Lite søvn kan bidra til ADHD, angst og depresjon hos barn

Gå og legg deg! Barna som sover færrest timer, har større risiko for å utvikle psykiske vansker.

Av Steinar Brandslet. Artikkelen er hentet fra Gemini.no

Det finnes gode grunner til å sørge for at barn får nok søvn, og foreldrenes kveldsfred er ikke i nærheten av å være den viktigste.

– Om vi sørger for at barna våre får nok søvn, kan det bidra til å beskytte dem mot psykiske problemer, sier Bror M. Ranum, stipendiat ved Institutt for psykologi ved NTNU.

800 barn er fulgt over flere år. Undersøkelsen viser at de som sover minst har størst risiko for å utvikle psykiske vansker senere. Det gjelder blant annet ADHD, angst og depresjon.

– Vi finner en sammenheng mellom søvnlengde og risiko for psykiske symptomer, sier Ranum, førsteforfatter av en ny artikkel om barn, søvn og risiko for psykiske vansker.

Gutter som sover færre timer enn andre har en økt risiko for å utvikle atferdsproblemer. Både jenter og gutter som får færre timer søvn enn andre har større risiko for å utvikle emosjonelle problemer. Målingene sier ingenting om søvnkvaliteten.

Tidlig trygg i Trondheim

Barnas søvn ble målt med bevegelsessensorer hver natt i en uke. Psykiske vansker ble undersøkt ved hjelp av intervju. Dette ble gjentatt flere ganger med to års mellomrom.

Undersøkelsen er en del av prosjektet Tidlig Trygg i Trondheim. Dette er en langtidsstudie som har undersøkt nærmere tusen barn da de var 4, 6, 8, 10, 12 og 14 år gamle. 16-årsundersøkelsen har nettopp startet opp. Blant de mange målene med TtiT er å se hvorfor noen barn utvikler psykiske problemer. https://www.ntnu.no/tidlig-trygg

Studien undersøkte også om psykiske vansker fører til at barn sover mindre. Tallene tyder ikke på det. Søvnlengde påvirker risikoen for vansker, ikke motsatt.

Hva er nytt?

– Også tidligere studier har vist at søvn henger sammen med psykiske vansker. Men vår studie er en av de første som undersøker dette hos barn med et objektivt mål på søvn og over flere år, sier professor og sisteforfatter Silje Steinsbekk ved Institutt for psykologi.

Fordi vi er ganske dårlige til å rapportere hvor mye vi selv sover, kan ikke forskere helt stole på folks selvrapporterte søvnlengde. Selvrapportert søvnlengde henger i liten grad sammen med objektivt målt søvnlengde. I laboratoriestudier er søvn målt objektivt, men slik forskning måler bare de umiddelbare effektene, og sier ikke noe om søvnlengde påvirker psykisk helse over tid.

– Vår studie viser at barn som sover kortere enn andre oftere har psykiske symptomer, selv to år senere, sier professor Steinsbekk.

Ikke grunn til unødig uro

Ranum understreker at det kan være store individuelle forskjeller når det kommer til hvor mye søvn hvert enkelt barn trenger. Det som er for lite for ett barn, kan være mer enn nok for et annet. Derfor skal ikke foreldre bekymre seg unødig heller.

– Men hvis du opplever at barnet ditt virker uopplagt og ukonsentrert, mer svingende i humøret enn normalt, ja da kan det være lurt å legge til rette for mer søvn, mener Ranum.

Han sier det er vanskelig å gi råd som passer for alle familier og alle barn. Men fast stå-opp-tid om morgenen er kanskje det viktigste for å få gode søvnvaner.

Og kanskje vil fremtidig forskning vise at søvn kan hjelpe i behandlingen av psykiske vansker hos barn.

Anbefalt søvn for barn i ulike aldersgrupper. Trykk på tabellen for å gjøre den større.

For lite søvn – er det vanlig? Går det over?

Forskergruppen har også undersøkt hvor mange som får for lite søvn, og om utilstrekkelig søvn er noe som vedvarer gjennom barneårene. Dette er en selvstendig studie.

Veldig få seksåringer (1.1 %) sov mindre enn 7 timer, som internasjonalt defineres som lite søvn i denne aldersgruppen.

Men etter hvert som barna ble eldre, var det gradvis flere som sov for lite (8 år: 3.9 %, 10 år: 4.2 % og 12 år: 13.6%).

De færreste som sov lite da de var 6 år fortsatte å sove lite da de ble 8, 10 og 12 år, de vokste det av seg. Men jo eldre barna ble, desto flere var det som fortsatte å ha søvnvansker hvis de først hadde fått det.

Hele uka eller bare enkeltnetter?

Resultatene baserer seg på gjennomsnittsmåling av ei uke med søvn. Kan dette skjule mange enkeltnetter med lite søvn? Eller er det kanskje forskjell mellom ukedager og helger?

Forskerne talte opp antall netter med mindre enn 7 timer søvn per uke og fant at det var ganske mange som hadde en eller flere netter med færre enn 7 timer søvn (6 år: 15.1 %, 8 år: 39.1 %, 10 år: 45.7 %, 12 år: 64.5%).

Med andre ord: Flere hadde enkeltnetter med lite søvn sammenlignet med hvor mange som i sov for lite i løpet av ei uke. De som hadde enkeltnetter med lite søvn fortsatte å ha det med økende alder. Et slikt søvnmønster gikk altså ofte ikke over.

– Det var mest vanlig å sove lite i helgene fra seks til ti års alder. Denne trenden snudde mellom ti og tolv års alder hvor det var mer vanlig å sove lite i ukedagene og mer i helgene, påpeker professor Lars Wichstrøm ved Institutt for psykologi.

Som regel går det fint

– Konsekvensene av noen få netter med lite søvn her og der vet vi ikke. Men vi vet at etter en natt med lite søvn er vi mindre konsentrerte og mer svingende i humøret, noe som kan påvirke fungeringen vår den aktuelle dagen, inkludert på skolen. Det er derfor lurt å få nok søvn, sier professor Silje Steinsbekk ved Institutt for psykologi.

Men husk at de fleste barn som i gjennomsnitt over ei uke sover for lite ikke fortsetter å gjøre det. Det går over for de aller fleste.

Det tyder på at foreldre ikke trenger bekymre seg unødig. Noen justeringer i søvnrutinene kan være lurt hvis barnet ditt er preget av for lite søvn. Men de store tiltakene trengs kanskje ikke.

Litteraturhenvisninger

Jama Network Open. Association Between Objectively Measured Sleep Duration and Symptoms of Psychiatric Disorders in Middle Childhood. Bror M. Ranum, Lars Wichstrøm, Ståle Pallesen, Jonas Falch-Madsen, Marte Halse, Silje Steinsbekk. doi:10.1001/jamanetworkopen.2019.18281

Pediatric Research. Prevalence and stability of insufficient sleep measured by actigraphy: a prospective community study. Bror M. Ranum, Lars Wichstrøm, Ståle Pallesen, Silje Steinsbekk. doi.org/10.1038/s41390-020-0768-y

Foreslåtte artikler