Sosiale og emosjonelle kompetanser i fremtidens skole

Sosial kompetanse handler om de ferdighetene som elevene tar i bruk når de skal omgås andre. Emosjonell kompetanse er elevenes evne til å gjenkjenne og regulere følelser. Sosiale ferdigheter må læres, da er det ikke tilstrekkelig med et ordensreglement. Sosiale og emosjonelle ferdigheter må integreres i fagplanene og kunne gjenfinnes i elevenes timeplaner.

Regjeringen har oppnevnt et offentlig utvalg, Ludvigsen-utvalget, som skal revidere grunnopplæringen i skolen. Formålet med utvalget er å vurdere grunnopplæringens fag opp mot krav til kompetanse i et framtidig samfunns- og arbeidsliv. Høsten 2014 kom Ludvigsen-utvalget med sin delrapport NOU: 7 Elevenes læring i framtidens skole. Et kunnskapsgrunnlag.

I rapporten legger utvalget til grunn et bredt kompetansebegrep der både kognitive, praktiske og sosiale og emosjonelle ferdigheter bør inngå. Utvalget peker på at et bredt kompetansebegrep er nødvendig dersom elevene skal settes i stand til å løse oppgaver og møte utfordringer i fremtidens yrkesliv. Videre mener utvalget at det brede kompetansebegrepet må integreres i læreplanverket på en måte som tydeliggjør sammenhengene mellom den generelle delen av læreplanverket og fagplanene.

Delrapporten løfter fram sosiale og emosjonelle kompetanser som en sentral del av det brede kompetansebegrepet. De vil i den endelige rapporten vurdere hvilke implikasjoner dette vil få for læreplanverket. I denne artikkelen vil vi derfor forsøke å beskrive hvordan sosiale og emosjonelle kompetanser kan forstås, hvordan elevene lærer denne typen kompetanse, hvordan ferdighetene kan integreres i ulike fagplaner i grunnopplæringen og hvordan lærerne kan gå fram i praksis for å planlegge og gjennomføre den sosiale og emosjonelle opplæringen. 

Sosial kompetanse

Det er allmenn enighet om at sosial kompetanse handler om de ferdighetene som elevene tar i bruk når de skal omgås andre barn og voksne på skolen, hjemme og i fritidsaktiviteter (Ogden 2009). Sosial kompetanse dreier seg derfor både om elevenes evne til å innfri krav fra miljøet rundt seg, og til å fremme egne behov og ønsker på en effektiv og sosialt akseptabel måte. I tillegg innebærer sosial kompetanse å skape varige relasjoner til andre barn og voksne samt til å utvikle et sett av ferdigheter som gjør det trygt å delta i ulike gruppeaktiviteter.

Ulike utfordringer i løpet av skoledagen stiller ymse krav til kompetansen til den enkelte elev, dette gjelder også sosiale og emosjonelle ferdigheter. Dette fører til at en elev godt kan ha gode sosiale ferdigheter i én sammenheng, men mangle nødvendige sosiale strategier i andre sammenhenger (Glavin og Lindbäck, 2014). Selv om det alltid vil være slik, bør sosial kompetanse være rettet mot en generell kompetanse som er relativt uavhengig av spesifikke sosiale ferdigheter. Det er derfor antakelig mer hensiktsmessig å definere sosial kompetanse som en generell sosial beredskap, eller et sosialt potensial som gjør det lettere for elevene å tilegne seg spesifikke sosiale ferdigheter.

Sosial kompetanse er både sosiale kunnskaper, ferdigheter og holdninger hos barna, men også deres vurdering av sine egne kompetanser. I skolen er det dessverre vanlig å begrense sosial kompetanse til bare å handle om de ferdighetene som de tenker seg skal inngå i sosialt kompetent atferd. Når en skole skal utforme en plan for sosial læring, er det derfor vanlig å liste opp en rekke ferdigheter som elevene skal mestre i løpet av ulike alderstrinn. Skolen lager en liste med ferdigheter som de opplever er nødvendige for å mestre skolens gruppeaktiviteter samt tilpasse seg normer og regler på skolen. Dette er ferdigheter som vi også gjerne finner deler av i skolens ordensreglement, som ulike påbud og forbud. Dette fører til en mengde opplæringsmål som ikke er knyttet til konkrete læringsaktiviteter. Dette kan vi kalle et utilstrekkelig eller et amputert kompetansebegrep.

Emosjonell  kompetanse

Med emosjonell kompetanse mener vi elevenes evne til å gjenkjenne, sette navn på og regulere følelser (Glavin og Lindbäck (2014). Alle elevene som begynner i første klasse, har ulike erfaringer, ulikt temperament og personlighet. Barna vil derfor reagere svært ulikt på samme sosiale utfordringer. I dagens skole må dessuten lærerne håndtere barn med svært forskjellig kulturell og sosial bakgrunn. Som lærer må du anta at elevenes forkunnskaper om følelser er svært forskjellige. Lærere må derfor bruke lang tid på å bli kjent med alle elevenes reaksjonsmønster, slik at de kan håndtere alle barn på en respektfull måte. Utfordringen for deg som lærer i første klasse er å lære elevene et felles følelsesspråk.

Med et felles følelsesspråk mener vi:

  • Elevene må kunne sette navn på grunnleggende følelser.
  • Elevene må oppdage hvordan følelser kommer til uttrykk hos seg selv og andre.
  • Elevene må oppleve hvordan tanker, følelser og handlinger påvirker hverandre gjensidig.

Det å hjelpe elevene til å sette navn på følelser og beskrive kjennetegn ved de samme følelsene, kan være en utfordrende oppgave. Vi kan fort ta utgangspunkt i oss selv og hvordan vi opplever våre egne følelser, men vi kan ikke være sikre på om andre føler det på samme måte.

Et felles følelsesspråk er helt nødvendig dersom elevene skal klare å håndtere følelser «som løper løpsk». Ulike former for sinnekontroll, for eksempel, er nesten umulig å gjennomføre dersom elevene ikke kan sette ord på ulike grader av «det å være sint» (Glavin og Lindbäck 2014).

Klassifisering av sosiale og emosjonelle ferdigheter

Gresham og Elliott (1990) har utviklet fem ulike ferdighetsdimensjoner som er anvendelige når en skal operasjonalisere sosiale og emosjonelle ferdigheter i klasserommet: samarbeidsferdigheter, selvkontrollferdigheter, selvhevdelsesferdigheter, empatiferdigheter og ansvarlighet. I vår tilnærming til utvikling av sosial kompetanse har vi derfor valgt å legge vekt på systematisk opplæring av noen sentrale og grunnleggende sosiale ferdigheter. Dette er ferdigheter som vi har erfaring med at er de viktigste byggesteinene i elevenes sosiale og emosjonelle kompetanser. Dersom de mestrer disse, vil det være lettere å etablere nye ferdigheter av samme kategori.

Alle de fem dimensjonene er gjensidig avhengige av hverandre. Når skolen skal jobbe med et område, for eksempel å lære elevene selvkontroll, vil dette også påvirke empatiferdighetene, samarbeidsferdighetene, ansvarlighet og selvhevdelse. Det er vanskelig å tenke seg barn som kan mestre én ferdighet uten at de mestrer deler av de andre dimensjonene.

Hvordan lære sosiale og emosjonelle kompetanser

Det er ingen prinsipiell forskjell mellom læring av sosiale ferdigheter og andre skoleferdigheter. Læringen må bygge på det eleven kan fra før, eleven må være motivert for å lære, læringsoppgaven må være meningsfull for eleven og det må være rom for å prøve ut (og feile på) de sosiale ferdighetene og høste erfaringer av dem. Elevene må også få tilbakemelding på om de behersker ferdigheten.

Under sosial læring, i motsetning til faglige ferdigheter som lesing og skriving, vil mange av tilbakemeldingene på læringsforsøkene komme fra jevnaldrende. Det kan derfor være vanskelig å gi eleven gode tilbakemeldinger som viser vei og som støtter elevene i naturlige sosiale situasjoner. Forskning har vist at ferdighetslæring bygger  på aktiv bruk og repetisjon av de ferdighetene som er lært, og at verbal innlæring i beste fall har en støttefunksjon i denne læringsprosessen (Sigmundsson og Haga 2005). Vi kan sammenligne det å lære sosiale ferdigheter gjennom diskusjon og informasjon, med det å lære å knyte skolissene ved hjelp av samme språklige metode som ofte blir benyttet i den sosiale opplæringen.

Vi kunne sikkert ha hatt mange interessante diskusjoner på bakgrunn av lærerens forsøk på å bryte ned og forklare deloppgavene i skoknytingens vanskelige kunst, men svært få elever ville antakelig ha lært seg å knyte skoene på denne måten. Du lærer å knyte sko av at en kompetent skoknyter viser deg delene i prosessen (modellerer), at du prøver ut delene en etter en, og at du setter dem sammen til en helhetlig prosess. Samtidig må du repetere ferdigheten mange ganger før den sitter i fingrene. På samme måte er det med sosiale ferdigheter, de må læres ved at de blir anvendt, og de bør repeteres så ofte at ferdighetene nærmest blir automatisert. Sosiale og emosjonelle ferdigheter er sammensatte ferdigheter som til en viss grad må læres isolert før de kan integreres i elevenes «indre sosiale kart». Skolen bør derfor legge vekt på direkte ferdighetstrening.

Begynn alltid med enkle ferdigheter som alle elever har mulighet til å mestre, og legg vekt på at alle elever mestrer alle deler av ferdigheten. Dette krever selvsagt en svært strukturert opplæringssituasjon der læreren må planlegge hvert ledd i undervisningen i detalj. Vi vet at mange driver sosial opplæring med utgangspunkt i en forståelse av at alle barn er sosialt kompetente, og at vi som voksne må se, lese og forstå denne kompetansen i den sosiale opplæringen ( Juul 1996). Vi tror likevel at en strukturert innlæring av delferdigheter, på sikt, er den mest effektive metoden for å oppleve sosial og emosjonell mestring.

For mange lærere kan det oppleves som litt kunstig å øve så detaljert på ferdighetene som vi beskriver det i denne artikkelen. Vi tror likevel at alle elever har behov for å lære enkle delferdigheter før en øver på mer sammensatte ferdigheter. Hovedsakelig fordi vi har erfart at svært mange av de større elevene ikke har utviklet gode nok sosiale grunnferdigheter, og at det ofte viser seg at det er detaljene de ikke har lært godt nok. Når elevene forventes å mestre mer sammensatte sosiale utfordringer, har de ikke nødvendige grunnferdigheter. Det blir som å forvente at en elev med dysleksi som ikke har lært seg å skrive en fullstendig setning, skal skrive et kåseri på ungdomsskolen.

Alle lærere vil forstå at dette er et håpløst prosjekt. Det ferdighetsrepertoaret du bygger opp på denne måten, vil elevene dra nytte av gjennom hele grunnopplæringen, og du vil ha større mulighet for å få elever som tar ansvar og som handler sosialt kompetent uten overvåking fra læreren.

Det er ingen prinsipiell forskjell mellom læring av sosiale ferdigheter og andre skoleferdigheter. 

Sosiale og emosjonelle ferdigheter læres ved at en kompetent voksen viser hvordan en ferdighet utføres og forklarer alle ledd i ferdigheten før elevene får prøve seg. Hvis læreren for eksempel planlegger at elevene skal lære seg stegene i problemløsing, må hun alltid vise ferdigheten gjennom kroppsspråk, ansiktsmimikk, stemmeleie og gi eksempler på hva det er lurt å si når en skal løse problemer sammen med andre. Læreren modellerer ferdigheten for elevene først som en helhet ved modellering. Deretter analyserer og viser hun dem stegene som inngår i ferdigheten, og legger opp til aktiviteter som krever at de utfører en kompetent handling på egen hånd. 

Troen på at en kan mestre de sosiale og følelsesmessige utfordringen en står overfor, er helt avgjørende når det gjelder å bli motivert for å ta i bruk ulike sosiale og emosjonelle ferdigheter (Bandura 1997). Dersom elevene ikke har tro på at de kan mestre ulike situasjoner med de ferdighetene de har lært, vil ikke elevene kunne handle sosialt kompetent når de står overfor ulike sosiale og emosjonelle utfordringer i skolehverdagen. Det er derfor ikke tilstrekkelig for skolen å utvikle de rette ferdighetene som kan komme til nytte i en sosial situasjon som kan være emosjonelt utfordrende.

Det er heller ikke tilstrekkelig å vite hva det er lurt å gjøre i samspill med andre elever, eller kunne benytte sosial problemløsing dersom et problem oppstår. Elevene må også ha tro på at de duger sosialt og emosjonelt, og utvikle en intuitiv evne å tolke de signalene som gis i det sosiale miljøet, slik at de kan vite når ulike ferdigheter kan komme til anvendelse. Læreren må derfor ikke avgrense den sosiale og emosjonelle læringen til innlæring av enkeltferdigheter, men også bruke tid på å veilede elevene i naturlige situasjoner, slik at de får styrket troen på at de kan mestre utfordringer sammen med jevnaldrende. 

Hvordan integrere sosiale og emosjonelle kompetanser i fagplanene

Som vi har nevnt, ønsker Ludvigsen-utvalget at sosiale og emosjonelle ferdigheter blir integrert i fagplanene gjennom et deduktivt prinsipp. Enten ved at skoleferdigheter blir inkludert i timene som er øremerket sosial kompetanse, eller ved at sosiale ferdigheter blir coachet i normale skoletimer. I forbindelse med flere av de sosiale og emosjonelle ferdighetene kan skolen for eksempel benytte temaer og arbeidsmåter fra norskfaget: Lærerne kan bruke bildebøker, lesebøker og etter hvert små bøker der elevene kan skrive historier. Sosiale historier kan lages i fellesskap som en del av muntlige tekster. En kan da integrere bruk av sosiale ferdigheter med innlæring av ferdigheter knyttet til muntlige og skriftlige ferdigheter.

Små sosiale historier kan også lages med bilder på en PC i norsktimene. Mange tegneserier har historier som kan være et utgangspunkt for diskusjon om sosiale problemstillinger. Slike «tegneseriesamtaler» kan bidra til å forklare og forstå sammenhengen i et sosialt hendelsesforløp.

I matematikk er det svært mange aktiviteter som egner seg til samarbeidende læring. Ulike telleaktiviteter og kategoriseringsarbeid passer når en skal lære sentrale matematiske begreper som større enn, mindre enn, er lik, flest osv. Geometri kan også brukes til samarbeidslæring, elevene kan samarbeide om å lage figurer av kvadrater, rektangler og sirkler. Små undersøkelser kan gjøres sammen, og det kan lages søylediagrammer av resultatet.

Engelskfaget kan benyttes til å oppnå utvidet forståelse av for eksempel følelser og vennskap. Du kan velge ut sanger om vennskap og diskutere dem i forbindelse med de sosiale temaene på ukeplanen.

I RLE og samfunnsfag er mange av temaene og emnene lagt opp slik at en kan jobbe med sosiale og emosjonelle kompetanser. For eksempel kan vi lese ut fra kompetansemålene i læreplanen for samfunnsfag (LK06) at elevene skal kunne:

gje døme på korleis menneske meiner ulikt, at møte mellom ulike menneske kan vere både gjevande og konfliktfylte, samtale om empati og menneskeverd. 

Her kan det derfor være naturlig å bruke deler av opplæringen i timen for emosjonell kompetanse til å gå mer i dybden av temaet empati. Videre står det i planen for RLE (LK06) at elevene blant annet skal kunne:

  • føre en enkel dialog om samvittighet, etiske leveregler og verdier
  • samtale om respekt og toleranse og motvirke mobbing i praksis

I naturfag vil mange av arbeidsmåtene passe til samarbeidsferdigheter og sosial problemløsing. Læringsarbeid i naturfag kan knyttes til felles observasjoner, samarbeid i prosjekt og eksperimenter.

I faget musikk sier læreplanene at elevene skal kunne delta i leker med et variert repertoar av sanger, rim, regler, sangleker og danser. I tillegg påpekes det at elevene skal kunne delta i fremføring med sang, samspill og dans. I timene i sosial kompetanse kan en derfor legge inn gruppeaktiviteter og samspill med rytmeinstrumenter, fløyter, munnspill og gitar.

Hvordan planlegge og gjennomføre opplæringen

Dersom en skal lykkes med opplæringen, må sosiale og emosjonelle kompetanser som «fag» være timeplanfestet. Spesielt når det gjelder innlæring av nye ferdigheter, er det nødvendig å sette av «undervisningstimer» i sosial og emosjonell kompetanse. Det er spesielt når en skal øve inn en ny ferdighet at en har behov for timeplanfestet opplæring. Som lærer er du pålagt å følge kompetansemålene i Kunnskapsløftet og den ordinære fagog timefordelingen. Du kan derfor ofte føle på at det ikke er rom for å legge inn sosiale mål og aktiviteter i læreplanen.

Siden sosiale og emosjonelle ferdigheter inngår, som vi har sett, i alle fag på skolen, kan faget defineres inn i den ordinære fagog timefordelingen ved at en setter av tid fra alle fag i det lokale læreplanarbeidet. Selv om fagog timefordelingen er styrende for innholdet i skolen, er det rom for å legge opp til fleksibilitet med hensyn til når og hvor elevene skal få disse timene. Det kan være funksjonelt å ta timer fra ulike fag og samle dem opp i for eksempel to halvtimer i uken til innlæring av sosiale og emosjonelle ferdigheter.

Trinn 1: Innlæring av ny ferdighet (timeplanfestes)

Modellering: Alle ferdighetene blir først modellert av læreren. Det kan være positivt å velge flere ulike situasjoner som elevene kjenner godt. På denne måten vil ferdigheten bli generalisert, og elevene vil forstå at ferdigheten kan hjelpe dem i mange delvis like situasjoner.

For eksempel er det å kunne følge en beskjed en ferdighet som brukes når læreren snakker, når en annen elev snakker og som andre må utføre når eleven selv sier noe til andre. Deretter velger læreren noen elever som også viser ferdigheten i bruk. Læreren bør si stegene i ferdighetene høyt mens elevene forsøker seg. Gi informativ tilbakemelding som: «Jawed ser på den som snakker, han holder munnen ig jen mens hun gir beskjeden. Jawed rekker opp en stille hånd for å stille et spørsmål. Bra, Jawed, du har forstått hva det vil si å følge en beskjed.»

Praktisering av ferdigheten i gruppe: Etter at ferdigheten er modellert av læreren, må alle elevene praktisere det de har observert. Elevene kan forsøke å modellere ferdigheten for hverandre i grupper på fire–fem. Deretter skal ferdigheten brukes i naturlige situasjoner. Læreren går rundt mellom gruppene og gir positiv tilbakemelding på elevenes mestring.

Individuell oppfølging: Selv om du har modellert ferdigheten på ulike måter, er det alltid noen som ikke har lært seg ferdigheten etter bare én gjennomgang. Du må derfor ha en plan for hvordan den skal repeteres dersom noen ikke mestrer ferdigheten. Det kan for eksempel være å arrangere en liten gruppe for dem som bruker litt lengre tid enn andre på lære seg ferdigheten. I tillegg kan en bruke noe mer tid på veiledning (coaching) av elever som har fått med seg deler av ferdigheten, men som ikke har forstått alt, eller som glemmer seg med jevne mellomrom.

Trinn 2: Coaching av ferdigheten i fagene

Læreren må minne elevene om hvilken ferdighet de øver på i begynnelsen av hver time resten av uken. Gjennom coaching vil elevene oppleve støtte og oppfølging når de skal bruke ferdigheten i «naturlige» situasjoner. Samtidig vil coaching demonstrere hvordan alle i elevgruppen kan være med på å fremme ferdighetene som er ukens mål. Coaching er en form for pedagogisk stillasbygging, der læreren veileder, støtter og gir tilbakemelding på læringsforsøkene. Læreren gir så mye støtte og hjelp som må til for at eleven skal mestre ferdigheten (Vygotskij 1978).

De elevene som lett klarer å overføre ferdighetene til klasserommet, bør coaches gjennom positive tilbakemeldinger. De som bruker litt lengre tid, må få positiv tilbakemelding når de lykkes med å anvende ferdigheten, men også individuell støtte og hjelp på det de ikke mestrer ennå. Læreren bør bruke hint og ledetråder i timene og sørge for at alle i klassen blir minnet på læringsmålet (ha fokus på det de skal mestre). Når læreren har benyttet aktiv coaching en periode, bør hun legge vekt på positiv bekreftelse til gruppen og til hver enkelt. Bekreftelsene bør være verbale tilbakemeldinger når elevene opptrer i tråd med kjennetegnene på ferdigheten, men det kan også være nyttig å bruke ytre belønninger som klistremerker og lignende.

Samtidig med aktiv coaching og tilbakemelding på mestring av ferdighetene må læreren ha en plan for handlinger som ikke er i tråd med læringsmålet. Aktiv ignorering av forstyrrende problematferd er hovedvirkemiddelet i denne delen av coachingen. Ignorering har vist seg å være et robust virkemiddel i arbeidet med å redusere problematferd (Webster-Stratton 2000). Det kan være gunstig med positiv tilbakemelding på korrekt atferd til en annen elev samtidig med ignoreringen. Læreren må også gi elevene som viser ulike former for problematferd, variert bekreftelse av positiv lavfrekvent atferd. Det er helt nødvendig at ignorering og fokus på lavfrekvent positiv atferd hos elever med begynnende problematferd skjer ved at læreren snakker til dem på en bestemt, vennlig og imøtekommende måte.

Trinn 3: Lagring og overføring

Når klassen har gjennomført stegene i trinn 2, vil alle elevene i gruppen mestre ferdighetene på ulikt nivå. Dette betyr ikke at alle elevene vil praktisere ferdigheten i alle situasjoner på egen hånd. Ferdigheter som ikke blir fulgt opp, har en lei tendens til å bli del av en passiv kompetanse som bare tas frem ved store anledninger.

Lærerens oppgave i trinn 3 er derfor å sikre seg at elevene fortsatt opplever ferdigheten som etterspurt og sosialt lønnsom. Dersom læreren jobber systematisk med skoleferdighetene slik vi har vist her, vil det sannsynligvis skapes en «klasseromskultur» hvor man tolker ferdighetene som sosialt verdifulle. Samtidig må læreren ha en langsiktig plan for hvordan en god ferdighetskultur kan ivaretas gjennom aktiv tilbakemelding på kompetansen til enkeltelevene. Planen bør knyttes til skolens sosiale læreplan og være et ledd i skolens offisielle vurderingspraksis (jf. § 3–8 i vurderingsforskriften «Dialog om anna utvikling»).

Læreren kan forsterke en god klasseromskultur gjennom skoleåret ved å:

  • gi positiv tilbakemelding på positive klasseromsferdigheter knyttet til læringsmålene, i alle situasjoner gjennom hele skoleåret
  • trene variert gjennom året på ulike problemsituasjoner (utløsere) og konsekvens av atferd
  • utvide repertoaret til elevene ved å bygge ut kunnskapen om hvilke situasjoner ferdighetene kan anvendes i

Noen elever vil ha behov for at alle læringsøktene struktureres på forhånd, slik at de kan få oversikt og bli trygge. Dette gjelder særlig elever som er rigide, og de elevene som har så store vansker med oppmerksomhet og konsentrasjon at de ikke klarer å skaffe seg oversikt over det de skal gjøre i løpet av en skoletime. Et helt enkelt skjema kan hjelpe til å gi elevene et nødvendig strukturelt læringsstillas i timene. Noen timer har et innhold som forutsetter mer planlegging enn andre timer. Det er derfor nødvendig at læreren utvikler og tilpasser skjemaene til ulike timer.

Forfatterbilde

Sven Oscar Lindbäck

Sven Oscar Lindbäck er cand.paed, har jobbet som lærer og er nå pedagogisk-psykologisk rådgiver i Oslo kommune.

Forfatterbilde

Patrick Glavin

PatrickGlavin er adjunkt med erfaring fra barneskoler og ungdomsskoler, og er nå ansatt ved Brusetkol- len skole og ressurssenter. Glavin holder foredrag og workshops med tema positiv klasseledelse, foreldreveiledning og hvordan trene barn i sosial kompetanse.

Litteraturhenvisninger

Bandura, A. (1997). Self-Efficacy: The exercise of control. New York: W.F. Freeman and Company.

Glavin, P. & Lindbäck, S.O. (2014). Å undervise i sosial kompetanse. Oslo: Universitetsforlaget.

Gresham, F.M. & Elliott, S.N. (1990). Social Skills Rating System. Circle Pines, MN: American Guidance Service.

Læreplanverket for Kunnskapsløftet (2006).  <URL:  http://www.udir.no/kl06/SAF1-02/Kompetansemaal/?arst=372029322&kmsn=1651845834>

NOU 2014:7 (2014). Elevenes læring i fremtidens skole. Et kunnskapsgrunnlag. Oslo.

 Ogden, T. (2009). Sosial kompetanse og problematferd i skolen. Gyldendal Akademisk.

Sigmundsson, H. & Haga, M. (2005). Ferdighetsutvikling. Fra teori til praksis. I: H. Sigmundsson & M. Haga (red.). Ferdighetsutvikling. Utvikling av grunnleggende ferdigheter hos barn. Oslo: Universitetsforlaget.

Vygotsky, L. (1978). Mind in Society. The development of higher Psychological Processes. Massachusetts. Cambridge: Harvard University Press.

Webster-Stratton, C. (2000). How to promote children’s social and emotional competence. London: Sage Publications

Foreslåtte artikler