Mange vanlige elever i ungdomsskolen opplever psykiske belastninger. For mange er plagene så store at det går ut over deres generelle livskvalitet og motivasjon for læring. Vi trenger mer oppmerksomhet på psykisk helse i skolen, og det er på tide at vi innfører dette som eget fag i timeplanen.

For ungdomsskoleelever kan hverdagen oppleves som utfordrende fordi det skjer store endringer, fysisk, følelsesmessig, sosialt og kognitivt. Videre er ungdomstiden en periode hvor mange er sårbare med tanke på egen selvoppfatning. Samtidig stiller mange jenter og gutter høye krav til seg selv på ulike områder. De har forventninger til gode skoleprestasjoner, et bra utseende, riktige venner, og mange «likes» på Facebook eller Instagram. Til sammen kan dette medføre psykisk stress hos «vanlige» ungdommer. Mange unge i Norge opplever psykiske belastninger (NOVA, 2012, 2013), og en del sliter så mye at det har negativ påvirkning på deres generelle livskvalitet og motivasjon for læring (Myklestad, Røysamb, & Tambs, 2012; Mykletun, Knudsen, & Mathiesen, 2009). Hittil har det vært lite oppmerksomhet på hvordan skolen gjennom systematisk undervisning kan bidra til å forebygge stress og bekymring blant ungdom og dermed skape et bedre grunnlag for læring. I denne artikkelen vil jeg argumentere for at psykisk helse bør inkluderes som et selvstendig fag i timeplanen.

Psykisk helse blant ungdom

Psykisk helse omhandler hvordan man har det, med tanker og følelser. Selv om majoriteten av norsk ungdom har god psykisk helse, er det en god del som opplever psykososiale problemer (Helsedepartementet, 2003). Dette gir seg utslag i depresjoner, angst og høyt stressnivå, og ser spesielt ut til å gjelde unge jenter (Leikanger, Ingul & Larsson, 2012; Moksnes, 2011; Rosenvinge, 2011). Angst, depresjon og stress er delvis påvirket av miljøet. Studier viser at negative livshendelser, lav selvfølelse, uhensiktsmessige mestringsstrategier og misnøye med eget utseende kan øke risikoen for depressive symptomer (Ge, Conger, & Elder, 2001; Orth, Robins, & Roberts, 2008; Paxton, Neumark-Sztainer, Hannan, & Eisenberg, 2006; Wichstrøm, 2007). Når jenter og gutter bekymrer seg, kan det gå ut over deres indre ro og tilstedeværelse. I læringssituasjoner vil dette være uheldig. Det bør derfor være i skolens interesse å bidra til å påvirke alle elevenes psykiske helse i positiv retning.

Skolen som arena for psykisk helse

Elevene tilbringer mye tid på skolen, og skolemiljøet har både positive og negative konsekvenser for deres psykiske helse. Forskning viser at psykososialt stress i skolen knyttes til konflikter med jevnaldrende, høyt press og bekymring for skoleprestasjoner samt konflikter med voksne (Murberg & Bru, 2004). Elevenes erfaringer med hvordan de mestrer skolearbeidet og det sosiale samspillet, er opplevelser som kan få svært langsiktige konsekvenser for hvordan de oppfatter seg selv.

Å bli mobbet eller ekskludert fra fellesskapet er svært uheldige sosiale erfaringer. Mobbingen kan være «tradisjonell» eller digital (Staksrud, 2013). Å bli utsatt for ekskludering og negative kommentarer over tid, rammer selvfølelsen (Bond, Carlin, Thomas, Rubin, & Patton, 2001) og bidrar til at ungdom sliter psykisk. Fordi den digitale mobbingen gir grenseløse muligheter for trakassering, vil elevene det gjelder også «forfølges» på fritiden.

Opplevelser av faglig art påvirker elevenes selvoppfatning og har dermed også konsekvenser for deres psykiske helse. Elever som har lav tiltro til faglig kompetanse, utviser mer stress og angst i lærings- og prestasjonssituasjoner enn elever som oppfatter seg selv som faglig sterke (Bandura, 1986; Covington, 1992). Elever som opplever skolemiljøet som stressende, utviser dessuten økt tegn på psykiske helseproblemer (Hjern, Alfven & Östberg, 2008; Murberg & Bru, 2007; Torsheim, Aarø & Wold 2003). Ungdom som mangler tiltro til egen kompetanse har større risiko for å utvikle depresjon (Tram & Cole, 2000). For elever som verdsetter seg selv lavt og som er usikre på om de er bra nok, kan det gi utslag i symptomer på sviktende psykisk helse (Kaplan, 1980), og blant norske elever er det for eksempel funnet sterke sammenhenger mellom selvverd, psykisk stress og selvmordstanker (Skaalvik, 1989; Ystgaard, 1993).

Dagens skolepolitikere legger stor vekt på prestasjoner og konkrete resultater i for eksempel internasjonale prøver som PISA og TIMSS. Dette påvirker skoleledere og lærere. Bevisst eller ubevisst signaliserer de at elevene verdsettes etter hva de presterer og at deres øvrige egenskaper er mindre viktige.De problemer som her påpekes, er sterkt knyttet til unges psykiske helse, og har vært forsøkt redusert gjennom tilpasset opplæring og gjennom ulike program mot mobbing (f.eks. Olweusprogrammet) eller program som har til hensikt å fremme sosial kompetanse (f.eks. Steg for steg).

Gode programmer kan ha en positiv effekt for de elevene som deltar, særlig på kort sikt (Andersson, Kaspersen, Bungum, Bjørngaard, & Buland, 2010). I Norge er det også gjennomført spesifikke undervisningsprogram rettet mot å gjøre elevene bedre rustet til å ta vare på egen psykiske helse som Veiledning og informasjon om psykiske problemer og lidelser hos ungdom (VIP-prosjektet) og STEP – ungdom møter ungdom. Hvorvidt ulike program gjennomføres er imidlertid opp til den enkelte skole å bestemme, og slike program gjennomføres sjelden systematisk og over lengre tid. Dette er neppe bra nok, ettersom vi risikerer at det bare er et fåtall elever som får ta del i denne viktige kunnskapen.

Elevundersøkelser viser at omfanget av mobbing er uendret, og at skolen heller ikke lykkes med å gjennomføre en tilpasset opplæring i praksis. Arbeid med faglig tilpassing, reduksjon av mobbing og forebygging av psykisk helse må fortsette, men bør intensiveres gjennom at det får en større og viktigere plass på elevenes timeplan. Skolen er et sted hvor elevene tilbringer mye tid, og det er i skolen vi kan nå alle. Nettopp derfor er skolen riktig arena for å innføre et psykisk helsefag med fokus på mestring, trygghet og egenverd. Unge jenter og gutter trenger å lære om hvordan deres psykiske helse påvirkes og hvordan den henger sammen med motivasjon og prestasjoner. De trenger innsikt i hvordan de selv og andre føler og tenker, hvordan tanker og følelser påvirker deres atferd og hvordan de påvirker hverandre.

«Likes», merkeklær og utseende

Læring av faglige kunnskaper og ferdigheter fremheves som skolens viktigste oppgave (Skaalvik & Skaalvik, 2013), mens det er foresattes ansvar å sørge for at barnet tilegner seg nødvendige sosiale ferdigheter for å være et godt medmenneske. Men også i en skolekontekst vil det være behov for å lære hvordan en skal opptre og samhandle med andre. Hvordan elevene opptrer i møte med andre, avhenger blant annet av det synet ungdom har på seg selv og hvilke tanker de har om sin egen verdi (Rosenberg, 1965). Og ungdom verdsetter ofte seg selv ved å sammenligne seg med andre (Festinger, 1954), hvilket betyr at det foregår en stadig gjensidig påvirkningsprosess i ungdomsgruppen.

Tilsynelatende perifere hendelser kan mange ganger virke forstyrrende på læringssituasjoner i skolen. Det kan være situasjoner som lærer ikke har tilgang til og dermed ikke kan være med på å kontrollere. Dagens unge benytter mye tid på ulike sosiale medier, og for mange er det viktig å bli bekreftet gjennom «likes» fra andre (Skog, 2012). Det er stor forskjell på antall «likes» elever får, noen får mange mens andre får få eller ingen. Når bekreftelsene er skjevt fordelt blant elevene, blir antall «likes» et tveegget sverd for ungdommens selvfølelse. For ungdom som selv synes det er viktig med «likes» og som stadig blir skuffet, kan det skape bekymring.

Stort press på merkeklær og utstyr kan virke indirekte forstyrrende for elevenes læringsfokus. For ungdom, og spesielt i ungdomsskolealder, er det viktig å være lik de andre i jevnaldergruppen. Dette gjør at man lettere blir sosialt akseptert, og på mange skoler opplever elevene at aksept oppnås gjennom riktig påkledning og utstyr. Elever som går med de riktige merkeklærne, får status og blir ofte populære. For elever som er svært opptatt av å ha de korrekte merkeklærne, men som ikke har anledning til å kjøpe disse, kan redselen for å bli avvist bli så stor at det skaper stress og bekymring. Klespress kan føre til misunnelse og være grobunn for konflikter mellom klassekamerater, noe som kan bidra til å skyve faglig fokus i bakgrunnen (Murberg & Bru, 2004). Innføring av skoleuniform for å minske kjøpeog merkepress er blitt diskutert som mulig mottiltak. Å innføre skoleuniform vil gjøre elevene tilsynelatende mer «like» utenpå, men vil ikke være tilstrekkelig for å gjøre ungdom trygge på «innsiden».

Mange elever vegrer seg for å delta i kroppsøvingstimene eller nekter å dusje etter timen. At elever vegrer seg for å dusje kan tilskrives redsel for å bli stemplet som stygg og tykk eller at de blir baksnakket av andre (Johansen & Andrews, 2005). Fokus på kropp er sterkt blant dagens unge, og elever i ungdomsskolen er spesielt sårbare med tanke på eget kroppsbilde. Å tvinge elevene til å dusje, kan tenkes å bidra til å gjøre elevene enda mer ukomfortable og usikre. For å endre utviklingen er det nødvendig å gå «bak» dusjnekten og finne ut hvorfor de vegrer seg for slike situasjoner. Det blir med andre ord avgjørende å belyse ungdommenes opplevelser i slike situasjoner og hvilke tanker de har om egen kropp og utseende. Kropp og utseende er et sammensatt fenomen, og mange unge legger ut lettkledte bilder av seg selv på sosiale media, eller velger å vise fram egen kropp når de chatter med andre mennesker. At ungdom bevisst eller ubevisst legger ut bilder eller blir lurt til å gjøre ting de angrer på senere, har vist seg å få store og alvorlige konsekvenser for den det gjelder.

En arena for å diskutere psykososiale forhold

Problemstillingene som er nevnt ovenfor, drøftes sjelden systematisk i skolehverdagen, selv om hele klassemiljøer kan lide under slike hendelser. Det finnes få arenaer hvor jevnaldrende kan diskutere aktuelle og hverdagslige opplevelser med pedagoger til stede, samtidig som vi vet at elevene selv ønsker tid til å diskutere aktuelle spørsmål som ungdom er opptatt av (Larsen, 2011).

At skolen har et ansvar for systematisk å arbeide for å fremme helse og trygghet for elevene, er udiskutabelt (Kunnskapsdepartementet, 2013), men når psykisk helse i all hovedsak bare blir omtalt i den generelle delen av læreplanen, blir det lett å skyve ansvaret unna til fordel for oppgaver som oppleves som viktigere. Larsen (2011) viste i sin studie at lærere var positive til psykisk helse som eget fag i timeplanen, men samtidig er det usikkert hvor mye lærere forplikter seg når konkrete læreplaner eller kompetansemål i psykisk helse ikke eksisterer. De fleste skoler har verken tilstrekkelig med tid eller ressurser til å arbeide systematisk med disse temaene, og psykisk helse som enda et ekstra «program» vil derfor oppleves som en byrde i en allerede full timeplan.

Når den nye regjeringen ønsker å styrke befolkningens psykiske helse generelt gjennom forebygging, bør dette åpne for å innføre psykisk helse som eget fag i timeplanen. Og dersom psykisk helse skal bli et eget fag på timeplanen, må det også etableres konkrete kompetansemål i faget.

Å sette elevene i stand til å ivareta egen og andres psykiske helse er tidkrevende, det innebærer at det må vies betydelig plass til dette arbeidet. Å innføre skoleuniform, tvinge elevene til å dusje eller nekte bruk av mobiltelefon i skoletiden, kan sammenlignes med å lakkere en rusten bil; fånyttes på lang sikt. Isteden må vi gå grundigere til verks, bak symptomene og jobbe grunnleggende, systematisk over tid slik at de unge får et godt fundament for å føle seg trygge i den de er. Dagens praksis hvor psykisk helse integreres i andre fag, blir etter min mening ikke tilstrekkelig. Elever som har deltatt i undervisningsopplegg om psykisk helse i skolen, opplever dette som positivt og sier at de kan tenke seg å få slik undervisning oftere (Larsen, 2011). Skal man få effekter av undervisning i psykisk helse på lang sikt, er det imidlertid nødvendig at denne undervisningen forankres i skolenes virksomheter og planer (Andersson mfl., 2010).

Skolen er en viktig bidragsyter fordi kunnskap om psykisk helse her kan formidles på en pedagogisk måte. Elever og lærere kan få systematisk anledning til å diskutere hvordan ungdom selv opplever et stadig økende press på individualisering og krav om å lykkes på ulike arenaer. Dette er kunnskap som elevene har og som de har moralsk rett til å få mulighet til å reflektere over. På skolen kan de få hjelp til å bearbeide tanker og følelser som oppstår i dem når forskjeller i elevgruppen kommer til syne. Slik kan skolen hjelpe elevene til å håndtere stress og bekymring som kan oppstå i skolesituasjonen. Men det er viktig at undervisningen ikke kun rettes mot å forhindre negative faktorer i miljøet. Oppmerksomheten bør heller flyttes fra problemer til det å «løfte» alle elevene.

Gjennom et «løft-perspektiv» med vekt på en positiv tilnærming kan kunnskap om en selv og andre erverves gjennom praktiske øvelser, refleksjon omkring egen og andres atferd, kognitive tankemønstre, rollespill, diskusjoner samt mindfulness. For at skolen skal være rustet til å undervise i psykisk helse, er det avgjørende at man har lærere med høy faglig kompetanse på området, og det er nærliggende å anta at lærere med spesiell interesse for psykisk helse vil like å undervise om emnet (Andersson mfl., 2010).

Vi vet lite om hvordan systematisk undervisning i psykisk helse over tid påvirker det enkelte individ og skolemiljøet. Ulike program i psykisk helse viser at de har en positiv effekt, men samtidig at effektene avtar over tid (Andersson mfl., 2010). Det vil derfor være behov for utviklingsarbeid og studier som over tid belyser sammenhengen mellom systematisk undervisning i psykisk helse og hvordan dette påvirker elevenes opplevelse av egen psykiske helse og læringsmiljøet.

Litteraturhenvisninger

Andersson, H.W., Kaspersen, S.L., Bungum, B., Bjørngaard, J.H., & Buland, T. (2010). Psykisk helse i skolen. Effektevaluering av opplæringsprogrammene Hva er det med Monica?, STEP – ungdom møter ungdom og Venn1.no. Trondheim: SINTEF Teknologi og samfunn.

Bandura, A. (1986). Social foundations of thought and action: A social cognitive theory. Englewood Cliffs, New York: Prentice Hall.

Bond, L., Carlin, J. B., Thomas, L., Rubin, K. & Patton, G. (2001). Does bullying cause emotional problems? A prospective study of young teenagers. British Medical Journal 323, 480–484.

Covington, M.V. (1992). Making the grade. A self-worth perspective on motivation and school reform. New York: Cambridge University Press.

Festinger, L. (1954). A theory of social comparison processes. Human Relations (7), 17–148.

Ge, X.J., Conger, R.D. & Elder, G.H. (2001). Pubertal transition, stressful life events, and the emergence of gender differrences in adolescent depressive symptoms. Developmental Psychology (37), 404–417.

Helsedepartementet (2003). Regjeringens strategiplan for barn og unges psykiske helse. ...sammen om psykisk helse... Oslo: Helsedepartementet.

Hjern, A., Alfven, G. & Ostberg, V. (2008). School stressors, psychological complaints and psychosomatic pain. Acta Paediatric 97, 112–117.

Johansen, V. & Andrews, T. (2005). «Gym er det faget jeg hater mest.» Norsk Pedagogisk Tidsskrift, 4, 303–314.

Kaplan, H.B. (1980).  Deviant Behavior in Defence of Self. New York: Academic Press.

Kunnskapsdepartementet (2013). Strategi for ungdomstrinnet. Motivasjon og mestring for bedre læring. Felles satsing på klasseledelse, regning, lesing og skriving: http:// www.regjeringen.no/upload/KD/Vedlegg/Grunnskole/Strategiplaner/F_4276B_strategi_for_ungdomstrinnet.pdf. Lastet ned mars 2013.

Larsen, M. (2011). Skolen som arena for helsefremmende og forebyggende arbeid relatert til psykisk helse hos ungdom. Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 8(1), 24–34.

Leikanger, E., Ingul, J. M., & Larsson, B. (2012). Sex and age-related anxiety in a community sample of Norwegian adolescents. Scandinavian Journal of Psychology, 53(2), 150–157.

Moksnes, U.K. (2011). Stress and health in adolescents: The role of potential protective factors. Doktorgradsavhandling. Trondheim: Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet.

Murberg, T. & Bru, E. (2004). Schoolrelated stress and psychosomatic symptoms among Norwegian adolescents. School Psychology International 25(3), 317–332.

Murberg, T. & Bru, E. (2007). The role of neuroticism and perceived school-related stress in somatic symptoms among students in Norwegian junior high schools. Journal of Adolescence (30), 203–2012.

Myklestad, I., Røysamb, E. & Tambs, K. (2012). Risk and protective factors for psychological distress among adolescents: a family study in the Nord-Trøndelag health study. Social Psychiatry and psychiatric epi-
demiology, 47(5), 771–782.

Mykletun, A., Knudsen, A.K. & Mathiesen, K.S. (2009). Psykiske lidelser i Norge: Et folkeperspektiv. (Rapport nr. 8). Oslo: Folkehelseinstituttet.

NOVA (2012). Ung i Oslo 2912: Nøkkeltall. (Notat 7/2012). Oslo: NOVA.

NOVA (2013). Ungdata. Nasjonale resultater 2010–2012. (Rapport 10/13). Oslo: NOVA.

Orth, U., Robins, R.W. & Roberts, B.W. (2008). Low self-esteem prospectively predicts depression in adolescence and young adulthood. Journal of Personality and Social Psychology (98), 695–708.

Paxton, S.J., Neumark-Sztainer, D., Hannan, P.J. & Eisenberg, M.E. (2006). Body dissatisfaction prospectively predicts depressive mood and low self-esteem in adolescent girls and boys. Journal of Clinical Child and Adolescent Psychology ( 35 (4) 359-549.

Rosenberg, M. (1965). Soceity and Adolescent Self-Image. New York: Princeton University Press.

Rosenvinge, J.H. (2011). Ungdomspsykologi. I: S. Frode (red.), Psykologi i praksis 2 (s.167-176). Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.

Skaalvik, E. M. (1989). Verdier, selvoppfatning og mental helse. En undersøkelse blant elever i videregående skole. Trondheim: Tapir.

Skaalvik, E.M. & Skaalvik, S. (2013). Skolen som læringsarena. Selvoppfatning, motivasjon og læring. 2. utgave. Oslo: Universitetsforlaget.

Skog, B. (2012). Hva er det med «liker» på Facebook? Lastet ned 11. desember 2013 fra http://www.forskning.no/blog/bersko/339908

Staksrud, E. (2013). Digital mobbing. Hvem, hva, hvordan og hvorfor – og hva kan voksne gjøre? Oslo: Kommuneforlaget.

Torsheim, T., Aarø, L. & Wold, B. (2003). School-related stress, social support, and distress: prospective analysis of reciprocal and multilevel relationships. Scandinavian Journal of Psychology (44), 153–159.

Tram, J. M., & Cole, D.A. (2000). Self-perceived competence and the relation between life events and depressive symptoms in adolescence: Mediator or moderator? Journal of Abnormal Psychology, 109, 753-760.

Ystgaard, M. (1993). Sårbar ungdom og sosial støtte. En tilnærming til forebygging av psykisk stress og selvmord. Rapport nr. 1/93. Oslo: Senter for sosialt nettverk og helse, Ullevål sykehus.

Wichstrøm, L. (2007). Depresjon og suicidalitet. I: I.L. Kvalem & L. Wichstrøm (red.), Ung i Norge.  psykososiale utfordringer (s. 92–116). Oslo: Cappelen Akademisk.