Skoleledere og lærere argumenterer med at de tar hensyn til barnets beste i elevsaker. Men det betyr ikke nødvendigvis at de har spurt elevene. Det rettslige og pedagogiske skjønnet må styrkes i skolen, mener forsker.

Ny forskning fra prosjektet LEXEL (Legal Standards and Professional Judgement in Educational Leadership) viser at det ofte er skoleledere og læreres vurdering av hva som er barnets beste som ligger til grunn i elevsaker i skolen.

Det forteller Jorunn Møller som har ledet prosjektet og er professor ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning (ILS).

Hva er barnets beste?

Professor Jorunn Møller. Foto: S.R. Nielsen/ Institutt for lærerutdanning og skoleforskning. Arbeidet med elevenes psykososiale miljø medfører ofte fortløpende vurderinger av situasjoner, der skoleledere ser på løsninger ut i fra hva de selv mener er barnets beste. Barn skal imidlertid sikres rett til å bli hørt uavhengig av foreldrene hvis barnet er uenig i de tiltakene som skolen iverksetter. Dette skjer ikke alltid.

Som et eksempel trekker forskeren trekker frem felles møter som noen grunnskoler praktiserer når det er meldt bekymring om trakassering. Her møtes alle de involverte barna, både offeret og de som har mobbet.

– Slike forsoningsmøter kan ha en god funksjon, men de ivaretar ikke barnas rett til å fortelle fritt hvordan de opplever situasjonen. Først skal det enkelte barn spørres om det er ok med et felles møte.

De voksne har ansvar for beslutningene

Møller forklarer at Opplæringsloven er tydelig på at «barnets beste», som er formulert i Barnekonvensjonen, også betyr at barn skal bli hørt når beslutninger tas. Barnets eget syn skal tas med i vurderingen:

– Dette kan få konsekvenser for sikring av elevenes rettigheter.

Rettigheten innebærer for eksempel at barn skal ha rett til å påvirke ulike sider ved undervisningen slik at den blir til deres beste.

– De skal høres, men samtidig er det de voksne som har ansvaret for å treffe beslutningene. For eksempel kan et barn som mottar spesialundervisning, av ulike grunner ønske å slutte med dette. De voksne mener imidlertid det er til barnets beste å fortsette. Da blir det viktig å motivere eleven og legge forholdene bedre til rette slik at det ikke oppleves ubehagelig.

Hvordan håndheves Opplæringsloven?

Forskerne i prosjektet har undersøkt hvordan ledere på ulike nivåer i grunnskole og videregående skole tolker og håndhever opplæringsloven på tre områder:

  • Elevenes rett til et godt psykososialt miljø
  • Kravet til skoler om å gi tilpasset opplæring
  • Retten til spesialundervisning, som trer i kraft når elever ikke får tilstrekkelig utbytte av det ordinære opplæringstilbudet

Studien ble nylig presentert på Skolelederdagen 2016 ved Universitetet i Oslo, og har blant annet resultert i boka «Retten i skolen - mellom pedagogikk, juss og politikk.». Funnene viser dilemmaer som kan gå på bekostning av elevenes rettigheter.

– Områdene henger sammen. Hvis man greier å tilrettelegge for et godt psykososialt læringsmiljø, så har man også bedre muligheter for å tilpasse opplæring. Du har også bedre muligheter for å oppdage når elevene ikke får tilstrekkelig utbytte av ordinær undervisning, forklarer Møller.

Store klasser er en utfordring

Loven fokuserer imidlertid på den enkelte elev. Skolene må forholde seg til den enkelte elev og hele elevgruppen samtidig. Dermed oppstår en spenning mellom det juridiske språket i Opplæringsloven og den pedagogiske tilretteleggingen i skolen, der det må finnes løsninger som tar hensyn til alle og den enkelte.

Det er utfordrende for skolen å få dette til, sier forskeren:

– Store klasser er en særlig utfordring. Et uttrykk i læreplanen sier at læreren skal ha blikk for den enkelte elev, og det skal være rom for alle. Dette er vanskelig å ivareta og når det må prioriteres fokuseres det på de svakeste elevene, selv om man vet at alle elever har krav på tilpasset opplæring. Dette oppleves som et dilemma.

– I offentlig debatt hevdes det ofte at klassestørrelse ikke har noen betydning for skolens resultater på nasjonale prøver. I LEXEL-prosjektet finner vi at klassestørrelse har stor betydning for å ivareta kravet om tilpasset opplæring.

Får elever som trenger spesialundervisning oppfylt sine rettigheter?

Studien tar også for seg i hvilken grad de elevene som trenger spesialundervisning, får sine rettigheter oppfylt.

Et eksempel Møller trekker frem er der det anbefales åtte timer spesialundervisning til en enkelt elev i uka. Rektor sitter i en situasjon der det ikke kommer flere ressurser med vedtaket, og de åtte timene til en elev vil bety færre timer til hele elevgruppen.

Dilemmaer oppstår i spenningen mellom hvor mye penger skolen har til rådighet og kravet om individuell tilrettelegging utfra evner og forutsetninger, og mellom hensynet til den enkelte og til alle elevene i skolen.

– Vi har sett dette forsøkt løst ved at skoler setter inn assistenter uten formell utdanning for å følge opp elever med særskilte behov. Men dette er elever som i realiteten har behov for den beste kompetansen for å utvikle seg.

– Dette er et typisk dilemma vi ser mellom økonomi og lovens krav. Flere av assistentene anses som dyktige, men de gis ikke tid til å samarbeide med lærerne som har det formelle ansvaret for at undervisningen møter alles behov og forutsetninger, sier forskeren.

Møller forteller at at skoleeiere ofte oppfordrer skolene til mer kreativ og fleksibel ressursbruk i organiseringen av spesialundervisningen for å ivareta lovens krav i en situasjon med begrensede ressurser.

– Men skolene har også et ansvar for å si fra til lovgiver og offentligheten når elevenes rettigheter ikke ivaretas godt nok fordi det er for lite penger til å dekke intensjonene i lovverket. Studien forteller oss at skolene i svært liten grad melder fra om dette.

Vil styrke rettslig kompetanse i skolen

Ifølge forskeren løses eventuelle konflikter i stor grad på lavt nivå i dialog mellom elev, lærer og foresatte. Og selv om skoleledere i hverdagen synes mer praktisk orientert enn opptatt av formuleringene i opplæringsloven, viser studien at tilnærmingen i stor grad ligger nært opp til det loven skisserer av fremgangsmåter.

– Rektorene tar ofte ikke utgangspunkt i lovbestemmelsen når begrunnelser for vedtak i elevsaker gis i første omgang, men når Fylkesmannen sender sakene tilbake med pålegg om ny behandling hentes jussen fram, sier Møller.

En utfordring er også at lærerne som først registrerer vanskeligheter hos elevene, i mindre grad kjenner Opplæringsloven.

–Basert på studien mener vi at både det rettslige og det profesjonelle skjønnet må styrkes hos lærerne. Skolejuss er i dag en del av Rektorutdanningen, og styrker skolelederes kompetanse på området, men det er like viktig å styrke lærernes kompetanse.

– Hvordan kan denne kompetansen styrkes?

– Opplæringsloven som tema bør tas opp minst en gang i løpet av skoleåret på alle skoler, og det bør sterkere inn i lærerutdanningen, sier Møller.

– Generelt uttrykker lærerne i våre undersøkelser at de i liten grad har hatt opplæring i dette. Temaet tilpasset opplæring inngår jo i lærerutdanningen, men jeg stiller spørsmål ved i hvilken grad det kobles til selve lovreguleringen på området.

Hun peker på at lærerne og kan få tilbud om kompetanseutvikling, slik skoleledere får. I tilknytning til LEXEL-prosjektet har forskerne utviklet et digitalt undervisningsmateriell basert på klagesaker på rettigheter knyttet til det psykososiale miljøet og spesialundervisning hos Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Sakene er virkelige og anonymiserte, og de som deltar i opplæringen må ta stilling til hvordan de selv ville gjort vurderinger og hva de tror resultatet vil bli på ulike punkt gjennom saksgangen.

– Skolens legitimitet er avhengig av at den lykkes i å forvalte sitt ansvar i samsvar med krav til rettssikkerhet for alle elever. Like viktig som endringer i lovverket er det å styrke både det rettslige og pedagogiske skjønnet hos skoleledere og lærere som skal håndheve loven i praksis, avslutter Møller.

Av Av Sandra Rebekka Nielsen, forskningskonsulent og Aina Rødal, kommunikasjonsrådgiver, Det utdanningsvitenskapelige fakultet