Marit Ulvik

Praksis og teori i lærerutdanningen skal sees i sammenheng og utfylle hverandre, men mange studenter opplever at tilfeldighetene får styre.

Motivasjonen for mange lærere er å formidle fag og å bidra til elevers faglige og sosiale utvikling. Skal skolen fremstå som en attraktiv arbeidsplass, må lærerne få holde på med dette som de anser som sine primæroppgaver. Å være en funksjonær som utfører det andre har bestemt, fremstår som lite interessant for mange med høy utdanning.

Dagens skole tenderer mot å legge vekt på det målbare, samtidig som man nedprioriterer følelser og sosiale relasjoner. Her rettes søkelyset mot undervisningens estetiske dimensjon: å erkjenne gjennom sansemessig opplevelse der følelsene spiller en sentral rolle. Det estetiske rommer en helhetsforståelse av det å være menneske og kan være et alternativ til en mer ferdighetsorientert pedagogikk.

Veiledning av nye lærere blir praktisert på mange ulike måter, og de fleste som mottar veiledning, er fornøyde med det de får. Spørsmålet som likevel kan stilles, er om noen måter å veilede på i større grad bidrar til profesjonell utvikling enn andre. Denne artikkelen sammenligner tre måter å møte læreryrket på samme videregående skole.

Skolelederes beslutninger har betydning for nye læreres inngang i yrkeslivet. En undersøkelse blant skoleledere viser at innholdet i veilederrollen hovedsakelig oppfattes å være av informativ art, og at veilederne velges blant erfarne lærere eller lærere med lederansvar. Utdanning i veiledning etterspørres sjelden, og veiledning betraktes heller ikke som en profesjonell aktivitet.

Veiledning av nye lærere stiller store krav til praktiske ferdigheter og teoretisk ballast. En rapport fra Utdanningsforbundet viser imidlertid at det er store variasjoner i innhold og organisering av dagens veiledning – og at under halvparten av veilederne har formell utdanning. Her argumenteres det for at det må stilles formelle krav til en kvalitetssikret utdanning for å kunne praktisere som veileder.