Peder Haug

Inkluderende opplæring har fått en form for begrepsmessig fotfeste i norsk skole, men inkludering som gjennomført praksis er et langt stykke borte.

Skulens innsatsteam mot mobbing (SIM) skal ha eit overordna ansvar og høg kompetanse i arbeidet med læringsmiljø og mobbesaker. Samstundes er SIM ein strategi for korleis utføre dette arbeidet, og kva grunnlag det byggjer på.

Temaet for artikkelen er fleirspråklege elevar som får spesialundervisning. Gjennom analysar av individuelle opplæringsplanar og intervju undersøkjer artikkelen om og korleis elevane sin språklege og kulturelle bakgrunn vert teke omsyn til i dei individuelle opplæringsplanane.

Artikkelen drøftar påstanden om at det er sterk motstand mot evidensbasert praksis i Noreg. Grunnlaget for artikkelen er ein presentasjon av forholdet mellom forsking og praksis i norsk skulehistorie.

Kva handlar spesialundervisning om, og kva funksjon har den? Artikkelen peikar på tre ulike moment som forklarar kvifor kvaliteten på opplæringa av elevar som får spesialundervisning varierer mykje.

Mange elevar som får spesialundervisning, gir uttrykk for ein langt mindre gunstig situasjon i skulen enn dei som ikkje får spesialundervisning. Slik inkludering, arbeidsmiljø og spesialundervisninga er forstått i dag, er det ikkje tilfredsstillande.

Korleis konstruere ein skule som også fungerer for elevar som tradisjonelt strevar?

Hva er forskjellen og likheten mellom spesialundervisning og ordinær undervisning – og hvorfor får ikke elevene det utbyttet som ligger i potensialet til spesialundervisning?

Denne artikkelen viser at elevenes aktivitetsnivå er langt større når det er spesialundervisning, enn når det er ordinær opplæring.