Blogg

Nasjonale prøver i grunnskolen til utvalgsprøver—En dårlig ide

Det er flere grunner til at forslaget om å omgjøre nasjonale prøver ikke er en god ide.

Å omgjøre nasjonale prøver til utvalgsprøver endrer ikke at skoler i henhold til opplæringsloven må finne elever som har læringsutfordringer og gi riktig støtte. Dersom ikke lærere ikke har nasjonale prøver til å innhente denne informasjonen må de skaffe den til veie på andre måter. I følge Utdanningsforbundet (ved Leder S. Handal) skal dette skje ved at «Vi går inn for å utvikle diagnostiske tester som skoler og lærere kan bruke». Det er en rekke problemer ved dette, blant annet følgende tre:

1. Å utvikle gode kartleggingsverktøy er tidkrevende, komplisert og lite meritterende for forskere

Et kartleggingsverktøy med god kvalitet bør kunne si hvilke styrker og utfordringer en elev har innenfor et område. Et kartleggingsverktøy bør være treffsikkert, altså ikke konkludere med vansker hos elever som egentlig ikke har det, eller overse vansker hos elever som faktisk strever. Det bør derfor være basert på et sammenligningsgrunnlag som er pålitelig. Det betyr også at vi ikke bare kan oversette og bruke verktøy oversatt fra for eksempel engelsk. Alt må tilpasses norsk kontekst og språk for å være pålitelig. Et godt kartleggingsverktøy bør også ha rikelig med oppgaver av det som kartlegges, slik at ikke et svar på en enkeltoppgave får for store konsekvenser for resultatet. Verktøyet bør heller ikke inneholde unødvendige oppgaver, for eksempel oppgaver som alle elever eller ingen elever klarer. Resultatene bør også samsvare med andre kartleggingsverktøy. Resultatet fra en lesekartlegging bør samsvare med resultatet fra en annen som måler det samme. Å lage et kartleggingsverktøy er altså komplekst og derfor er dette også et eget fagfelt, psykometri. Dessverre har dette fagområdet en svært kort tradisjon i Norge og nasjonalt har vi en relativt liten gruppe som arbeider med dette.

Å utvikle norske kartleggingsverktøy er også lite meritterende for forskere. Det innebærer at det er vanskelig å få finansiering til undersøkelser som omhandler utvikling av kartleggingsverktøy. I tillegg er det vanskelig å få publisert artikler som fokuserer på utviklingen av norske kartleggingsverktøy i internasjonalt anerkjente tidsskrifter. Det fører til problemer med å få forskere til å fokusere på utviklingen av kartleggingsverktøy og at kapasiteten til å utvikle gode slike verktøy i Norge er begrenset.

2. Mange kartleggingsverktøy har svært dårlig dokumentert kvalitet

I en systematisk oversikt gjennomgikk vi kvaliteten på norske kartleggingsverktøy for lesing og for sosiale ferdigheter (Arnesen og kolleger 2018). Der fant vi at de fleste i liten grad kunne dokumentere kvalitet. Også nasjonale prøver hadde enkelte utfordringer, men i langt mindre grad enn de fleste av de andre verktøyene og her handlet det mye om at dokumentasjonen vi etterlyste ikke var offentlig tilgjengelig, ikke at den ikke fantes. De kartleggingene som gjorde det best var ikke beregnet på lærere, men var diagnostiske prøver.

Kartleggingene av lesing beregnet for lærere handlet ikke overraskende om teknisk lesing, altså om eleven kan sammenhengen mellom lyd og bokstav. Å kartlegge om eleven forstår innholdet i en tekst slik de nasjonale prøvene gjør, er langt mer komplisert enn å kartlegge denne type teknisk lesing. Å lage utvalgsprøver av de nasjonale prøvene som faktisk fokuserer på leseforståelse, for så å starte på nytt å utvikle verktøy for skolene, virker lite hensiktsmessig.

Det er verdt å merke seg at siden leseforståelse er et så stort problemområde, betyr dette at det også er umulig å pugge seg til dette ved å trene på testoppgaver (så fremt man ikke har de eksakte oppgavene som man blir testet på). Denne kritikken mot de nasjonale prøvene er helt urimelig. Dersom noen lærere har fått til en reell forbedring i elevenes leseforståelse ved å pugge til disse testene, vennligst ta kontakt. Det sitter forskere verden over som prøver å finne ut hvordan man kan forbedre elevenes leseforståelse. Effektive tiltak for å fremme dette vil potensielt ha en stor samfunnsgevinst og bidra til at flere lykkes på skolen.

3. Lærerutdanningen fokuserer lite på å velge, bruke og tolke kartleggingsverktøy

Først: Lærere har svært godkompetanse og erfaring på en rekke områder som er avgjørende for elevers faglige og sosiale utvikling. Når det er sagt, lærerutdanningen fokuserer lite på ulike typer læringsutfordringer og hvordan de kan kartlegges. Lærere der ute, gi meg gjerne tilbakemelding dersom dette ikke er riktig. Basert på en gjennomgang jeg gjorde av pensumlister på de ulike lærerutdanningene så det ut til at hverken lærevansker eller kartlegging var teamer som ble fokusert på.

For å kunne velge, tolke og bruke resultater fra de fleste kartleggingsverktøy, må man ha en god forståelse av normalfordeling, gjennomsnitt, standardavvik, standardfeil, reliabilitet, validitet og konfidensintervall. De som utdannes for å kartlegge elever i PP-tjenesten har dette i sin utdanning (psykologer, master i spesialpedagogikk). Det samme er ikke tilfellet for lærerutdanningen, og kartleggingsverktøyene må derfor utvikles spesielt for lærere. Nasjonale prøver utviklet nettopp for lærere og det virker derfor igjen svært uhensiktsmessig å skulle starte et slikt arbeid på nytt slik Utdanningsforbundet foreslår. Dessuten, Utdanningsforbundets forslag om at lærere skal bruke diagnostiske prøver forutsetter jo at man allerede har funnet ut at disse barna er i nedre del av normalfordelingen. Hvordan skal man gjøre dette uten prøver av en hel gruppe?

Så altså, å gjøre nasjonale prøver om til utvalgsundersøkelser vil føre til en usikker og uforutsigbar praksis med lite nasjonalt likeverdig tilbud for hvordan vi fanger opp og følger opp elever med læringsutfordringer. Handal avrunder med å si «til syvende og sist må belastningen ved å teste elevene veies opp mot nytteverdien av testresultatene». Det er jeg helt enig i. Det er helt avgjørende at informasjon fra testene følges opp med tiltak. Det er også viktig å understreke at de nasjonale prøvene har en unik verdi for forskning. Det kan bli viktig når vi senere skal vurdere virkningen av det «naturlige eksperimentet» vi nå gjennomfører med stengte skoler.

Forfatterbilde

Monica Melby-Lervåg

Monica Melby-Lervåg er professor på Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo. Hun forsker på språk, læring og leseutvikling, og har arbeidet mye med meta-analyser.

Foreslåtte artikler