Alle artikler

Skolehelsetjenesten har en viktig funksjon når det gjelder å støtte sårbare elever, men har også fått i oppgave å arbeide med skolens forbyggende praksis og bidra i skolens arbeid med folkehelse og livsmestring. Kan det bli for mye?

Et pågående forskningsprosjekt undersøker blant annet hvordan rektorer, lærere og helsesykepleiere vurderer samarbeidet mellom skolen og skolehelsetjenesten. Selv om majoriteten mener at samarbeidet er godt, ser det ut til at skolene er noe mer fornøyd med samarbeidet enn det skolehelsetjenesten er.

Tidligere mobbeutsatte får ikke alltid den støtten de har behov for, og få fagpersoner har erfaringer med konkret og systematisk oppfølgingsarbeid i Norge i dag. Tromsø kommune har tatt tak i dette gjennom et eget tverrfaglig team.

En studie har undersøkt hvordan lærere og rektorer arbeider for å støtte elevers psykiske helse gjennom skolens praksis. Deltakerne i undersøkelsen etterspør ikke først og fremst mer kompetanse på psykisk helse, men heller godt tverrfaglig samarbeid og støtte fra andre profesjonelle.

En lærerspesialist skal være faglig oppdatert og bidra til økt kompetanse på egen skole. Men ikke alle er like komfortable med å ha rollen både som kollega og veileder. Derfor har man ønsket å finne ut hvordan lærerspesialistene kan styrkes i rollen sin som endringsagenter på skolene.

Skolens kjernevirksomhet er løst koblet til skolens formelle ledelsesstruktur. Det gjør at den skiller seg fra organisasjoner som i større grad kan styres gjennom relativt klare mål, forutsigbare prosedyrer og mer entydige forhold mellom årsak og virkning. Dermed blir også lederrollen ulik den man finner i de fleste andre organisasjoner.

Et utviklingsarbeid med økt inkludering og systemfokus som mål ble gjennomført i PP-tjenesten i fem Agder-kommuner. Gjennom systematisk arbeid var det et mål å endre praksis i retning av økt inkluderingsfokus i PP-tjenestens sakkyndighetsarbeid.

Må det være slik at norm- og regelbrytende elever skal mislykkes i skolen? Når elever med atferdsproblemer ser tilbake på sin skolegang, kan det virke som nesten alle har negative erfaringer, liten tro på egne læringsferdigheter og manglende læringslyst. Det er et stort nederlag å avslutte grunnskolen med et vitnemål som er så dårlig at en ikke har lyst til å vise det fram, eller når en etter 10 års skolegang mangler både formell og reell kompetanse for å klare seg videre i livet.

Autismespekterforstyrrelser omfatter forstyrrelsene autisme, gjennomgripende utviklingsforstyrrelse noe annet ikke spesifisert (atypisk autisme) og Aspergers syndrom. I hverdagslivet hører man stort sett om autisme, som er en gjennomgripende utviklingsforstyrrelse. Mangelfulle sosiale ferdigheter eller interesser, mangelfull eller meget svak kommunikasjon samt repeterende, stereotyp og ritualpreget atferd er typiske kjennetegn ved denne barnegruppen.

Eit fleirtal av elevane som får spesialundervisning, får det av personar som ikkje har formell spesialpedagogisk utdanning og kompetanse.

I en undersøkelse har man sett på hvilke ord lærere og studenter i pedagogikk bruker for å beskrive bekymringsatferd. Studenter ser ut til å mangle faguttrykk for å snakke om problemfeltet og mangler dermed også det som skal til for å oppdage disse barna. Disse forholdene kan være med på å forklare underrapportering av barn som har behov for tiltak.

Denne artikkelen omhandler rettsliggjøring i skolen. Begrepet kan forstås som lovforslag som tar sikte på å endre graden av lovregulering av skolens virksomhet.Også andre aspekter ved rettslige reguleringer som er relevante for utviklingen av og i skolen, drøftes. Et hovedsyn er at økt rettsliggjøring er egnet til å styrke posisjonen for elever som befinner seg i en marginal situasjon i skolen.