Alle artikler

Er det en praksis i norske barnehager at det å være ute i seg selv er et kvalitetstegn? En ny studie om utelek tyder på det.

Ut fra en ontologisk og epistemologisk forståelse av kroppen som uttrykk for mening, har forfatteren studert de voksne og de yngste barna gjennom deres kroppslige uttrykk i samlingsstunder.

Vilter, kroppslig lek blir ofte betraktet som «dårlig» lek og blir som regel stoppet av de ansatte. Barna blir bedt om å finne på noe annet. Hvis leken foregår inne, blir kanskje barna bedt om å gå ut å fortsette leken der. I hvilken grad involverer de voksne seg i barns kroppslige lek og hvem leker barna sammen med?

Barn er kroppslige i sin væremåte og dette bør ivaretas i barnehagen. Hvordan er barns mulighet for kroppslig lek og fysisk aktivitet i barnehagehverdagen – slik at de kan få puls over hvilenivå, bli varme, røde i kinnene og kanskje svette? Er det bare å slippe barna ut til frilek på utelekeplassen – så kommer den kroppslige leken av seg selv?