Alle artikler

Norske elevers leseferdigheter har i lang tid vært en kilde til bekymring. Mot en slik bakgrunn skulle en tro at lesing av skjønnlitteratur burde ha en sentral plass i skolen og i norskfaget.

Forskningens rolle innen pedagogisk praksis har blitt gitt en større vektlegging ved å introdusere «evidensbasert praksis» eller “hva virker”. Denne spesifikke kunnskapsformen blir ofte aktualisert i sammenheng med politikk som kombinerer økt autonomi i valg av metode med sentralisert kontroll i form av resultatbasert ansvarliggjøring.

Ifølge offisiell statistikk, var norske elevers gjennomsnittlige ferdigheter tilnærmet uendret i årene 2014–2021, basert på årlige nasjonale prøver. Omfattende analyser av simulerte data der sannheten er kjent, viser utvetydig at de offisielle tallene er misvisende.

Kunnskapsløftet introduserte nye styringsmidler i det norske utdanningssystemet: Kompetansemålene i læreplanen, nasjonale prøver som måler elevenes læringsutbytte og ulike rettslige standarder og tilsyn holder skoler og lærere ansvarlige for utdanningskvaliteten. En slik ansvarliggjøring er særlig synlig i Oslo.

Siden 2006 har læreplanens formål og kompetansemål i kroppsøving i norsk skole blitt endret i 2012 og 2015. I denne artikkelen er det foretatt en analyse av endringer i formål og kompetansemål i læreplanene i kroppsøving i perioden fra og med 2006 til 2015.