Vi gjør barn en bjørnetjeneste om vi ikke på en positiv måte utfordrer de stillesittende barna til å være aktive.

I et svar til meg på forskning.no skriver Jorunn Spord Borgen og Gunn Engelsrud at «Helsedirektoratets målsetting om en times fysisk aktivitet ikke er basert i forskningsmessig kunnskap.» Det er en overraskende påstand ettersom det så langt har vært bred konsensus om denne anbefalingen. At mange mener at dette man sikres i skolen, er et politisk standpunkt som både har en helsepolitisk og en utdanningspolitisk begrunnelse.

I motsetning til Borgen og Engelsrud ser jeg ingen problemer med å blande helsepolitikk og utdanningspolitikk når det er relevant. Skolen er en institusjon med et klart folkehelseansvar og setter vi inn helsetiltak i skolen som også har læringseffekt, kan jeg ikke forstå annet enn at vi har å gjøre med en skikkelig vinn-vinn-situasjon.

Jeg diskuterer gjerne også hva som skal til for å fremme barns frie og uorganiserte lek – trygge lekeområder og stimulerende lekeplasser for eksempel. Men jeg henger ikke med dersom Norges Idrettshøgskoles folk nå vil argumentere for at skolen skal preges av fri lek, selv om det sikkert bør være rom for dette innimellom.

Legge til rette

Heldigvis er mange barn aktive. Men dessverre er det mange barn som ikke er så aktive som de bør – ikke bare i et livsløpsperspektiv, men også for å være i bra nok form til å ha det bra som barn. Borgen og Engelsrud viser de til at 1–2-åringen går og beveger seg over mer enn 29 fotballbaner om dagen.

I forbindelse med folkehelsesatsingen i Bydel Grorud i Oslo ble det gjennomført en kartlegging av barns aktivitetsnivå i bydel Grorud i barnehagene. Resultata fra undersøkingen viser at det bare var 16 prosent av barna som var aktive nok i henhold til anbefalingene om en times daglig fysisk aktivitet, objektivt målt med akselerometer. Barnehagene ansatte idrettspedagoger i bydelen og jobbet aktivt med de ansatte med kunnskapsformidling for å aktivisere barna. 

I 2015 ble det tatt en ny kartlegging av barna med akselerometer, og nå var det hele 56 prosent av barna som oppnådde anbefalingene om en times daglig fysisk aktivitet. Dette viser at det er viktig at det blir lagt til rette for at barn og unge er aktive.

En bjørnetjeneste

Barn skal få være barn og forskjellige. Barn har også rett til medvirkning. Det må skoler og barnehager ta hensyn til. Men vi gjør barn en bjørnetjeneste om vi ikke på en positiv måte utfordrer de stillesittende barna til å være aktive, slik at de kommer i form og også kan oppleve gleden ved å mestre fysiske utfordringer. Jeg må si jeg er ganske overrasket over at det er fra fagpersoner ved Norges Idrettshøgskole at en må argumentere for dette.

La meg til slutt forsøke å oppklare at når jeg skriver om krav til lærerkompetanse sikter jeg til de formelle kravene. Når fysisk aktivitet legges inn som en del av timer i fag, vil ansvaret ligge hos lærere med formell lærerkompetanse. Jeg ser at det gir en bedre sikring av kvalitet, enn når fysisk aktivitet legges til egne timer uten krav til formell kompetanse, slik det nå er for fys-ak-timene på 5. – 7.trinn. Det pedagogiske innholdet i denne kompetansen er også en viktig debatt som jeg vil oppfordre lærerutdanningsinstitusjonene til å ta seg imellom.

Kronikken Hvor er barnas stemme i debatten om fysisk aktivitet? Jorunn Spord Borge og Gunn Engelsrud