Forskningsbasert lærerutdanning – noen utfordringer

Å skape en forskningsbasert lærerutdanning byr på klare utfordringer. Man må for det første være enige om hva man legger i «forskningsbasert». Det vil dessuten være et krav om at alle aktører, det vil si lærerutdannere, veiledere og studenter, utvikler forskningskompetanse, er informerte brukere av forskning og samtidig kan bidra med å skape ny kunnskap som kan trekkes inn i utdanningen. En helhetlig forskningskompetanse bør inkludere både kvantitative og kvalitative tilnærminger.

Vi møter begrepet forskningsbasert lærerutdanning i styringsdokumenter og i faglige artikler om lærerutdanning både internasjonalt og nasjonalt. Man ser imidlertid raskt at begrepet blir forstått på ulike måter, og det er dermed ikke lett å vite hva de mange brukere som argumenterer til fordel for en forskningsbasert lærerutdanning egentlig mener, enten de er politikere, forskere eller praksisutøvere. Begrepet har en svært vag konstrukt, eller begrepsforståelse, noe som gjør utfordringene store når man forsøker å skape en forskningsbasert lærerutdanning.

Enda mer komplisert blir det å evaluere effekten av en slik utdanning. Med andre ord, det kan se ut som om det er enklere å kreve en forskningsbasert lærerutdanning enn det er å skape en. Den kjente lærerutdanningsforsker Marilyn Cochran-Smith (2005) argumenterer for at forskning er en del av lærerutdannernes ansvar og at den kompletterer de praktiske sidene ved arbeidet som lærerutdanner. Å ha ansvar for forskning i lærerutdanningen kan forstås dit hen at lærerutdannerne trekker relevant forskning inn i undervisningen og at lærerutdannere selv er aktive forskere.

I denne korte artikkelen vil jeg problematisere begrepet «forskningsbasert lærerutdanning». Min egen forståelse er bygget på lang erfaring med lærerutdanning, først som student allerede i 1973, deretter som lærer, lærerutdanner og leder av lærerutdanningsprogram i diverse kontekster.

I tillegg har min nysgjerrighet fått meg til å lese hva andre har å si om temaet, ansporet meg til lange og rike diskusjoner med kollegaer fra mange forskjellige land, og ikke minst, så har jakten på svar initiert egen forskning om og i lærerutdanningen. Jeg har ikke funnet de rette svarene, men jeg har prøvd å finne fram til noen viktige spørsmål, og det er diskusjonen rundt disse spørsmålene som vil være rammen for denne artikkelen.

Undervisningen skal være basert på forskning

Spørsmål som vil bli diskutert videre er: Hvilken forskning skal en forskningsbasert lærerutdanning bygge på? Skal undervisningen være basert på teoretisk forskning eller praksisnær forskning? Hvilken form for empiri skal samles inn? Skal forskningen komme utenfra eller fra lærerutdanningen selv?
I relasjon til teoretisk forskninger det naturlig å spørre hvor mye relevans den har for studenten? Klarer vi å gjøre studentene bevisste på at kunnskap om teoretisk forskning er en nødvendig del av utdanningen som vil gi dem en dypere forståelse av arbeidet som lærer? Klarer vi å bygge en bro mellom teorien og praksisutøvingen? Mye tyder på at vi ikke gjør det.

Forskningslitteraturen viser at lærerstudentene hevder at det er altfor mye teori i lærerutdanningen, og at mye av den forskningslitteraturen de er pålagt å lese, har liten relevans for den praktiske utøvelsen av yrket (Korthagen, 2001; Smith & Lev Ari, 2005; Roness & Smith, 2010).

Samtidig hevder mange lærerutdannere at uten teoretisk forskning er grunnlaget for studentenes forståelse av yrkesutøvelsen svekket, noe som utgjør en stor del av kritikken mot den engelske lærerutdanningen hvor to tredeler foregår i en mer eller mindre teorifri skolekontekst (Furlong m.fl. 2008). Slik jeg ser det per i dag, så vil dette notoriske gapet mellom teoretisk forskning og praktisk utøving alltid eksistere, og det er på tide vi erkjenner at det ikke er mulig å eliminere gapet.

Men det er enhver lærerutdanneres plikt, enten denne er primært forskningsfokusert eller primært praksisutøverfokusert, å arbeide for å minske gapet, samtidig som der bygges en trygg og godt strukturert bro mellom de to begrepene teori og praksis.

Med hensyn til empirisk forskning er det av betydning å trekke frem diskusjonen om det er kvantitativ eller kvalitativ forskning lærerutdanningen bør basere seg på. Når vi går gjennom forskningslitteraturen, ser det ut som om kvalitative studier dominerer, særlig studier som er utført av praktiserende lærerutdannere.

Kenneth Zeichner (2007) ser verdien av praksisnær kvalitativ forskning, men hevder samtidig at det er på tide å heve nivået, da særlig med hensyn til metode og analyse. Han peker på at forskningen har for mange personlige fortellinger, en-personsforskning og -analyse, noe som kan svekke kvaliteten på forskningen. Han råder lærerutdanningsforskning til å se ut over en bestemt kontekst for å skape større relevans for forskningsprosjektene.

Kvantitative studier, på den annen side, er kritisert for ikke å klare å gripe fatt i det som virkelig skjer «mellom tallene». Faren er at overfladiske surveyer gir et bilde eller en kartlegging av forskningsfokuset, men ikke hjelper til å skape en dypere forståelse for det. Som vanlig er den gylne middelvei antageligvis det beste valget, og da kan kombinasjonen av ulike metoder (mixed methods) være en god løsning i lærerutdanningsforskning, slik at bredden og oversikten blir ivaretatt av mer kvantitative forskningsmetoder, mens dybden blir ivaretatt ved å bruke kvalitative metoder.

For at dette skal være en optimal metode å bruke i lærerutdanningsforskning, setter den store krav til lærerutdannerne som brukere av forskning og som forskere selv.

Lærerutdannernes forskingskompetanse

Før jeg går videre med diskusjonen rundt lærerutdannernes forskingskompetanse, er det nødvendig å klargjøre definisjonen av en «lærerutdanner» litt mer. Om alle som påvirker studentene under utdanningen skal kalles «lærerutdannere», blir begrepet ganske bredt, det vil inkludere faglærere på lærerutdanningsinstitusjonen, pedagoger, fagdidaktikere og det som også er kalt skolebaserte lærerutdannere, veiledere i skolen.

Disse gruppene er kanskje de primære lærerutdannere, men i tillegg vil rektor, andre kolleger og elevene på praksisskolen påvirke formingen av studentens profesjonsidentitet, og kanskje i enda større grad, medstudenter. Det er imidlertid forskningskompetansen til de institusjonsbaserte lærerutdannerne, og også veilederne i skolen, om enn i noe mindre grad, det skal handle om i denne artikkelen. Det er disse to gruppene som danner primærgruppen av lærerutdannere.

Lærerutdannere som brukere av forsking

I en artikkel om lærerutdanneres profesjonelle utvikling i International Encyclopaedia of Education i 2009 skrev jeg at mange nye lærerutdannere går gjennom en frustrerende overgang i prosessen fra å være ekspertlærere i skolen til å bli nye lærerutdannere og uerfarne forskere i en kontekst hvor forskning til dels er verdsatt høyere enn undervisningen. Mange forskere sier det samme (Murray & Male, 2005; Zeichner, 2005; Dinkelman, Margolis & Sikkenga, 2006).

I denne artikkelen vil jeg gjerne problematisere påstanden, da det ikke bare er nye lærerutdannere som mangler tilstrekkelig forskererfaring og kunnskap om forskning. Dette gjelder også mange av de erfarne lærerutdannerne.

For å være i stand til å bruke andres forskning i undervisningen på en
kompetent måte, må lærerutdannerne kunne lese, forstå, og analysere studier som bruker kvantitative og kvalitative metoder. Dette betyr at de må ha kunnskap om begge disse metodene, slik at de kan gjøre en faglig evaluering av en forskningsbasert artikkel før den blir trukket inn i undervisningen. Zeichner (2007) betviler at dette er en kunnskap alle lærerutdannere har, og han etterspør kunnskap om kvantitativ forskning blant lærerutdannere.

Hvis situasjonen er slik at lærerstudentene kun blir presentert for kvalitativ forskning i utdanningen sin, så vil de mangle kunnskap om mye relevant forskning. Det vil bli et tomrom i kunnskapsområdet, og det kan føre til en ensidig forståelse av hva en forskningsbasert lærerutdanning bør inneholde. På samme måte må lærerutdannerne kunne ha tilstrekkelig kunnskap om kvalitativ forskning til å kunne avgjøre hva som er valid forskning som oppfyller akademiske krav til metode og analyse.

Skal lærerutdanningen være forskningsbasert, må studentene bli presentert for det brede spekteret av relevant forskning og ikke bare en del av den. Kvantitativ forskning bør få en like stor plass som kvalitativ forskning i lærerutdanningen.

Lærerutdannere som brukere av egen forskning

Et annet aspekt ved en forskningsbasert lærerutdanning er at lærerutdannerne selv driver med forskning som ikke bare er trukket inn i undervisningen, men også ofte er relatert til undervisningen. Det handler om forskning i praksisfeltet, og da tenker vi først på barnehage og skole. Men praksisfeltet er også lærerutdanningen selv, og forskning på egen praksis som lærerutdanner har fått mye internasjonal oppmerksomhet de senere årene.

John Loughran (2006) kaller dette «Self-Study», og denne form for forskning har flere internasjonale fagjournaler, Studying Teacher Education er kanskje den mest kjente. Loughran argumenterer for at det er lærerutdanningen selv som må skape en forskningsbasert lærerutdanningspedagogikk (Loughran, 2006).

For å kunne forske må lærerutdannerne ha formell kunnskap om og erfaring med forskning. Også her vil jeg påpeke behovet for en bred forskningskunnskap som omfatter bruk av forskjellige forskningsmetoder: kvantitative, kvalitative og ulike kombinasjoner. Det er naturlig at mange lærerutdannere, særlig pedagoger og fagdidaktikere, driver med forskning som er relatert til praksisfeltet, enten det er egen undervisning eller barnehagen/skolens praksisfelt.

Praksisorientert forskning har hatt en sterk utvikling, særlig etter Schőn sin klassiske bok, The Reflective Practitioner fra 1983, og Kolb sin modell om erfaringslæring som ble publisert i boken Experiential Learning; Experience as the Source of Learning and Development i 1984. Aksjonsforsking, med utgangspunkt i Lewin sitt arbeid allerede i 40-årene og egenstudier (Self-study), har litt etter litt blitt en større del av praksisutøveres forskningsaktiviteter.

Det ser ut til at praksisorientert tilnærming får en tydeligere anerkjennelse innenfor akademia, skjønt der er flere miljøer som fremdeles er sterke kritikere av praksisorientert forskning. Akademisk anerkjennelse for slik forskning er særdeles viktig innenfor lærerutdanningen som driver med forskning på lærerutdannernes praksis og på barnehage og skolelæreres praksis. Der er også mye forskning som involverer praksisutøvere i barnehagen og skolen, særlig gjennom forskjellige forsknings og utviklingsprosjekter (FoU) initiert av lærerutdanningsinstitusjonene.

Den praksisnære forskningen har blåst en frisk vind inn i lærerutdanningene, og dette kommer tydelig frem i de mange forskjellige publikasjonskanaler feltet har, både av akademisk og mer populærvitenskapelig art. Det store britiske utdanningsforskningsprosjektet, Teaching and Learning Research Program (TLRP) (http://www.tlrp.org/), har lagt stor vekt på å kanalisere publikasjonene fra prosjektet til flere forskjellige målgrupper; politikere, lærere, foreldre og andre akademikere.

Forskningsresultatene er presentert i et format og skrevet i et språk som er relevant for den målgruppen de vil nå. Formidling til et vidt spektrum av interessegrupper er et ansvar som en forskningsbasert lærerutdanning bør ta alvorlig.
For at praksisorientert forskning skal kunne gjøre seg fortjent til respekt innenfor akademia, er det nødvendig at kravene til slik forskning, inkludert publikasjonskrav i relevante journaler, er av samme kvalitet som krav til annen forskning.

Fokus, tilnærming og metode kan variere, men kravene om god forskning må ivaretas, slik Kenneth Zeichner etterlyser (2007). Et annet poeng er at praksisorientert forskning kan gjøre bruk av kvantitative så vel som kvalitative metoder, gjerne i samme studiet. Ingen metoder bør være utelukket fra forskningen.

Forskningsbasert veiledning i praksis

For at alle komponentene i lærerutdanningen skal være forskningsbasert, er det ønskelig at skolebaserte lærerutdannere og veiledere driver en forskningsbasert veiledning. Krav til kunnskap om relevant forskning som brukes inn i veiledningen av studentene og aktiv deltagelse i praksisorienterte forskningsprosjekter, bør få mer oppmerksomhet i diskusjonen om forskningsbasert lærerutdanning. Forskningskompetente veiledere spiller en sentral rolle i brobyggingen over gapet mellom teori og praksis.

Veiledere kan tilføye en forskningsbasert forståelse av egen undervisningspraksis og gi en faglig begrunnelse for praktiske undervisningsaktiviteter som studenten observerer. Dette krever at veilederutdanning inkluderer forskeropplæring, teoretisk og praktisk, og at dette blir sett på som en del av infrastrukturen til en forskningsbasert lærerutdanning.

Studentene som forskere under lærerutdanningen

Nok et perspektiv som jeg vil trekke inn i diskusjonen om en forskningsbasert lærerutdanning, er studentenes rolle, og da ikke bare som brukere av forskning, men som aktive forskere. Dette er blitt aktuelt i diskusjonen rundt det å legge en bacheloroppgave inn i lærerutdanningen, og enda mer aktuelt i den allerede hete diskusjonen rundt en femårig grunnskoleutdanning. I universitetenes integrerte lektorutdanning er en forskningsbasert masteroppgave et obligatorisk krav.

Utfordringene ligger i lærerutdannernes veilederkompetanse av studentenes forskningsprosjekter, og i den opplæringen som er nødvendig for at studentene skal kunne utvikle forskerkompetanse. Skal studentenes forskningsaktivitet være et krav innenfor en forskningsbasert lærerutdanning, må utdanningsprogrammet inkludere en formell forskeropplæring. Selv var jeg med på å utvikle et slikt program i en fireårig lærerutdanning, hvorav det siste året hovedsakelig besto av praksis på samme skole, og to dager på universitetet hver uke, hvor studentene tok et stort emne som het Læreren som forsker.

Eksamen besto av en aksjonsforskningsoppgave relatert til sin egen praksisundervisning, som studentene begynte på i starten av skoleåret og leverte inn ved slutten av året. De fikk undervisning i forskningsmetoder og individuell veiledning på sine egne selvvalgte prosjekter gjennom hele året. Dessuten ble medstudenter brukt som støttegruppe, og i løpet av året la studentene frem prosjektene sine flere ganger for gruppen for å få innspill som de tok med seg videre i arbeidet.

Denne strukturen på forskerutdanning i et 4-årig lærerutdanningsløp førte til at studentene leste litteratur om praksisorientert forskning i arbeidet med å planlegge sin egen forskningsdesign og i utviklingen av relevante forskningsinstrumenter. I tillegg leste de mye om sine egne prosjekttema. Det er mulig å lese mer om hvordan studentene blir forskere i løpet av lærerutdanningen i Smith og Sela sin artikkel fra 2005,

Action Research as a bridge between pre-service teacher education and inservice professional development.

En nasjonal forskerskole i lærerutdanning

St.meld. nr. 16, «Om ny lærerutdanning», understreker at lærerutdanningene skal være forskningsbasert. Om innretningen av forskningsaktiviteten heter det i stortingsmeldingen:
Departementet mener at i alle lærerutdanninger må en av de viktigste oppgavene for FoU-arbeid være å gi ny kunnskap til utdanningene og til det feltet de utdanner for. (st.meld.nr. 16 (2001-2002), kap. 7.1)

I St.meld. nr. 11 står det: Lærerutdanningen skal være oppdatert på og bidra til forskning om skole og undervisning, elevenes læring og utvikling og om lærerutdanningen selv (2008-2009, side 10).

Definisjonen av en forskningsbasert lærerutdanning slik den kommer frem i styringsdokumentene, er at aktørene i utdanningen skal ha kunnskap om relevant forskning og at de selv skal være med å utøve forskning for å bidra til at ny kunnskap kommer inn i utdanningen.
Det er på bakgrunn av disse kravene at Nasjonal Forskerskole i Lærerutdanning (NAFOL) er blitt etablert. Etableringen av NAFOL peker på at der er en ganske stor konsensus i norsk lærerutdanning om behovet for at lærerutdanningen skal være forskningsbasert, noe som kommer frem i dette utdraget fra NAFOLS prosjektbeskrivelse som er laget av 22 lærerutdanningsinstitusjoner i Norge:

Kvalitet i barnehage og skole henger sammen med kvalitet i lærerutdanningene. Kvalitet i lærerutdanningene er avhengig av at tilsatte og studenter tar aktiv del i forsknings- og utviklingsarbeid, og at undervisningen er forskningsbasert. Utredninger, rapporter og evalueringer har etterlyst sterkere forskningsforankring og høyere forskningskvalitet i norsk lærerutdanning.

Hensikten med denne artikkelen har vært å skape en forståelse rundt begrepet forskningsbasert lærerutdanning ved å belyse noen av de utfordringene som ligger i å skape en slik utdanning. Den krever at alle hovedaktørene i utdanningen, lærerutdannere, veiledere og studenter har forskningskompetanse. Det betyr at de har kunnskap om relevant forskning som tar i bruk forskjellige metoder og bruker denne i sitt eget arbeid, samtidig som de er kompetente utøvende forskere slik at de bidrar med ny kunnskap inn i utdanningen.

Forskeropplæringen i utdanningen av lærerutdannere og studenter er derfor grunnpilaren i oppbyggingen av en forskningsbasert lærerutdanning. Norge har, som mange land, en lang vei å gå før et tilstrekkelig grunnlag er skapt. Dette vil ta tid og vil kreve store eksterne og interne ressurser som må gå inn i lærerutdanningene som FoU-midler, forskningstid til alle lærerutdannere og utbygging av studiepoenggivende veilederutdanninger.'

Det er også nødvendig å planlegge for at studentene får en solid forskerutdanning i de revideringene av undervisningsprogrammene som lærerutdanningene nå går gjennom. NAFOL er et stort steg fremover i arbeidet med å skape en forskningsbasert lærerutdanning i Norge, men der er flere tiltak som må sees i sammenheng og nye tiltak som må settes i gang. Vi er, per i dag, i startfasen av oppbyggingen av en forskningsbasert lærerutdanning.

Forfatteravatar

Kari Smith

Kari Smith er professor ved Institutt for pedagogikk, Universitetet i Bergen. Hun har lang erfaring som lærer, veileder og lærerutdanner, og arbeider i dag som programstyrer for lærerutdanningen ved Universitetet i Bergen. Hun har publisert mye både nasjonalt og internasjonalt og har profesjonell utvikling hos lærere som et av sine forskningsfelt.

Litteraturhenvisninger

Cochran-Smith, M. (2005). Teacher educators as researchers; multiple perspectives. Teaching and Teacher Education 21(2): 219–225.

 Dinkelman, T., Margolis, J. & Sikkenga, K. (2006). From teacher to teacher educator: Experiences, expectations, and expatriation. Studying Teacher Education 2(1): 5–23.

Furlong, J., McNamara, O., Campbell, A. Howson, J. & Lewis, S. (2008). Partnership, policy and politics: initial teacher education in England under New Labour. Teachers and Teaching: Theory and Practice 14 (4): 307–318. Special Issue: Politics and policy in teacher education: International perspectives.

Kolb D.A. (1984). Experiential Learning: Experience as the Source of Learning and Development. Englewood Cliffs, New Jersey: Prentice Hall.

Korthagen, F.A.J. (2001). Teacher education: a problematic enterprise. I F.A.J. Korthagen, J. Kessels, B. Koster, B. Lagerwerf & T. Wubbels (red.). Linking practice and theorythe pedagogy of teacher education. Mahwah, New Jersey: Lawrence Erlbaum Associates Publishers: 1–19. 

Lewin, K.  (1948). Resolving social conflicts; selected papers on group dynamics. Gertrude W. Lewin (red.). New York: Harper & Row.

Loughran, T. (2006). Developing a Pedagogy of Teacher Education. London and N.Y.: Routledge.

 Murray, J. & Male, T. (2005). Becoming a teacher educator: evidence from the field. Teaching and Teacher Education 21: 125–142.

Roness, D. & Smith, K. (2010). Stability in Motivation during Teacher Education. Journal of Education for Teaching Volume 36(2): 169–185. DOI:10.1080/02607471003651706.

Schön, D.A. (1983). The Reflective Practitioner: How Professionals Think in Action. New York: Basic Books.

Smith, K. & Lev-Ari, L. (2005). “The Place of Practicum in pre-service teacher education“. Asian Pacific Journal of Teacher Education, Vol. 33. No. 3: 289–302.

Smith, K. & Sela, O. (2005). “Action Research as a bridge between pre-service teacher education and in-service professional development». The European Journal of Teacher Education, 28 (3): 293–311.

Smith, K. (2009). Professional Development of Teacher Educators, International Encyclopaedia of Education, 3rd edition, Amsterdam, Elsevier. 

Stortingsmelding Nr. 11 (2008–2009). Læreren, rollen og utdanningen. Kunnskapsdepartementet.

Stortingsmelding   nr.   16   (2001-2002). Om ny lærerutdanning. Oslo: Det Kongelige Kunnskapsdepartementet.

Zeichner, K. (2005). Becoming a teacher educator: A personal perspective. Teaching and Teacher Education 21: 117–124.

Zeichner, K. (2007). Accumulating knowledge across self-studies in teacher education. Journal of Teacher Education 58(1): 36–46.

Foreslåtte artikler