I en undersøkelse har man sett på hvilke ord lærere og studenter i pedagogikk bruker for å beskrive bekymringsatferd. Studenter ser ut til å mangle faguttrykk for å snakke om problemfeltet og mangler dermed også det som skal til for å oppdage disse barna. Disse forholdene kan være med på å forklare underrapportering av barn som har behov for tiltak.

Forskning og offisiell statistikk viser høy forekomst av barn det er grunn til å bekymre seg for. Men det er vanskelig å anslå størrelsen, den vil være avhengig av godtatte kriterier. Ett holdepunkt kan være det omfanget Folkehelseinstituttet oppgir i en forskningsrapport (Mykletun et al. 2009): «På ethvert tidspunkt sliter 15–20 % av barn med så store psykososiale vansker at det går ut over trivsel, læring, daglige gjøremål og samvær med andre.» I Stavanger økte andelen barn henvist til PPT med 20 prosent fra 2007 til 2008. Økningen fortsetter – særlig for fem-, sju-, ni- og elleveåringene (Kvalvåg 2009; jf. også SSB 2009b).
Forskere på området tidlig utvikling og intervensjon dokumenterer hvor viktig det er å gripe tidlig inn overfor bekymringsbarn. Erfaring og forskning viser også at vedvarende negative erfaringer som starter tidlig, får uheldige følger for senere utvikling (Braaten 2008: 3; Drugli 2008:9–10 og 169; Hansen & Jacobsen 2007; Mykletun et al. 2009; Rye 2002: 200).

Eva Lill Karevold et al. (2009) legger dessuten vekt på hvor viktig det er å gripe inn overfor barnefamilier som sliter. Hun påviser at små barn som vokser opp i familier hvor særlig mor har psykiske plager eller mangler støtte, viser større risiko for utvikling av skjebnesvangre symptomer i tidlig ungdomsalder. At de nære omgivelsene har så stor og ikke minst langsiktig betydning for barns psykiske helse, taler for at forebyggingsressursene også bør rettes inn mot småbarnsfamilier. Dersom tidlig registrering av vanskeligstilte barn og familier kan skje i barnehagen og tidlig i skolegangen, vil det gi store gevinster, både for de enkelte barns utvikling, læring, familielivet – og for helsevesenet, mener hun. ( Jf. også Janson & Mathiesen 2008; Karevold 2008; Mykletun et al. 2009.)

Disse barne- og familiegruppene er imidlertid avhengige av å bli sett. De er også avhengige av at noen gjør noe aktivt for å ta medansvar for deres situasjon og utvikling. Noen ganger kreves helhetlig innsats på tvers av hjelpeapparatet. Mye skade kan «repareres» hvis de det gjelder får tidlig hjelp tilpasset deres behov. Forskning viser at det for barn med risiko for skjevutvikling har vært gunstig å delta i et intervensjonsprogram. Skal man lykkes i tidlig identifisering og intervenering, blir barnehageansatte og småskolelærere – sammen med helsestasjonene, PPT og barnevernet – nøkkelpersonell. Men er profesjonsapparatet kompetent nok? ( Jf. Braaten 2005; Drugli 2008; Hansen & Jacobsen 2007; Hoven 2008; Rye 2002, Ulvund et al. 1992.)

En enkel undersøkelse

Formålet med studien 1 har vært å avdekke hva 308 forsøkspersoner svarte på dette enkle spørsmålet:
«Hvilke ord bruker du for å beskrive atferd hos barn som bekymrer deg?» Deltakerne fordelte seg slik: a) 64 fagpersoner i barnehage og førsteklasse (også kalt faggruppe), b) 176 førskole- og allmennskolelærerstudenter i sin avslutningsfase og c) 68 barnevernsstudenter midt i studiet. For studentene var kjønn, alder og utdanning kjent. Opplegget gjorde det derfor mulig å sammenligne svar mellom gruppene. Dessverre hadde vi ikke tilsvarende personalia for faggruppen. Disse forholdene har redusert mulighetene for analyser.2

Fotnote: analyser.2

Undersøkelsen var fra begynnelsen av litt «spontant» planlagt. Vi var en gruppe fra SAF/UiS som holdt kurs for barnehageansatte og førsteklasselærere flere steder. Her ble deltakerne bedt om å tenke seg godt om og svare på det spørsmålet som er stilt i teksten ovenfor. Senere ble skjemaene samlet inn. De viste seg å inneholde så mange interessante svar at de ble bearbeidet. For å ha sammenligningsgrupper og et større utvalg ble undersøkelsen i ettertid supplert med svar fra de nevnte studentgruppene.

Fotnote: Formålet med studien 1

Ideen til opplegget stammer fra vår kollega, Ph.D. Arlene A.Thorsen. Hun tok også vare på en del av materialet. Vi er henne takk skyldig for at hun har overlatt dette til oss. Selv valgte hun å ikke delta i den videre bearbeiding av materialet på grunn av et annet engasjement.

Koding

I alt ble det avgitt 1 962 uttrykk («diagnoser») for bekymringsatferd. Disse ble først registrert i den språkformen de ble gitt. Utfordringen var å subsumere dem i variabelgrupper. Først ble synonymer slått sammen. Disse ble matchet med uttrykk for samme egenskap og deretter omkodet til sumvariabler på tre nivåer – kalt nivå 1, 2 og 3 med henholdsvis 10, 26 og 112 variabler. På nivå 3 – det mest finstilte – ble for eksempel enkeltutsagn som «rastløs», «urolig», «utålmodig», «travel», «hektisk», «går fra leke til leke» slått sammen til én variabel kalt «rastløs, urolig, utålmodig» (se andre eksempler i tabell 2). På nivå 1 ble uttrykk for bekymring på et relativt vidt område med indre sammenheng slått sammen, for eksempel til «sosial inkompetanse». Det ble foretatt frekvensanalyser. Se tabellene 1 og 2. Merk at tabell 2 er utdrag av en komplett tabell som fins i sluttrapporten. 3

Fotnote: sluttrapporten. 3

Det er skrevet fullstendig rapport hvor det fins avgitte svar, fyldige frekvenstabeller og ANOVA-analyser. Se Bø & Løge (2009) i litteraturlisten.

Resultater

Antall avgitte svar

Som nevnt ble det på tvers av deltakergruppene avgitt 1 962 bekymringsuttrykk. Fordelt på 308 ga dette 6,4 pr. informant. Det fremkom imidlertid forholdsvis store forskjeller mellom gruppene
– både med hensyn til antall og formuleringer. Barnevernsstudentene skilte seg ut med høyest snitt på 9,3 svar pr. student. Færrest egenskaper ble nevnt av førskolelærerstudentene med 4,7 svar. Allmennlærerstudentene og fagpersonalet kom i mellomkategorier, med henholdsvis 6,6 og 6,0 svar i snitt pr. informant. Signifikanstesting (ANOVA) mellom gruppene på nivå 1 og 2, med til sammen 36 sumvariabler, viste at barnevernsstudentene kom ut med flest uttrykk i snitt på 26 av de 36 variablene, mens fagpersonalet og lærerstudentene hadde flest uttrykk på fem sumvariabler hver – av 36 variabler.

Ordforrådet

Deltakerne brukte stort sett vanlige faguttrykk. Imidlertid sto barnevernsstudentene for de mest faglig nyanserte termene. Overraskende mange informanter avga mer folkelige uttrykk som går på konkret atferd, eksempelvis «vanskelig å få til å forstå», vil «ikkje lystre». Iblant forekom uttrykk som både var vanskelige å tolke og kode, for eksempel «uvanlige», «håplause», «spesielle» og «trollunger». Noen ganger fant vi lange forklaringer som kunne tyde på at informanten manglet faguttrykk. Eksempel: «Utvikling som ligger mye etter det statistikken vil tilsi for akkurat den alderen». Flere må også ha hatt vanskelig for å forstå spørsmålet. Eksempler: «burde dette vært oppdaget før?», «er det noko gale?», «kva kan vi gjære?», «fokus på barnet!», «beskriver det jeg ser». En lærerstudent skriver: «det er noe godt i alle»; en annen: «sett de til å gjøre noe de interesserer seg for».

Labels/kategorier Ant variabler Ant. Fp. % fp

1 Barn med sterk utagering på ulike områder

29 268 86,4

2 Barn med sterk innagering på ulike omrader

16 215 69,8

3 Barn som viser generell sosial inkompetanse

17 210 68,2

4 Barn med urovekkende personlighetsegenskaper

19 106 34,4

5 Barn som har problemer med å mestre eller tilpasse seg

5 78 25,3

6 Barn som viser sen utvikling eller generell umodenhet

8 55 17,9

7 Barn med svak oppvekst- og familiebakgrunn 

8 52 19,9

8 Barn som viser sen eller svak motorikk 

2 29 9,4

9 Andre svar + stressede barn og barn med spesialbehov 

3 25 8,1

10 Barn som er overflittige, gode, flinke, «lette», rolige 

1 12 3,9

Tabell 1 Tabell 1 nivå 1. Antall forsøkspersoner som har nevnt kjennetegn for bekymring innen hver kategori. Fagpersonell og studenter N=308.

Svartendensene på nivå 1

På nivå 1 var resultatene omkodet til 10 sumvariabler. Tabell 1 gir slik sett den «groveste» oversikten over tendensen i materialet. Tabellen er komplett.

Tabellen leses slik: Variabel nr. 1 er satt sammen av 29 ulike bekymringsord som «voldelig», «biter», «mobber», «slår» og lignende. Av 308 forsøkspersoner har 268 eller 86,4 % brukt en eller annen term for sterk utagering. Vi ser at mer to tredeler av informantene også uttrykker bekymring for «innagering» og «sosial inkompetanse» i ulike former, mens en tredel nevner (andre) urovekkende personlighetsegenskaper. På nivå 2 (tabellen er ikke vist) nevnte litt mer enn 50 % av informantene ulike former for innagering og utagering som bekymringsfull atferd hos små barn.

Labels/kategorier Ant. fp. % fp

1 Barn som er voldelige, aggressive, barn som ødelegger

141 45,8

2 Barn som er innadvendte, innesluttet, ensomme

118 38,3

3 Barn som generelt sett viser utagerende atferd

93 29,9

4 Barn som er utrygge, engstelige, beksymret, usikre

69 22,4

5 Barn som har språkvansker, svakt utviklet språk

64 20,8

6 Barn som er stille, tause, barn som ikke snakker eller lite

63 20,5

7 Barn med konsentrasjonsvansker

62 20,1

8 Barn som er rastløse, urolige, utålmodige eller travle

55 17,9

9 Barn som viser svake sosiale ferdigheter

49 15,9

10 Barn vanskelige å få kontakt med, avviser og støter andre ut

47 15,3

11 Barn som ikke vil leke med andre, el. som leker lite med andre

44 14,3

12 Barn som er ulykkelige, lite glade, triste, leie, som mistrives

42 13,6

13 Barn som viser lav impuls-/ selvkontroll, som er sinte el. raser

41 13,3

14 Barn som viser samspillsvansker og/ eller sosiale problemer

38 12,3

Tabell 2 nivå 3. Ord og uttrykk hyppigst brukt om kjennetegn på bekymring. Studenter og fagpersonell N = 308

Svartendensene på nivå 3

Her ser vi på 14 av de 112 sumvariablene på nivå 3 som hadde høyest frekvens. Tabellen er et utdrag og bygger på synonyme uttrykk for bekymringsatferd og viser de mest nyanserte tendensene. For komplett tabell med 112 sumvariabler vises til rapporten Bø & Løge 2009.

Igjen er det tydelig at de egenskapene informantene er mest urolige for, dreier seg om inn- og utagering i ulike former. Som variabel nr. 1 finner vi vold, aggresjon osv. med nesten 46 %. Vi merker oss at dette er atferd som forstyrrer undervisning og miljø. I kategorien «forstyrrer» finner vi – nedover på listen – også andre ord som uttrykker bekymring for uro, eksempelvis nr. 3 «generelt utagerende atferd», 7 «konsentrasjonsvansker», 8 «rastløshet» og 13 «lav impulskontroll».

Vi merker oss likevel at også innagering i form av 2 «innadvendthet» og andre uttrykk for innesluttethet får høy frekvens, jf. variablene 4, 6, 10, 11 og 12. Former for sosial inkompetanse kommer også høyt. Det gjelder variablene 5, 9, 10 og 14.

I deler av den komplette nivå-3-tabellen som ikke er vist i artikkelen, finner vi at mellom 12 % og 8 % av informantene uttrykker bekymring for barn som: «avvises», «er passive», «hyperaktive», «sjenerte», «lite prososiale/lite empatiske», «trassige», «udisiplinerte/ulydige» og/eller «viser generell problematferd».

Kommentar til resultatene

Overraskelser

Med bakgrunn i det relativt store omfanget av barn som vekker bekymring og med bakgrunn i den uendelighet av symptomer og diagnoser det fins for bekymringsatferd, uttrykkes det overraskelse over flere funn. Først oppleves de ulike snittallene som lave. Det er for eksempel bekymringsfullt når en førskolelærerklasse rett før eksamen i pedagogikk bare «kommer på» 2,7 bekymringsegenskaper. Dernest opplever vi en urovekkende mangel på faguttrykk. Hos mange er ordvalget mer i slekt med folkelige uttrykk vi sannsynligvis ville få om vi stilte spørsmålet til folk på gata. Som nevnt forekommer det også uttrykk som ikke lar seg kode og (andre) tegn på at enkelte ikke har forstått spørsmålet.

Likeledes er det overraskende at mange alarmerende egenskaper nesten ikke nevnes. For eksempel er «barn som mobber» bare nevnt av 10 %. Andre forhold svært få nevner, er «barn preget av vanstell» (3,2 %), «som skulker» (2,6 %) og «vanskelig temperament» (1,9 %). Bare fem informanter nevner ulike former for «svak mestring», tre nevner «utydelig språk/ blir ikke forstått», to nevner «dysleksi», og bare én nevner «spiseforstyrrelser».

Feilkilder

Det spørsmålet forsøkspersonene ble stilt overfor, inneholdt få «utløsningsord» (retrieval cues). De skulle altså ikke krysse av på ei lang symptomliste. Om så var, ville det nok ha forekommet flere svar. De måtte med andre ord satse på gjenkalling, som er mer krevende enn gjenkjenning (Kalat 2005). Dette var nettopp poenget: å avdekke hva forsøkspersonene kom på der og da – uten andre hint enn selve spørsmålet. Her har vi en mistanke om at enkelte informanter ikke visste hvordan ordet «atferd» brukes i samfunnsfagene. Noen kan ha tolket «atferd» svært snevert – i retning av synlige enkelthandlinger som «biting» og «det å trekke seg fra lek», mens andre har tenkt romsligere – i retning av egenskaper som gir seg utslag både i handlinger, fremtoning eller oppførsel. Ved en slik utvidet definisjon kan «manglende skoleflinkhet» komme inn, eventuelt «forsømte barn» eller «spisevegring» og «selvopptatthet».

Barn som må sees, registreres og hjelpes

Hvem er bekymringsbarn – egentlig? I videste forstand er de barn som avviker negativt i forhold til aldersadekvat utvikling – psykososialt, fysisk, kunnskapsmessig og/eller etisk. Begrepet bør også omfatte barn som vokser opp under vanskelige miljøforhold. Men hva med begavede og kreative barn? Mange begavede og kreative barn starter skolen med å kjede seg. Når ingen nevner dem, så betyr det at de fortsatt ignoreres. Det er bekymringsfullt i dobbelt dose.

Underrapportering

Flere av dem som er engasjert i temaet «bekymringsbarn» (bl.a. Auestad 1996; Braaten 2008: 3;
Drugli 2008; Kvaran 2008), uttrykker mistanke om at det foregår underrapportering, særlig fra skoler og barnehager. Eksempel: Av de 27 850 sakene barnevernstjenesten behandlet i 2008, var 13,5 % meldt av skoler, mens barnehagene bare sto for 3,6 %. (SSB 2009a.) De lave tallene er oppsiktsvekkende.4 Hva kan årsaken være?

Fotnote: De lave tallene er oppsiktsvekkende.4

Noen vil hevde at når det formidles så få bekymringsmeldinger fra barnehage og skole til barnevernet, skyldes det at de fleste meldingene bringes til PPT. Ifølge lov om barnevern § 6–4 er imidlertid tilsatte i barnehage og skole forpliktet å melde fra til barnevernet «når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, eller når et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker».

Flere forskere ser spor av en «vent-og-se-holdning». Ofte holdes den ved like inntil barnet forsvinner oppover i systemet. Andre mener at noen – både i barnehage og skole – «velger» å ikke «se» bekymringsbarnet, fordi det kan være smertefullt, men også fordi de ikke ønsker å forstyrre harmonien med foreldrene. Det kan provosere å si fra. ( Jf. Hærem & Aadnesen 2008; Killén 2004.) Eller kan årsaken til underrapportering være mangel på kompetanse?

Bedre opplæring

Kanskje den viktigste grunnen til taushet og tafatthet, når man blir konfrontert med uttrykket «bekymringsatferd», er at barnehageansatte, lærere på småbarnstrinnet og studenter i pedagogikk vet for lite om hva de skal se etter? Hvis fagpersonell som i årevis har jobbet med barn eller studenter, som er på vei ut blant barn, ikke er fortrolige med begrepet, er det i seg selv bekymringsfullt. Underveis har vi minnet om det kjente dictum: Jo tidligere hjelp – desto bedre og billigere. Deltakerne i undersøkelsen må sees på som nøkkelpersonell når det gjelder å identifisere, registrere og intervenere tidligst mulig i barns utvikling. Resultatene av denne enkle undersøkelsen kan tyde på at temaet «barn som bekymrer», samt ferdighet i å oppdage disse barna, er sterkt forsømt i utdanningene – kanskje med unntak av barnevernspedagogikk. Barnevernsstudentenes «overlegenhet» skyldes sannsynligvis en mer bevisst orientering i retning av barn med atferdsvansker og et annet pensum enn vi finner i de andre utdanningene. Ansatte i barnehage og skole har plikt til å melde fra når de er bekymret for et barn. De må også vite at hvis de er usikre på hva de bør/skal gjøre, kan de drøfte saken med barnevernstjenesten eller PPT – anonymt om de føler for det. Barn som vekker bekymring, må ikke kamufleres – heller ikke bare telles. De skal sees, registreres og hjelpes.

Litteraturhenvisninger

Auestad, G. (1996). Prosjekt skolestart i Sola kommune. Rapport angående skoletilpasning og hjelpetiltak hos elevene i 1. klasse. Stavanger: Senter for atferdsforskning, HiS.

Braaten, K. (2005). Tidlig intervensjon med utgangspunkt i bekymringsbarn. Masteroppgave i spesialpedagogikk. Oslo: Det utdanningsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Oslo. Braaten, K. (2008). http://www.duo.uio.no/sok/work.html?WORKID=27643

Bø, I. & Løge, I.K. (2009). Hva er bekymringsfull atferd? En undersøkelse blant fagpersonell i barnehage/førsteklasse og pedagogikkstudenter om hvilke barn de forbinder med uttrykket
«bekymringsbarn». Stavanger: Senter for atferdsforskning, UiS. Rapporten fins på: http://www.uis.no/getfile.php/SAF/Bilder/Publikasjoner/xBekymringsbarn%20arb.srapp.%20orig.%20171109%20it.pdf

Drugli, M.B. (2008). Atferdsvansker hos barn. Evidensbasert kunnskap og praksis. Cappelen Akademisk Forlag.

Hansen, M.B. & Jacobsen, H. (2007). Tidlig identifisering av risikobarn – forskningsbasert kunnskapsgrunnlag. Spesialpedagogikk, nr. 3, 2007:60–73.

Hoven, G. (2008). Det é no bærre leik, sjø. En studie om kompetansebygging som forebyggende arbeid i barnehagen. Levanger: Trøndelag kompetansesenter.

Hærem, E. og Aadnesen, B.N. (2008). Barnevernets undersøkelse. Oslo: Universitetsforlaget.

Janson, H. & Mathiesen, K.S. (2008). Temperament profiles from infancy to middle childhood: Development and associations with behavior problems. Developmental Psychology. Vol 44(5), Sep. 2008:1314–1328

Kalat, J.W. (2005). Introduction to Psychology. 7. ed. Belmont CA: Wadsworth Thomson.

Karevold, E., Røysamb, E., Ystrom, E. & Mathiesen, K.S. (2009). Predictors and pathways from infancy to symptoms of anxiety and depression in early adolescence. Developmental Psychology, 2009, vol. 45, no 4: 1051–1060.

Karevold, E. (2008). http://www.psykologi.uio.no/studier/ phd/disputaser/karevold.html

Killén, K. (2004) Sveket. Omsorgssvikt er alles ansvar. 3. utg. Oslo: Kommuneforlaget.

Kvalvåg, S.H. (2009). Intervju med leder av PPT i Stavanger, Bjørg Klokk. Stavanger Aftenblad 11.11. 2009.

Kvaran, K. (2008). Barnehagen og meldeplikten til barnevernet. Er terskelen for høy? Barnehagefolk 4/2008.

Mykletun, A., Knudsen, A.K. & Mathiesen, K.S. (2009). Psykiske lidelser i Norge: Et folkeperspektiv. (Rapport nr. 8). Oslo: Folkehelseinstituttet.

Rye, H. (2002). Tidlig hjelp til bedre samspill. 2. utg. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Statistisk sentralbyrå (SSB 2009a). Tabell 14 Undersøkingssaker påbyrja av barnevernet, etter innhaldet i meldinga og kven som melde saka. 1997–2007.

Statistisk sentrabyrå (SSB 2009b). www.ssb.no/barne-vernund/main.html: Stor auke i talet på undersøkingar.

Ulvund, S.E., Smith, L, Lindemann, R. Ulvund, A. (1992). Lettvektere: om for tidlig fødte barn. Oslo: Universitetsforlaget.