Hvithet i lærerutdanningsdiskurser

En analyse av språkbruken i forskningsartikler, politiske skoledokumenter og lærerutdanningen viser at begrepet kulturelt mangfold knyttes til beskrivelser av og antagelser om "de andre".

Av Kari Aamli. 

Sandra Fylkesnes. Foto: Miriam Elmoussaoui

– Måten vi bruker språket på skjer ikke helt ubevisst, sier stipendiat Sandra Fylkesnes.

– Men, hadde vi hatt en bedre analytisk forståelse og dermed andre briller å se på språket med, hadde vi sannsynligvis skjønt mer av hva språkbruken vår gjør.

Stipendiat Sandra Fylkesnes disputerer tirsdag 12. februar fra doktorgradsprogrammet i utdanningsvitenskap for lærerutdanning ved Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier.

Avhandlingen hennes heter Hvithet i lærerutdanningsdiskurser: En analyse av bruken og meningsdannelsen av begrepet "kulturelt mangfold".

Hun har analysert den språklige bruken av kulturelt mangfold i forskningsartikler, politiske skoledokumenter og i intervjuer med lærerutdannere.

– Kulturelt mangfold defineres ingen steder, men det antas at man vet hva dette begrepet betyr, sier Fylkesnes.

– Jeg har funnet mønstre i språket. Disse produserer ideer om dem og om oss. Diskursene handler om et antatt vi og beskrivelser av noen som tenker annerledes enn oss og er forskjellige fra oss.

– Jeg har funnet ut at kulturelt mangfold antas å handle om "de andre". Disse andre antas å ha annerledes hudfarge, religion, kultur eller andre evner. For eksempel kan det være beskrivelser som antar at kulturelt mangfold handler om hvordan mange innvandrerfamilier ikke har bøker hjemme, at de er analfabeter eller rett og slett mindre smarte enn oss. Når det i lærerutdanningen snakkes om «kulturelt mangfold» og «det flerkulturelle» om hverandre, antes disse begrepene å handle om rasialiserte ikke-hvite andre.

Norsk og hvit på toppen

Fylkesnes mener å finne at i diskursene om kulturelt mangfold i de politiske skoledokumenter er den norske, kategoriseres den hvite eleven plassert på topp, derunder plasseres den samiske, mens den flerkulturelle eleven er nederst i rangeringen. Denne elevgruppen presenteres som u-norsk - som det motsatte av den norske eleven.

Elevgruppen som kategoriseres som «de flerkulturelle» kategoriseres språklig igjen inn i to undergruppere: a) de som er flerspråklige og b) de som er minoritetsspråklige. Gruppen som kategoriseres som flerspråklige er generelt beskrevet som noe positivt. De bringer med seg språkressurser til skolen. De som kategoriseres som er minoritetsspråklige bringer med seg utfordringer for læreren, og presenteres som en gruppe som elever som å ha ekstra støtte og spesialundervisning. Den minoritetsspråklige elevgruppen fremstilles som noe negativt fordi de bruker ekstra ressurser. Sånn sett impliserer dette at denne elevkroppen koster skolen mye penger.

– Kulturelt mangfold er ikke definert, men gjennom dets språkbruk skjer en form for diskursiv rasisme som opererer i det skjulte når man snakker på denne måten om begrepet, sier Fylkesnes.

– Det skaper en struktur som opprettholder ideer om en hvit gruppe på toppen. Disse ideene om overlegenhet stammer fra kolonitiden og imperialismen. I kategoriseringer settes hvite og hvithet på topp. Denne kategoriseringen er noe vi fortsatt driver med i dag.

Kan vise seg i skolen

– Barn som er født i Norge av utenlandske foreldre og elever som er litt brunere i huden kan oppleve å bli snakket til på en litt annen måte enn hvite barn gjennom at det brukes andre ord og et litt annet tonefall, sier Fylkesnes.

– Måten vi mellombevisst bruker språket på kan gi noen elever en urettferdig behandling. De stigmatiseres skjult gjennom språket, og den minimale rasismen kan sette seg i dem, som et gnagsår som ikke gror.

– Ideelt sett bor elevene i Norge i et rettferdig samfunn der alle skal ha lik tilgang, men i praksis kan det oppleves annerledes. Elever som muligens ikke antas å være hundre prosent hva mange kaller etnisk norske, det vil si ikke gruppert som helt hvite, blir hele tiden møtt med fordommer. Det kan føre til at de føler at de ikke får lov til i være en likeverdig del av samfunnet, på lik linje med sine hvite venner. Språkbruken kan fremstå som en småting, men for individet som blir møtt av dette er det ikke det. Det skjer hele tiden.

Fylkesnes mener lærerutdanningen har et særlig ansvar gjennom å være profesjonell og bruke en kritisk og bevisst pedagogikk og at dette er noe lærerutdannere har et særlig ansvar å lære studentene sine.

– Lærerutdannerne må ha dyp kunnskap om og forstå hvordan ideer og praksiser henger sammen og hvordan dette kommer til utrykk gjennom språkbruk, sier Fylkesnes.

– Som lærerutdanner har man potensielt stor kunnskapsmakt.

– Kanskje skal man snu forskerblikket. I stedet for å hele tiden forske på de andre, kan vi begynne å forske mer på oss selv, og på hva man selv skaper gjennom sin språkbruk. Man bør kanskje også se nærmere på hvordan man selv har en posisjon som hvit og hva denne posisjonen påvirker hvordan man snakker.

– Å være bevisst sin hvithetsposisjon og å forstå hvordan man tar denne for gitt, sier Fylkesnes. – Dette finnes det ikke noe enkelt fem-stegs-program for.

Disputasen til Sandra Fylkesnes ved doktorand, komite og disputasleder. Fra venstre: professor Jan Sverre Knudsen ved Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier, førsteamaunensis Yael Harlap ved Universitetet i Bergen, doktorand Sandra Fylkesnes, professor emerita Christine Sleeter ved California State University Monterey Bay og disputasleder, prodekan for utdanning ved fakultet LUI Finn Aarsæther. Foto: Miriam Elmoussaoui

Litteraturhenvisninger

Sandra Fylkesnes: Whiteness in teacher education discourses: An analysis of the usage and meaning making of the term “cultural diversity”, doktorgradsavhandling, OsloMet, 2019.

Foreslåtte artikler