Forskningsprogrammet PraksisFoU er avsluttet. Programstyreleder Svein Lorentzen slår fast at programmet har vært vellykket, ikke minst fordi man har lyktes godt med formidlingen av resultatene. Men god formidling betyr ikke nødvendigvis at resultatene leses og tas i bruk.

Professor Svein Lorenzen har vært programstyreleder for forskningsprogrammet Praksisrettet FoU for barnehage, grunnopplæring og lærerutdanning (PraksisFoU). En hovedhensikt med programmet har vært å styrke FoU-kompetansen i norske lærerutdanningsinstitusjoner med forskning som har praksisnærhet som forutsetning. I løpet av fem år har programmet finansiert 32 forskningsprosjekter. Nå som programmet nærmer seg slutten, slår Lorentzen fast at det i all hovedsak har vært vellykket. Man har utviklet ny kunnskap på viktige områder og har ikke minst lyktes med formidlingen av resultatene, både i volum og måte å tenke formidling på.

Blant annet har man satt formidlingen i system ved å lage en formidlingsplan og lagt vekt på å følge opp formidlingen. I hele perioden har man hatt en deltidsstilling som formidlingskoordinator. Dette er en ekstraressurs som tidligere forskningsprogrammer ikke har hatt. Professor Bente Aamotsbakken har i denne rollen hatt til oppgave å følge med, presse på og få til ulike former for formidling i ulike kanaler. Lorentzen viser til at programmet har formidlet i store mengder og i mange kanaler: 107 bøker, 178 vitenskapelige artikler med referee, 165 vitenskapelige artikler uten referee, 208 publiserte foredrag fra internasjonale møter, 651 andre rapporter og foredrag, 116 oppslag i media pluss en rekke andre formidlingstiltak.

- Men når dette er sagt, må vi likevel tenke over følgende: Selv om vi har lyktes i å formidle i volum og bredde, så vet vi lite om hvordan dette leses og tas i bruk. Her er jeg selv usikker, og det er viktig at vi følger med på dette i tiden framover. Det er jo ingen vits i å ha et stort formidlingsvolum hvis forskningsresultatene ikke blir lest og brukt, sier Lorentzen.

Lorentzen har hørt kollegaer som med stor optimisme hevder at man bør kunne «sikre» at forskningen blir tatt i bruk, men her mener han at man lover mer enn man kan holde.
- Vi kan bare legge til rette for at forskningen kan brukes. Jeg tror det nye praksisrettede forskningsprogrammet Prakut, bør bruke tid til å diskutere følgende spørsmål: Hvordan kan vi komme et skritt videre når det gjelder å legge til rette for at den nye kunnskapen skal tas i bruk?

Nye medier bør tas i bruk

Har du selv et forslag til uprøvde muligheter?

- Vi har for eksempel ikke satset på sosiale medier. Vi kunne diskutere om aktiv bruk av sosiale medier er en måte vi kan nå bredere ut på enn ved å publisere i tidsskrifter osv. Eller kanskje det er slik at man når lenger gjennom bruk av konferanser og workshops enn ved å publisere artikler. Vi har nærmest teppebombet med resultater fra forskningen, uten at vi vet om dette er den mest effektive metoden, sier Lorentzen.
Men når det er sagt kan man spørre: Er det rimelig å kreve at forskningsmiljøene og Forskningsrådet skal være de som har ansvar for at forskningen blir tatt i bruk, for eksempel gjennom Facebook og andre sosiale medier? Det er mange andre som kjenner disse mediene og kan bruke dem langt mer effektivt enn det vi kan. Kanskje det bør være slik at vi fremskaffer resultatene, mens det er andre som i hovedsak står for tilretteleggingen. Jeg tenker for eksempel at man bør forvente at skoleeiersiden eller skolelederne er mer aktive på dette feltet. Det bør være slik at skolelederen kommer til lærerne med et: «Hei, se hva jeg har kommet over her…!»

Men vil ikke lærerutdanningen plukke opp denne forskningen og spre den videre slik at den til slutt kommer skolen til nytte?

- Lærerutdanningen skal jo være forskningsbasert, og lærerutdannere som ikke tar forskning i bruk, vil ikke gjøre jobben sin. Men lærere skal kanskje være i skolen i 40 år, og må derfor få ny kunnskap underveis. Og hvordan skal vi få lærerne til å prioritere lesning av nye forskningsresultater i en travel hverdag?

Nedprioritering av formidling

Et annet problem er at mye av det som publiseres fra forskning er fagfellevurderte artikler, det vil si artikler som har gått gjennom strenge prosedyrer for sikring av kvalitet, og som gjerne blir publisert i tidsskrifter som er rettet spesielt mot andre forskere – ikke et bredere publikum. Grunnen til at slike artikler blir prioritert, er både at de gir faglig prestisje og at de gir penger i kassa til utdanningsinstitusjonene. Formidlingsartikler i breiere forstand gir derimot ikke ett øre til universitetene og høgskolene. Dermed har institusjoner og forskere lett for å prioritere slike artikler lavere. I praksis kan denne ordningen, ifølge Lorentzen, føre til at forskningen ikke når fram til de som faktisk skal ta den i bruk.

- Det er på høy tid at departementet tar Klemp-utvalgets innstilling fram igjen. Denne innstillingen foreslo ulike tiltak for at også mer populær formidling blir en del av institusjonenes offentlige finansieringsgrunnlag. Departementet har ustraffet lagt innstillingen i en skuff, og tiden er overmoden for å gjøre noe med dette. Det er viktig at forskningen får et insitament til å publisere på bredere basis, og lærerne selv og deres interesseorganisasjoner bør være pådrivere her, avslutter Lorentzen.

Formidling lønner seg ikke

Universiteter og høyskoler har plikt til å drive formidling, men har lite igjen for å drive slik virksomhet. Torunn Klemp ledet utvalg nummer to som skulle se på hvordan formidling kunne legges inn i finansieringssystemet. Rapporten ble overlevert departementet – og siden har det vært stille.

Ifølge lov om universitet og høyskoler har lærestedene tre hovedoppgaver: undervisning, forskning og formidling. Undervisning blir premiert blant annet gjennom antall oppnådde studiepoeng, forskning gjennom publikasjonspoeng, mens universitet og høyskoler ikke har noe insentiv til å drive med formidling. I rapporten «sammen om kunnskap II» under ledelse av Torunn Klemp ved Høgskolen i Sør-Trøndelag ble det foreslått et system der universiteter og høyskoler skulle belønnes for å drive med formidling, det vil si publisering i form av lærebøker, artikler i fagtidsskrifter, avisartikler, bidrag til publikumsarrangementer, m.m. rapporten ble overlevert til departementet 30. juni 2006 – men fortsatt er det ingen ting som tyder på at formidling skal tas med når høyere utdanningsinstitusjoner skal tildeles penger. Torunn Klemp bekrefter at det har skjedd lite her.

- Jeg har fått beskjed om at den ikke er lagt helt på is, men det har i alle fall ikke skjedd noe på dette feltet.
Hvorfor?

- Det kom noen protester, særlig fra universitetene. Universitetene sa nei, muligens fordi de var redde for å tape penger på ordningen. Jeg er ikke sikker på at de hadde så mye å frykte. En slik ordning ville dessuten vært ressurskrevende fordi man måtte registrere alle typer formidling. Det blir da et valg om man skal bruke pengene på registrering eller på mest mulig formidling uten å registrere den, og jeg har en viss forståelse for at dette valget ikke er så enkelt. likevel mener jeg at man burde ha prioritert insentiver på formidling, i det minste på noen områder. Vi kunne leve med at det tidligere bare var undervisningen som telte med, men når man har etablert så pass sterke insentiver på forskning, så burde man også hatt insentiver på formidling, sier Klemp.

Lærere trenger ha formidling med høy kvalitet

Seksjonsleder Torbjørn Ryssevik i Utdanningsforbundet sier at man er opptatt av at universiteter og høyskoler publiserer forskning av høy kvalitet gjennom fagfellevurderte artikler, men at man samtidig må stimulere til publisering rettet mot bredere grupper.
- Hvis forskningen skal brukes i skolen, så må den publiseres på en slik måte at det blir enkelt for lærere å ta den i bruk. Dette bør kunne skje uten at det renonseres på kvalitet. Men vi er samtidig skeptiske til en tellekantordning for formidling som innebærer økt byråkrati. det bør være mulig å stimulere til formidling gjennom basisbevilgninger, sier Ryssevik.

Departementet vil, men vi får det ikke til

Avdelingsdirektør Joar Nybo i kunnskapsdepartementet bekrefter at man har mottatt to rapporter om hvordan høyskoler og universitet skal kunne belønnes for å drive formidling, uten at man har kommet videre med dette.

- Det skyldes ikke uvilje mot å legge vekt på formidling i departementet, tvert imot. Vi vurderer formidling som svært viktig. Problemet er at dette feltet er så omfattende og komplisert at det ville bli svært arbeidskrevende bare å registrere all relevant aktivitet på dette feltet. samtidig er det vanskelig å lage et system som på samme tid er transparent, rettferdig og som sikrer at vi gir en rimelig god finansiering til dem vi ønsker, sier Nybo.

Men han er åpen for innspill, hvis noen kan finne en måte å løse dette på.
- Saken er på ingen måte lagt død, og hvis noen har gode ideer for hvordan vi kan klare å lage et system for å belønne formidling, så må de for all del ta kontakt med kunnskapsdepartementet, sier Nybo.