkriberte, men utelot for lesbarhetens skyld unødvendige pauser og leting etter ord. I analysen vurderte vi også forskningsetiske aspekter. Ettersom materialet er offentlig, blir navn og yrker ikke anonymisert. Dette mener vi er forskningsetisk forsvarlig, fordi ytringene vi har analysert, ligger åpent tilgjengelig for alle. Vi etterstreber en respektfull fremstilling og bruker lange sitater der kontekst har vært avgjørende. Valg av sitater er en utfordring, spesielt fordi religiøse argumenter ikke alltid stiller deltakerne i et positivt lys. Etisk sett balanserer vi mellom hensynet til deltakerne, med tanke på risikoen med å fremme diskriminerende ytringer, og å synliggjøre en side av kjønnskampen som ofte overses av majoriteten.

Deltakerne vi har valgt å sette søkelyset på, presenterer seg i all hovedsak som foreldre og politikere. Debattantene fra de religiøse miljøene er opptatt av å diskutere kjønn i skolen – det er selve kjernen i saken for denne gruppen. Målet er at det ikke skal undervises om kjønn i skolen slik det gjøres i dag, samt å motarbeide statlig og folkelig aksept for, og tilrettelegging av, skeives rettigheter på en måte som oppleves å stå i motsetning til de verdiene disse gruppene representerer. Vi fant at det i den kristenkonservative diskursen er noen sentrale argumenter og språklige virkemidler som brukes for å knesette motstanderne. Undervisning om kjønn i skolen kobles sammen med begrepene ideologi, fritak og vitenskap. I de 117 artiklene vi gjennomgikk, forekom ideologi 66 ganger, kjønnsideologi 19 ganger, Pride-ideologi 7 ganger og skeiv ideologi 5 ganger. Begrepene diskuteres i sammenheng med verdier (eller forfall av verdier) og settes opp mot bibelske verdier. I det følgende gjengir vi innholdet i noen av disse artiklene, og vi viser hvordan de blir satt i sammenheng med undervisning om kjønn i skolen.

Begrepsavklaring

Vi bruker begrepet kristenkonservative slik det er definert på Ordbøkene.no (lest 18. januar, 2024), hvor begrepet er gitt betydningen «retning innenfor kristendommen som bygger på en tradisjonell og bokstavtro tolkning av Bibelen». Den kristenkonservative, bokstavelige tolkningen innebærer en kjønnsforståelse med mannen som det egentlige menneske og kvinnen som en underordnet hjelper. Kristenkonservativisme har vært en del av flere store debatter om kjønn og kjønnsroller opp gjennom historien. Et eksempel er kvinnefrigjøringen; i siste del av nittenhundretallet ble den særlig aktuell i debatten om kvinner kunne være prester (Ruether 1992, 125–126).

Den kristne oppfatningen av kjønn har lenge vært den ledene i Vesten og kan trekkes tilbake til 1700–1800-tallet (Foucault 2020; Oftestad 2019). Vesten og den protestantiske kirkens forståelse av kjønn har særlig tatt utgangspunkt i historien om Adam og Eva, hvor Adam har mot og evne til å stå imot fristelse, men Eva er syndig og svak. Denne tankegangen stammer fra Martin Luther og ble grunnlaget for den norske protestantiske kirkens kjønnsforståelse (Oftestad 2019; Luther 1983, 250).

Kristenkonservativ kjønnsforståelse er utfordrende å forklare ut fra et vitenskapelig standpunkt ettersom tilhengerne oppmuntres til en bokstavelig og antivitenskapelig lesning av bibeltekstene, som betyr at grunnlaget for utsagn kommer fra en personlig oppfatning av Bibelen. For å forstå hvordan enkelte kristne forholder seg til kjønn, og sette seg inn i hvordan denne kjønnsoppfatningen blir videreformidlet og forstått, har teoretikere analysert barnebibler. Aadland (2023) og Lerheim (2017) er to teoretikere som forsker på kjønnsforståelsen i barnebibler, hvor kvinnen blir fremstilt som svak, underdanig og syndig og mannen som sterk, tålmodig og klok. Lerheim (2017, 27) skriver om én barnebibel at den formidler «[…] relativt stereotype kjønnskategorier og en forenklet moral: Snille og lydige jenter som stoler på Gud vil lykkes i livet». Hun legger til at dette ikke er unikt for barnebibelen som blir analysert, men heller «symptomatisk i bibelbøker for barn» (Lerheim 2017, 27). Ifølge Aadland (2023, 46) blir kvinner fremstilt på hovedsakelig tre måter i barnebibler: De er enten usynlige og marginaliserte, synlige og syndige eller fremmedgjorte. I de enkelte tilfellene hvor kvinner blir trukket frem, blir de enten assosiert med seksuell fristelse eller fremstilt som synderinner, og ofte har de en tydelig underdanig rolle i illustrasjonene.

Mens kristenkonservative har en smal forståelse av kjønn, forstår vi kjønnsbegrepet som et bredt begrep, både teoretisk og analytisk. I tillegg er det et begrep som i økende grad kobles sammen med ideologi og politikk, særlig på den nye høyresiden og i kristenkonservative grupperinger (se for eksempel Kuhar og Zobec 2017). Et eksempel er den katolske kirken som knytter kjønnsideologi til «the evils of liberalism in the realm of human sexuality» (Graff 2016, 268). Kjønnsbegrepet blir på denne måten et begrep som ikke er nøytralt, men som det knyttes ulike betydninger til; det er et «contested concept» (Connolly 1993). Avhengig av hvilke andre begreper kjønnsbegrepet knyttes til, får det ulik betydning og skaper begrepskjeder som sammen skaper mening om verden og det politiske liv. Begrepet kan på denne måten representere ideer som ikke formes uavhengig av sammenhengen begrepet inngår i. Sammenhengen kan forstås som rammene for en diskurs og dermed den politiske eller ideologiske refleksjonen omkring begrepets betydning (Connolly 1993). Verdisystemene og de ideologiske overbevisningene til diskursens aktører bestemmer rammene for diskursen og hva som skal inngå i og utelates i den (Stone 2002). I denne undersøkelsen bruker vi kjønnsforståelsen i Yogyakarta-prinsippene, hvor kjønn ses på som en sosialt og kulturelt konstruert identitet som kan være forskjellig fra det biologiske kjønnet en person ble tildelt ved fødselen. Vi vektlegger kjønnsidentitet, i betydningen en persons dype, indre opplevelse av eget kjønn, som kan være annerledes enn det personen ble tildelt ved fødselen.

La barn være barn: Analyse av den kristenkonservative diskursen om undervisning om kjønn i skolen

I analysen under viser vi hvordan representanter for kristne miljøer argumenterer mot undervisning om kjønn i skolen. Vi har strukturert analysen i tråd med argumentasjonen som blir ført. Et sentralt argument er at undervisning om kjønn i skolen er forankret i ideologi. Det blir argumentert for å bruke fritaksretten som strategi. Et argument for hvorfor det ikke skal undervises om kjønn i skolen, er at det ikke finnes vitenskapelig belegg for at det er mer enn to kjønn.

I tekstene vi har analysert, blir ideologibegrepet brukt diskursivt som noe negativt og gjerne sammen med andre adjektiver. Eksempler på dette er radikal kjønnsideologi, Pride-ideologi og skeiv ideologi. Ideologibegrepet blir også satt sammen med statsmakt og skolen som noe som er i strid med foreldrenes verdisystem. Et eksempel på et innlegg som viser dette, er fra en gruppe kristne ledere (Bygstad mfl. 2020) publisert i avisen Dagen:

Undervisningen i norsk skole gir ikke statsmakten rett til å oppdra barn og unge i en ideologi eller et livssyn og en etikk i strid med foreldrenes overbevisning. Dette vil i så fall krenke foreldreretten. […] Denne tenkningen baserer seg på at enhver kritikk og avvisning av den radikale kjønnsideologien («skeiv teori») vil kunne defineres som diskriminering av seksuelle minoriteter.

Forfatterne av innlegget er opptatt av Yogyakarta-prinsippene og hevder at disse prinsippene, hvis de blir innarbeidet i norsk lov, gir den «norske stat totalitære trekk, ettersom kristne kirkers tro og forkynnelse om samlivsetikk da vil kunne defineres som stridende imot menneskerettighetene» (Bygstad mfl. 2020). For mange religiøse er det religion og ikke menneskerettigheter og demokratiske regler som skal ha forrang; kirken skal lytte til Gud, ikke til mennesker: «Med herrens apostler fremholder vi at ‘en skal lyde Gud mer enn mennesker’ […] der statsmakten påbyr noe som er i strid med Guds ord, har vi som kristne kirker plikt til ikke å lyde» (Bygstad mfl. 2020).

En støttespiller i denne diskusjonen er Vebjørn Selbekk, redaktør i Dagen. I et intervju (K. Reite 2021a) hevder han at radikale kjønnsideologer (hans uttrykk) manipulerer når det argumenteres for at bedre rettsvern og styrkede rettigheter til seksuelle minoriteter vil bedre denne gruppens levekår og psykiske helse. Han henviser til en undersøkelse gjort i 2018 som viser at forekomsten av selvmordstanker er høy blant skeive, og sier: «Dette selvmords argument blir brukt litt til å sette punktum for debatten. Siden det er noen som har slike tanker, så må man ta dette inn i skolen. Det er jeg ikke med på» (K. Reite 2021a). Selbekk mener at radikal kjønnsideologi, er lite vitenskapelig, og at tilhengere av undervisning om kjønn i skolen bruker virkemidler som psykisk helse som en form for moralsk utpressing. Tidligere KrF-politiker Olufsen-Mehus (2021) bruker begrepet den skeive dominansen. Han skriver at «konsekvensen av den skeive dominansen vises i politikk, nye lover og nye verdier som alle bygger på skeive teorier og nye begreper som man aktivt må velge å tro på» (Olufsen-Mehus 2021). De nye teoriene kan ikke bevises, mener han, heller ikke «kjønnsmangfold, født i feil kropp og at man kan skifte kjønn» (Olufsen-Mehus 2021). Dermed er det ideologi og ikke vitenskap som legges til grunn for diskusjonen om kjønn.

Flere av forfatterne knytter kjønnsideologi til det de kaller Pride-ideologien. Dragland (2021), som skriver som privatperson, skriver i Harstad Tidende at Pride-ideologien aktivt bidrar «til å presse voksnes problemstillinger angående seksualitet, kjønn og samliv ved å dosere sin ideologi i barnehager og skoler». Her er forfatteren særlig opptatt av foreningen FRI, som ikke bare krever «aksept for sin ultraradikale kjønnsideologi, de jobber for dominans og hegemoni i samfunn, barnehage og skole» (Dragland 2021). Felles for forfatterne er at de konstruerer en diskursiv posisjon hvor begrepet kjønnsideologi brukes, og at de viser hvordan kjønnsideologien er ødeleggende for den kristne tro og arv og kristne verdier. Et viktig aspekt ved diskusjonen er at foreldrene mister kontroll over hvilke verdier barna introduseres til. For å forhindre at skolen og kjønnsideologien får påvirke barna, blir det foreslått at foreldrene bruker fritaksretten.

Opplæringsloven § 2-4 gir den såkalte fritaksretten. I denne står det:

Eleven skal etter skriftleg melding frå foreldre få fritak frå dei delar av undervisninga ved den enkelte skolen som dei ut frå eigen religion eller eige livssyn opplever som utøving av annan religion eller tilslutning til anna livssyn. Dette kan m.a. vere religiøse aktivitetar i eller utanfor klasserommet.

I flere av innleggene blir det argumentert for at fritaksretten også gjelder fritak fra undervisning om kjønn. I et intervju i Fædrelandsvennen sier Lossius-Skeie, politiker i Partiet De Kristne (nå Konservativt), at

jeg søkte om fritak for radikal kjønnsideologi. Det er fordi det er vedtatt en lov av Stortinget at vi bare skal ha to kjønn. Når de i undervisningen åpner for et tredje kjønn, da går man ut over biologi og vitenskap. (K. Reite 2021b)

En annen mor, Bergstø, som ble intervjuet i Dagen (Lunde 2023), har også søkt om fritak fra kjønnsideologisk undervisning. Datteren, som var ni år, hadde fått undervisning om onani hvor det var brukt en video fra NRK. Bergstø var opprørt og mente at elever i tredjeklasse «burde bli skjermet fra undervisning som lærer de om onani og seksuell nytelse, og at det finnes flere kjønn enn jente og gutt» (Lunde 2023). I begge disse eksemplene fikk foreldrene avslag på søknaden om fritak.

Lokalpolitiker Helen Rosvold Andersen har blitt intervjuet i Fædrelandsvennen (K. Reite 2023) om foreldrenes rett til å oppdra egne barn og muligheten til å søke om fritak. Andersen fikk avslag på søknad om fritak fra undervisning om sex og kjønn. Hun mener fritak handler om en politisk kamp, særlig mot undervisningsopplegg som er laget av foreningen FRI. Andersen har bidratt til utformingen av et foreldreopprop som startet som en motreaksjon mot skolens undervisning. Med oppropet La barn være barn ville foreldrene beskytte barna sine. Oppropet fikk 10 000 underskrifter. Søknad om fritak ble på denne måten utvidet fra å bare gjelde spørsmål om livssyn til også å være en strategi for å vise motstand mot undervisning den aktuelle gruppen mener er ideologisk og uten rot i vitenskapen. Andersen opprettet sammen med en annen mor, Malene Foss, den ideelle organisasjonen Foreldre.net, som er aktive på Facebook (se under). Foreldre.net har opprettet et nettverk mot kjønnsundervisning og for en undervisning som er forankret i vitenskap. Andersen sier i et intervju i Fædrelandsvennen: «Vi vil ikke at barn skal lære om muligheten for å bytte kjønn. Vi vil ha undervisning som er basert på biologi, ikke ideologi» (Strand 2023). Organisasjonen veileder foreldre som ønsker å søke om fritak, selv om Foss, i det samme intervjuet, understreker at

å ta barna ut av undervisningen, er ikke et mål for oss. Fritak er siste utvei. Vi ønsker heller en god, faktabasert og trygg undervisning for alle, der kjønnsrollene utvides. Det skal være rom for feminine gutter og maskuline jenter, uten at det blir stilt spørsmål om man er født i feil kropp. (Strand 2023)

Argumentet om at undervisningen skal være biologisk og vitenskapelig, er ikke alltid det man forbinder med religiøse grupper, men i denne diskursen er kravet om vitenskapelighet gjort sentralt. Det er særlig foreningen FRI som blir beskyldt for ikke å være vitenskapelig. Foreningen FRI har utviklet opplysningsopplegg for skolene, og mange skoler har valgt å ta disse i bruk. Olufsen-Mehus (2021) skriver i et innlegg i VG at «skeiv teori beskriver et løfte om at alt blir bedre med ‘rett kropp’, uten at det finnes vitenskapelig grunnlag for å hevde at hormonbehandling og kirurgi gir positiv helseeffekt, ofte tvert om». Han mener at dette rammer foreldrene som ikke ønsker dette for barna sine, og at disse foreldrene blir fremstilt som en «trussel mot barna sine». Det må legges frem et vitenskapelig grunnlag for både den medisinske praksisen og undervisningsopplegg hvor kjønn er tematikken, mener han.

Sitatene over viser den grunnleggende holdningen og måten den blir løftet inn i offentligheten på. Deltakerne i diskusjonen etablerer en egen interesseorganisasjon og arbeider politisk på flere fronter for å motarbeide kjønn i undervisningen i skolen og diskreditere organisasjoner som arbeider for det motsatte. Et eksempel er Foreldrenettverket (2024), som ble

[…] startet opp av foreldre (og noen besteforeldre) fra ulike sammenhenger – og fra hele landet – som er kritiske til den dominansen Pride-ideologien og skeiv teori har fått i stadig flere barnehager og skoler. De ønsker å bidra til en mer vitenskapelig og mindre ideologisk undervisning om kjønn og seksualitet. Initiativtakerne har et kristent livssyn […].

På nettsiden til Foreldrenettverket er Peter Risholm, Einar Helgaas og Kåre Skuland oppført som pressekontakter. Risholm er også styremedlem i Foreldre.net. Helgaas jobber i Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag (Laget), hvor målet er å spre det kristne budskapet på norske skoler (Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag 2023), og Skuland er musiker og blant annet medgrunnlegger av Jesus Kids, sammen med Stephan Christiansen. Jesus Kids «bærer en visjon om å disippelgjøre verdens 2,3 milliarder barn» (Jesuskids 2024). På nettsiden er det undervisningsopplegg for barn om trosspørsmål og informasjon om hvordan et kristent verdensbilde kan videreformidles. Skuland er også styreleder ved Hans Nielsen Hauge grunnskole, hvor Christiansen og Jørgensen er styremedlemmer. Christiansen er en kjent skikkelse i det frikirkelige miljøet og styreleder i Jesus Church, hvor Skuland er styremedlem. Organisasjonene Foreldre.net og Foreldrenettverket er altså forbundet gjennom deltakere som er aktive begge steder, og lederne er aktive i frikirkelige religiøse grupper.

På Facebook-siden til Foreldre.net er det lagt ut en rekke ressurser, intervjuer, artikler, podkaster og YouTube-videoer. Vi bruker to eksempler her, en episode av podkasten Kulturkrigen (Dalsbø og Lofnes 2023) og et intervju på Henrik Beckheims (2024) YouTube-kanal Henrik Beckheim. Her blir Andresen og Foss intervjuet. I episoden av Kulturkrigen blir Andersen intervjuet. Temaet i episoden av Kulturkrigen er hvordan foreldre skal stå opp mot ideologien i skolen, mens videoen til Beckheim er om hvordan verden utvikler seg i retning av å bli et grenseløst samfunn uten normer og regler. Fellestrekk ved podkast-episoden og YouTube-videoen er at det i begge er referert til Olufsen-Mehus og forklart at han er en av pådriverne for organisasjonen Foreldre.net.

I det følgende blir noe av innholdet i Kulturkrigen og Henrik Beckheim presentert. Vi viser hvordan de retorisk og diskursivt henvender seg til en særlig gruppe, foreldre, og hvordan språket i den politiske diskursen blir kritisert og omtolket.

Podkasten Kulturkrigen er produsert av Jesusfellesskapet, en frikirkelig menighet i Bergen. Programlederne er Steinar Lofnes og Alf Kåre Dalsbø, begge unge menn. I episoden hvor Andersen er intervjuet, blir lytterne gjort oppmerksom av programlederne på at det er viktig at foreldre er skeptiske til begreper som mangfold, inkludering og fellesskap. Dalsbø forteller at disse begrepene «er et kodespråk for ideologi» (Dalsbø og Lofnes 2023, 8:30), her forstått som kjønnsideologi. Andersen henviser til opplæringsloven § 2 og oppfordrer foreldre til å søke fritak.

I podkasten blir konflikten mellom skole og foreldre fremhevet. Andersen hevder at lærerne ikke har oversikt over egen undervisning, og at skolen ikke tilrettelegger for god planlegging og gjennomføring av undervisningsopplegg. På spørsmål fra programlederne om foreldre kan stille krav til lærerne, svarer Andersen at det kan de og skal de, og at lærerne setter pris på dialogen med foreldrene. Men, fortsetter hun, det er en krevende tid for kristne. Lofnes utdyper dette: «[F]or oss kristne, da, å leve i et samfunn der det er så strategisk innføring av ny ideologi. Det er annerledes, og det krever noe av oss foreldre. Det krever å reise oss. [V]ære mer observant, men og informert» (Dalsbø og Lofnes 2023, 41:22).

I YouTube-episoden til Beckheim blir også kjønnsideologi diskutert, særlig i sammenheng med foreningen FRI. Beckheim hevder at ideologi er farligere enn religion. Han tegner et bilde av foreningen FRI som virkelighetsfjern og ikke forankret i vitenskap. Ideologi blir satt opp mot religion; ideologiske mennesker handler ubevisst, mens de religiøse er bevisst på egne valg og meninger. Han stiller spørsmålet om hvorfor kjønnsidentitet plutselig har blitt så viktig. Andersen forklarer at man med kjønnsideologien forsøker å komme bort fra det som er sant (sannhet). Hun argumenterer for en tokjønnsmodell og sier: «Det er jo det som er kulest, å bygge barna våre og løfte dem frem. Og det går jo i en grunnforståelse, kall det verdigrunnlag. Så enkelt som at vi har gutt og jente, og at alle er unike» (Beckheim 2024, 22:54). Verdier er sentralt i samtalen, og Andersen hevder at foreningen FRI har en politisk agenda om å senke den seksuelle lavalderen «til ti år, løse opp familienormen» (Beckheim 2024, 55:05). Beckheim kommenterer dette slik:

Jeg begynner å se mønster av dette her. De vil ha grenseløshet, de vil ha direkte kobling fra stat til individ, spesielt barn. De vil ikke ha noe mellomledd der som ødelegger. Derfor er det veldig greit å angripe maskulinitet, si at det er noe dårlig […]. (Beckheim 2024, 55:26)

En politiker det stadig henvises til, er tidligere nevnte Olufsen-Mehus. Han er kristenkonservativ og en engasjert tilhenger av konverteringsterapi, omtaler seg selv som verdi-politiker og er mot fri abort og opptatt av å motarbeide forslaget om et tredje kjønn. Han har tatt tydelig avstand fra skeiv teori og det han kaller kjønnsforvirrende undervisning. Han er opptatt av tradisjonelle familieverdier og mener at

[b]arn som opplever å være født i feil kropp, det kalles kjønnsdysfori. Hovedsakelig oppstår det i familebrudd og skilsmisse situasjoner (sic). Det er stort sett der, jeg vet ikke om noen der det er en solid familie der det oppstår kjønnsdysfori. (Fauske 2024, 4:17)

I begge de to kildene vi har vist fra, er det mange ting som blir satt sammen: ideologi, statsmakt, vitenskap, fritak, verdier, tradisjoner og maskulinitet, for å nevne noe. Rettighetskampen til dem som arbeider for skeive, blir fremstilt som konspiratorisk og som at den er i ledetråd med staten, og konsekvensene som blir tegnet opp, er alvorlige. I sin ytterste konsekvens vil foreldre miste oppdragelsesretten over barna sine, og samfunnet mister grunnleggende verdier og blir normløst.

Drøfting

De kildene vi har vist fra, er ikke unike. De kristenkonservative kreftene er aktive og forsøker å påvirke det sekulære samfunnet. Dette ser vi også i andre land, kanskje med USA som det mest dramatiske eksempelet, etter innsettelsen av Donald Trump som president i januar 2025.

Vi har vist hvordan språket brukes til å konstruere en (kristenkonservativ) virkelighet hvor kjønnsmangfold er ekskludert. Typisk i en diskurskonstruksjon er det å skape noen posisjoner, som legger premissene både for diskursens logikk og for hva som kan gå inngå i den. I den kristenkonservative diskursen er det ikke bare en ekskludering av skeive, men også en diskriminering og marginalisering av denne gruppen.

Den viktigste strategien som blir foreslått, er å bruke fritaksretten. De fleste søknadene om fritak på grunnlag av undervisning om kjønn er avslått, noe som kan forstås som en virkeliggjøring av skolens rolle som fremmer av en motkultur til ekstremisme og fundamentalisme. Skolen støtter seg på det rammeverket den fungerer innenfor som er uttrykt i opplæringsloven og i læreplanen. Undervisningen de kristenkonservative protesterer mot, er følgelig mer enn undervisning om kjønn i skolen; det er også selve skolens verdigrunnlag de vil til livs. Skolen er en sekulær, demokratisk institusjon som arbeider for å oppdra elevene etter helt klare normer, forankret i menneskerettighetene og artikulert i formålsparagrafen i opplæringsloven. Vi mener at den bruken av fritaksretten som, sammen med de diskursive posisjonene som blir inntatt i denne diskursen, blir foreslått i den kristenkonservative diskursen, bør være et grunnlag for å vurdere retten til å etablere og drive kristne skoler i Norge. Argumentasjonen som vi har vist er grunnlaget for den kristenkonservative diskursen, kan leses som et uttrykk for antidemokratiske og fundamentalistiske krefter, og vi må spørre oss om vi er tjent med å styrke disse gjennom retten til å ha egne skoler forankret i religiøse livssyn.

Det funnene fra denne undersøkelsen også viser, er at kompetansen på kjønnsmangfold blant lærere må styrkes. Dette er viktig, ikke bare for skeive elever, men også for at demokratiet skal kunne styrkes og videreføres. Det politiske arbeidet som gjøres for å styrke skeives rettsvern og livsvilkår, er som allerede nevnt forankret i menneskerettighetene og internasjonalt arbeid og ikke i nasjonale interesseorganisasjoner. Forskning viser at det særlig er religiøse grupper som er motstandere av dette arbeidet. Ikke bare kristne, men også muslimske miljøer er fundamentalistiske og motstandere av utviklingen.

For storsamfunnet er det en sentral oppgave å ivareta barn og unge som forsøker å finne ut av egen kjønnsidentitet. En del av disse barna og ungdommene er i religiøse miljøer. For noen av dem kan det de lærer på skolen, og den aksepten skolen viser for mangfold, være avgjørende for hvordan de har det og får det fremover i livet. Derfor er det viktig at religiøs fundamentalisme motarbeides. En måte å gjøre dette på er å fortsette å undersøke, utvikle og tilrettelegge for god undervisning om kjønn og mangfold i klasserommet.