Fant flere ti år gamle gutter som var spillavhengige

Guttene hadde abstinenssymptomer som ved misbruk av narkotika hvis de ikke fikk spille. Ny forskning viser at sosialt klønete gutter har størst risiko for spillavhengighet.

Av: Anne Sliper Midling, artikkelen er hentet fra Gemini.no

Forskere ved NTNU har undersøkt barns forhold til dataspilling. Og hva foreldrene tenker om det.

— Spillavhengige barn vil lure foreldrene med hvor mye de spiller, sier Lars Wichstrøm, professor i psykologi ved NTNU og leder for forskningsprosjektet Tidlig trygg i Trondheim.

I dette prosjektet følges 700 barn i Trondheim over flere år. Hvert enkelt barn og foreldrene blir blant annet dybdeintervjuet hvert andre år. Nå har Wichstrøm og teamet hans gjort et dypdykk i dataspilling og skjermbruk. Det var svært få jenter som var spillavhengige.Guttene blir lettere hektet.

Spillavhengighet en psykiatrisk diagnose

Av 350 gutter ble ti av dem diagnostisert som spillavhengige av forskerne. Dette er en psykiatrisk diagnose. Guttene var ti år gamle.

— Antallet var ikke så stort, men man må huske på at de er barn som bare er ti år gamle, sier Wichstrøm.

Studien viser at sosialt klønete guttene har størst risiko for å bli spillavhengige.

De mest sosialt kompetente åtte-åringene, spilte minst da de var ti år.

— Vi undersøkte veldig mange faktorer, men fant ut at det eneste som beskytter mot spillavhengighet er å være sosialt kompetent. Det vil si at man mestrer å si fra når man opplever urettferdighet, tar initiativ, hjelper andre, hevder seg litt og er en god venn, sier Wichstrøm.

Kan spille mye uten å være avhengig

Han understreker at en god del barn og ungdommer spiller mye, men uten at det går utover livet deres ellers.

— Det er ikke et likhetstegn mellom å spille mye og det å være avhengig, men hos noen blir spillingen så dominerende at det går utover både skole, søvn, vennskap og andre fritidsaktiviteter. Når man er spillavhengig som ti-åring så har man brukt en del tid på å komme seg dit. Dette er ikke noe som kommer over natta. Det er en glidende overgang, sier Wichstrøm.

Sett grenser tidlig

Han understreker at det er foreldrene som må sette grenser for spillingen.

— Det beste rådet er å sette grenser for spilling på et tidlig tidspunkt. Mange foreldre setter grenser for typen spill basert på aldersgrensen spillet har, og hvor mye man får lov til å spille. Det er det siste som er mest vanskelig. De litt større barna er hjemme før foreldrene på hverdagene. De som er opptatt av å spille, gjør det da. Selv om man har satt en grense på la oss si to timer per dag, så kan veldig mye gå bort allerede før foreldrene har kommet hjem. Det er ordentlig vanskelig for foreldrene å ha god oversikt, også seinere på dagen. Selv om det er utfordrende å ha oversikt, må man sette grenser og følge de opp, sier Wichstrøm.

Alt annet velges bort

Spillavhengige barn har abstinenssymptomer som har noen likhetstrekk som de som oppstår ved misbruk av narkotika dersom de ikke får spille. Kriteriene for å få diagnosen ligner på kriteriene som gjelder for rusmisbruk.

— Det vil si at de blir rastløse når de ikke får spille, deprimert, engstelig, sover dårlig, tenker på neste mulighet man har til å spille og legger planer for å få spille. I tillegg til den faktiske tiden man bruker på selve spillet, kan de tenke så mye på det i løpet av dagen at det tar mye av konsentrasjonen barnet kunne brukt på andre ting, sier Wichstrøm.

Så også mye på YouTube

Noen barn så også mye på YouTube om hvordan de skulle spille.

— Foreldrene kan si at man ikke får spille, og så svarer barnet med at det bare ser på YouTube, og da har man jo kommet like langt. Det blir liksom ikke plass til noe annet enn å spille. Alt annet velges bort, sier Wichstrøm.

Hos foreldrene som ble intervjuet var det skjermbruk og spilletid de bekymret seg mest over.

— Før i tiden var det lekser og innetid, men nå er det spilletid. Barna vet at de fleste voksne synes de spiller for mye. Derfor er det nok en betydelig underrapportering hos barna om hvor mye tid de faktisk bruker på å spille. Det er nok i tillegg vanskelig å vite det selv også fordi tiden flyr bare, sier Wichstrøm.

Får venner gjennom spillet

Han vil ikke si noen eksakte tidspunkt for hvor lenge barn og ungdom kan spille uten at det er noen risiko for avhengighet.

— Dette må foreldrene finne ut selv i samarbeid med barnet eller ungdommen i den grad det går. Eller i samarbeid med andre foreldre, sier Wichstrøm.

Mange barn og ungdommer vil hevde at man er sosial gjennom å spille. Man kan få venner gjennom å spille, eller spille med venner.

— For mange vil spilling være flott fordi det er noen man kan gjøre sammen, og det vil være en av flere ting man gjør sammen med vennene sine, sier Wichstrøm.

Engstelige barn kan blomstre opp i spillet

Han understreker at det er en del man ikke får med seg ved spilling. Alle de små sosiale signalene som man ellers får fra det å sitte ansikt til ansikt, eller være på samme sted.

— Det er også tydelige grenser i kreativiteten fordi det er jo er ferdig spill. Den frie leken som i hvert fall yngre barn har, får man ikke på samme måten gjennom et spill fordi det er en regi i utgangspunktet. En del barn trives veldig godt med det. Spesielt de som er litt sosialt engstelige. Et spill vil for tilby veldig trygge rammer slik at de blomstrer opp, og får til det sosiale samspillet i spillet, sier Wichstrøm.

Gå til fastlegen ved fastlåste konflikter

Han mener at barn som har problemer fordi de spiller for mye, trenger å få hjelp til å stoppe spillingen.

— Mitt inntrykk er at trangen til å spille ikke går så lett over av seg selv. Det trengs å bli stoppet. Vanligvis vil foreldrene prøve ulike taktikker som å lage avtaler, ta ruteren, stenge internett eller fjerne fjernsynet. Noen ganger går det an å avtale hvor mye de får spille, og så holder de det. Andre vil jukse, men ikke så mye. Mens andre vil overhode ikke gå med på noen avtaler. Noen ganger kan det bli så voldsomt at foreldrene ikke klarer eller vil sette grensene. Da bør de gå til fastlegen slik at man kan få en henvisning videre til barne – og ungdomspsykiatrien for å få hjelp der, sier Wichstrøm.

Litteraturhenvisninger

Foreslåtte artikler