Fosterbarn med tilknytningsvansker - med fokus på behov for tilrettelagte tiltak i barnehagen

Den senere tid er det blitt fokusert på at mange av disse fosterbarna har behov for terapeutisk omsorg i hjemmet (Dozier mfl., 2002; Jacobsen, 2009; Schofield, 2006). Det betyr at barn har behov for nye omsorgspersoner som er ekstra sensitive overfor deres signaler, noe som er viktig for å kunne se og tolke barnas grunnleggende behov og følelsesmessige tilstander. Tilknytningsteori gir kunnskap og forståelse om hvordan barn utvikler ulike former for tilknytningsmønstre til sine omsorgspersoner på bakgrunn av deres tidlige samspillserfaringer.

Disse strategiene har barnet med seg i sitt møte med sine nye omsorgspersoner. Gjennom nye erfaringer i samspill med fosterforeldrene får barna gradvis opplevelser av å bli sett og forstått på en annen måte enn tidligere. Dette er for mange barn en endringsprosess som tar tid og som krever at fosterforeldrene får tilstrekkelig med veiledning for å se og møte barna på en optimal måte.

De fleste fosterbarn begynner på et tidspunkt i barnehagen. Deres tidligere erfaringer vil i mange tilfeller også være med på å prege deres forventninger i samspill med voksne og barn. Mange fosterbarn med tilknytningsvansker sender ut signaler som er vanskelig for de voksne rundt dem å forstå. Eksempler på dette kan være barn som er unnvikende i kontakt med voksne og barn, barn som gir lite uttrykk for egne behov og barn som har et reaksjonsmønster som preges av kraftige emosjonelle og atferdsmessige uttrykk. Det er da en del fosterbarn som blir henvist til PPT. Dette gjøres ofte med et ønske om å få råd og veiledning i forhold til hvordan barnehage og fosterforeldre kan hjelpe barna med det de strever med i kontakt og samspill med voksne og barn.

Jeg ønsker i denne artikkelen å rette fokus mot hvilke behov fosterbarn med tilknytningsvansker har i en barnehagesituasjon. Gjennom mitt arbeid i PPT med denne gruppen barn, erfarer jeg at mange av fosterbarna også har behov for elementer av terapeutisk omsorg i en barnehagesituasjon.

I artikkelens første del vil jeg ta for meg en begrepsavklaring og presentere hovedtrekk fra tilknytningsteori og nevrobiologi, som vil danne det teoretiske forståelsesgrunnlaget for artikkelen. Jeg ønsker å belyse hvordan denne kunnskapen kan gi oss en forståelse av hva barna strever med, og bidra til økt forståelse i den videre endringsprosessen av barnas følelsesmessige utvikling. I artikkelens andre del vil jeg presentere arbeid i en sak med et fosterbarn med tilknytningsvansker. Fokus rettes mot det veiledningsarbeidet PPT har hatt overfor barnehagepersonalet. Mye av denne veiledningen har foregått i et samarbeid med fosterforeldrene. PPT har også inngått i et tverrfaglig samarbeid rundt barnet og familien. Betydningen av dette arbeidet vil også bli belyst.

Tilknytningsteori

Tilknytning kan defineres slik: «Et emosjonelt bånd som dannes mellom barnet og en spesifikk annen person. Dette båndet binder dem sammen og varer over tid, og kommer til uttrykk i forskjellige former for tilknytningsatferd» (Ainsworth, Bell & Stayton, 1991, oversatt av Bergum Hansen og Jacobsen, 2007:63). John Bowlby var en av pionerene bak utviklingen av tilknytningsteorien.

Bowlby (1988) hevdet at barn er disponert for å søke nærhet og kontakt med spesielle voksne, spesielt i situasjoner der barna er redde, trette eller syke. Dette er et biologisk betinget behov. Han påpekte også at barn vil knytte seg til sine omsorgspersoner, men at de vil gjøre dette på ulikt vis med bakgrunn i de samspillserfaringer de har med sine omsorgspersoner. På bakgrunn av dette dannes det indre arbeidsmodeller, som er tankemessige forestillinger av hvordan barnet oppfatter seg selv og omsorgspersonen, grad av aksept og de voksnes planer og tilgjengelighet. Bowlby kom frem til at tilknytningssystemet har to grunnleggende funksjoner. For det første er det at foreldrene skal fungere som en trygg base for barna. Dette innebærer at omsorgspersonene aktivt støtter barnet i utforsking av sine omgivelser. Den andre funksjonen er at foreldrene skal være en sikker havn for barnet. Det innebærer at barna kan vende tilbake til omsorgspersonen for å få trøst og trygghet når de opplever noe som truende eller farlig (Bowlby, 1988; Broberg, 2008).

Mary Ainsworth (1978) videreutviklet tilknytningsteorien og utarbeidet metoden «Fremmedsituasjonen», som et verktøy for å måle individuelle forskjeller i barnas tilknytningsmønstre til sine omsorgspersoner. Tilknytningsmønstrene utgjør organiserte strategier barna anvender for å søke nærhet til omsorgspersonen eller unngå denne (Smith, 2002). På bakgrunn av dette kan barns tilknytningsatferd deles inn i trygg tilknytning, utrygg/unnvikende tilknytning, utrygg/ambivalent tilknytning og desorganisert tilknytning. Jeg vil kort presentere hva som karakteriserer de ulike mønstrene.

Barn med trygg tilknytning opplever et responderende hjemmemiljø der foreldre er til stede for barna, de har erfaringer med å bli hørt, forstått og at foreldrene gir dem nødvendig hjelp og støtte. Barna bruker foreldrene som en trygg base i sin utforsking av omgivelsene. De uttrykker følelser direkte i samspill med foreldrene og søker aktivt nærhet hos dem under stress. Foreldrene er sensitive overfor barnas signaler, og de opplever å bli sett og møtt ut fra sine behov. Omsorgspersonene ivaretar funksjonene i den trygge havnen for trøst og nærhet. Disse funksjonene illustreres i figur 1, som er hentet fra intervensjonsmetoden Circle of Security (COS).

Barn med utrygg/unnvikende tilknytning viser avvisning og unngåelse i samvær med omsorgspersonen. Barna gir generelt lite uttrykk for sine følelsesmessige tilstander i samspill med foreldrene. De takler stress ved å trekke seg unna omsorgspersonen, da de har erfaringer med ikke å få dekket sine følelsesmessige behov ved å søke nærhet og beskyttelse. Barna minimerer sine tilknytingssignaler i samspill med foreldrene og har en høy terskel for å søke beskyttelse og trøst.

De opplever mer støtte fra omsorgspersonene når de utforsker sine omgivelser, enn når de trenger trøst og beskyttelse. Barn med utrygg/ambivalent tilknytning viser en blanding av oppmerksomhetssøkende atferd og motstand mot nærhet i relasjon til omsorgspersonene. Foreldrene viser uforutsigbarhet i sine reaksjoner i samspill med barna, de kan veksle mellom lite tilgjengelighet og invadering. Dette blir vanskelig for barna å forholde seg til, og som en konsekvens av dette holder de seg i nærheten av foreldrene for å sikre seg trøst og beskyttelse når de trenger det. Barna har en lav terskel for å søke beskyttelse og trøst, og de maksimerer ofte sine tilknytningssignaler. Dette fører til at barna er lite utforskende og nysgjerrige i lek og aktivitet (Ainsworth, 1978; Broberg, 2007; Killén, 2009; Smith, 2002).

Felles for de ovennevnte kategorier er at de er organisert, det vil si at samspillet mellom voksne og barn i det første leveår har vært tilstrekkelig konsekvent og begripelig. Likevel er det slik at barn med utrygge former for tilknytning kan vurderes til å ha tilknytningsvansker. Denne gruppen kjennetegnes ved at de har etablert en tilknytning til spesifikke personer, men at denne tilknytningsrelasjonen ikke er optimal ut fra barnets behov (Jacobsen, 2009; Broberg, 2007; Dozier mfl. 2002).

I motsetning til dette finnes en form for utrygg tilknytning, desorganisert tilknytning, der barna ikke har fått mulighet til å utvikle en organisert strategi for å føle seg trygg i samspillet med sine omsorgspersoner. Barnas handlinger er motstridende og ufullstendige, og de mangler ofte mål og mening med det de gjør i relasjon med foreldrene (Broberg, 2007; Main og Solomon, 1990). Barn med desorganisert tilknytning blir satt i et uløselig dilemma når de har behov for trygghet og nærhet. De har erfaringer med at foreldrene i slike situasjoner virker skremmende og redde, i tillegg til at de er kilden til barnets engstelse. De opplever da å være redd, men har ingen å henvende seg til for å få hjelp. Barn med desorganisert tilknytning er overrepresentert i høyrisikoutvalg og der barn er blitt utsatt for ulike former for fysiske og psykiske overgrep (Main og Hesse, 1990; van Ijzendoorn, mfl., 1999).

Nevrobiologi

I nevrobiologien, som er et forholdsvis nytt forskningsfelt, ser man på sammenhengen mellom tidlig samspill, tilknytning og hjernens utvikling (Siegel, 1999). Hjernens størrelse og utvikling bestemmes av genetiske faktorer og påvirkninger fra miljøet. Visse perioder i hjernens utvikling er ekstra sårbare for påvirkninger fra miljøet. Omsorgssvikt under disse periodene vil mest sannsynlig føre til forsinkelser i barnas kognitive og sosiale ferdigheter og deres følelsesmessige utvikling (Glaser, 2000; Siegel, 1999, Rygård, 2006).

Schore (sitert i Hart, 2008) integrerer tilknytningsteori med den nyeste hjerneforskning og viser hvordan hjernens følelsesmessige utvikling skjer i en tilknytningskontekst. Schore (2006) hevder at hjernens vekst og utvikling skjer i ulike faser.

Høyre og venstre hjernehalvdel utvikles i forskjellige tempo. Utvikling av høyre hjernehalvdel er mest dominerende frem til 3 års alder, og utvikling i denne hjernehalvdelen er i stor grad påvirket av sosiale erfaringer. Den tette emosjonelle kontakten som barn har med sine omsorgspersoner i denne perioden, vil ha stor betydning for barnets følelsesmessige utvikling, selvregulering og tilknytningsevne. Dette understreker hvordan de tidlige erfaringer i samspillet mellom barn og deres omsorgspersoner er med på å forme hjernens vekst og utvikling. Denne kunnskapen er viktig å ha med seg i forståelsen av hvordan mange fosterbarn utvikler tilknytningsvansker i relasjon til sine omsorgspersoner.

En av de mest omfattende konsekvenser av tidlig omsorgssvikt er barnas manglende evne til å regulere intensitet i ulike følelser. Det vil si at de strever med å uttrykke, regulere og håndtere sine egne følelser på en hensiktsmessig måte (Hart, 2006; Schore, 2006). Dette påvirker evnen til følelsesmessig selvregulering i hjernen og følgelig hvordan barn forholder seg følelsesmessig til andre voksne og barn i sin videre utvikling (Glaser, 2000; Siegler, 1999).

Barn som er utsatt for omsorgssvikt tidlig i livet, viser ofte senere mer intense og langvarige emosjonelle reaksjoner. Gjenkjennelse av deler av tidligere opplevelser kan skape en aktivering av angst og fryktresponser, som fører til at en alarmtilstand aktiveres i hjernen. Barna kan bli fastlåst i en stresstilstand som det selv ikke er i stand til å regulere seg ut av. Dette kan vise seg ved at de overreagerer følelsesmessig eller viser umodne emosjonelle reaksjoner (Børve, 2009; Hart, 2008; Schore, 2006).

Hjernen utvikler og former seg etter de erfaringer barnet møter i sitt miljø. Det betyr også at hjernen er plastisk og at det er gode muligheter for endringer av tidligere erfaringer når barna kommer i et annet miljø (Hart, 2006). Mange fosterbarn vil ha behov for terapeutisk omsorg i denne endringsprosessen. Det presenteres i det følgende.

Terapeutisk omsorg

Fosterbarn har som oftest opplevd lite ivaretakende omsorg før plassering. De har opplevd ulike former for omsorgssvikt og ett eller flere brudd i sine tilknytningsrelasjoner. Derfor utgjør fosterbarn en utsatt gruppe barn som har behov for spesielt tilrettelagt omsorg for å sikre dem optimal utvikling (Dozier mfl., 2002; Jacobsen, 2009). De har behov for terapeutisk omsorg, det vil si bedre omsorg enn det mange vanligvis anser som «god nok» og spesielt tilpasset det enkelte barns behov. Utfordringer mange fosterforeldre står overfor, er å se og forstå hvilke behov barna uttrykker eller mangelfullt uttrykker (Jacobsen, 2009:41). Det er av stor betydning at fosterforeldrene ser og forstår barnas grunnleggende behov for trøst og trygghet, selv om barna ikke gir klare signaler på dette. Deres behov er ofte skjult bak barnas unnvikende, ambivalente eller desorganiserte strategier. Fosterforeldre gir barna terapeutisk omsorg ved at de responderer ut fra barnas grunnleggende tilknytningsbehov, og ved at de er i stand til å utfordre barnas tidligere atferdsmønstre (Anke, 2007; Dozier, 2002; Stovall og Dozier, 2000). Det krever veiledning og støtte til fosterforeldrene over tid.

Stovall og Dozier (2000) har i sin forskning på tilknytning hos fosterbarn kommet frem til noen faktorer som er viktige for barnas mulighet til å danne trygg tilknytning til fosterforeldrene. En viktig faktor er fosterforeldrenes egne tilknytningserfaringer. De fant at fosterforeldre som selv har utviklet et trygt tilknytningsmønster, har best forutsetninger for å danne en ny trygg base for barna. Fosterbarnas alder ved plassering har også vist seg å være en viktig faktor. De fant at fosterbarn som ble plassert før 12 måneders alder, har best mulighet til å etablere trygg tilknytning til fosterforeldrene. I de utrygge dyadene, der både fosterforeldre og fosterbarn har et utrygt tilknytningsmønster, var samspillet preget av et gjensidig forsterkende mønster. Dette fører til at fosterforeldrene forsterker barnas tidligere tilknytningsmønstre. Dette viser hvordan behovet for terapeutisk omsorg øker med barnas alder, og at endring av deres etablerte tilknytningsmønstre tar lengre tid å endre enn med yngre barn.

Presentasjon av kasus

I det følgende presenteres utdrag fra PPTs arbeid i en sak med et fosterbarn med tilknytningsvansker. Det ble anvendt en helhetlig tilnærming i arbeidet med barnet, fosterforeldre, barnehage og andre hjelpeinstanser. I denne presentasjonen er det deler av veiledningsprosessen som PPT gjennomførte overfor de voksne i barnehagen, som blir vektlagt.

Hensikten med denne veiledningsprosessen var å se på hvordan elementer fra tilknytningsteori og nevrobiologi kunne gi de voksne en ny tilnærming til forståelsen av barnets vansker. Det var også interessant å se om barnehagen kunne bli en støtte til fosterforeldrenes arbeid med barnet på hjemmearena, ved at det arbeides med de samme tema ut fra en felles forståelsesramme. Fosterforeldrene hadde fokus på å gi barnet terapeutisk omsorg i hjemmet. Jeg ønsket å se hvordan vi kunne støtte utvalgte voksne i barnehagen i et tettere relasjonsarbeid med barnet. Elementer av terapeutisk omsorg blir på denne måten også trukket inn i arbeidet rundt barnet i barnehagen. Jeg vil starte med en presentasjon av barnet og hennes historie før jeg går over til endringsarbeidet i veiledningsprosessen. Barnet er anonymisert, og nødvendige tillatelser til bruk i denne artikkelen er innhentet.

Anna

Anna ble henvist til PPT med et felles ønske fra fosterforeldre, barnevern og barnehage om å veilede de voksne i barnehagen for å sikre henne optimal trygghet og utvikling ut fra sine behov. I oppstartssamtaler med fosterforeldrene forteller de om hennes tidlige utvikling. Anna hadde opplevd flere skifter før hun kom til dem ved 8 måneders alder. Det ble bestemt at jenta hadde behov for et forsterket fosterhjem for å sikre henne best mulig utviklingsbetingelser.

Hun var ruseksponert i svangerskapet og hadde reguleringsvansker. Fosterforeldrene beskriver at jenta trengte mye skjerming og tilrettelegging for å falle til ro i fosterhjemmet, og at hun var sensitiv overfor endringer rundt seg. Anna ble lett oppkavet og viste sterke følelsesmessige reaksjoner, som hun hadde behov for hjelp til å regulere seg ut av. Samtidig viste hun lite tydelige signaler på eget behov for trøst og trygghet. Fosterforeldrene brukte mye tid på å se og tolke Annas grunnleggende behov og få tak i hennes følelsesmessige tilstander. Dette ga gradvis positive resultater, og hun viste positiv utvikling hjemme. Anna begynte gradvis å gi tydeligere uttrykk for sine behov, men strevde fortsatt med følelsesmessig regulering og ble lett overstimulert. Dette medførte at hun fortsatt hadde mye behov for tilrettelegging i hverdagen, spesielt i overgangssituasjoner og når hun skulle bli kjent med nye personer og omgivelser. Dette var utgangspunktet da jenta begynte i barnehage ved 3 års alder.

Anna hadde gått i barnehagen i ca. 3 måneder da hun ble henvist til PPT. Barnehagepersonalet beskrev den første tiden i barnehagen som vanskelig for jenta. Anna trengte lang tid på tilvenning. Hun brukte mye tid til å observere andre barn og voksne, og var tilbaketrukket i sitt kontaktmønster. Barnehagen innledet et tett samarbeid med fosterforeldrene i denne fasen for å se hvordan de best mulig kunne møte Annas behov. Det ble opprettet en primærkontakt for henne på avdelingen. Denne personen var sammen med henne den tiden hun var i barnehagen, og var også den fosterforeldrene hadde tett kontakt med. Det var avdelingsleder som gikk inn i denne rollen. Gradvis ble Anna mer aktiv i lek og samtale med voksne, og primærkontakten hjalp henne med å etablere kontakt med noen andre barn på avdelingen.

Det ble lagt til rette for aktiviteter for Anna i mindre grupper. I større grupper trakk hun seg unna, hun vendte seg ofte vekk ved oppmerksomhet og ble passiv og deltok ikke i felles aktiviteter. Dette var en utfordrende situasjon der de voksne beskrev usikkerhet i å forstå og møte Annas behov i hverdagen. De ansatte i barnehagen opplevde etter en periode at de trengte mer hjelp og støtte for å forstå og legge til rette for henne i barnehagen.

Da Anna ble henvist til PPT, hadde fosterforeldrene etablert kontakt med BUP. En del av BUP sitt mandat var å utrede barnets vansker. De vurderte at jenta strevde med følelsesmessige vansker og reguleringsvansker. Dette medfører utrygghet og engstelse i en del situasjoner i hverdagen. Denne informasjonen var viktig å ta hensyn til når PPT skulle veilede barnehagepersonalet og fosterforeldrene.

Endringsarbeidet i veiledningsprosessen

På dette tidspunkt startet den intensive delen av veiledningsprosessen med avdelingsleder. Denne prosessen gikk over 6 måneder. I det følgende presenteres veiledningsprosessen i forhold til de tema det ble arbeidet med.

Definering av Annas følelsesmessige uttrykk

I første veiledning startet vi med å ta utgangspunkt i de situasjoner avdelingsleder beskriver som utfordrende med Anna i hverdagen. Hun opplever at jenta brukte mye tid på å kontrollere sine omgivelser. Dette gjelder de voksnes tilgjengelighet og kontroll over lekens utvikling. I større sammenhenger og i overgangssituasjoner blir hun passiv og tilbaketrukket. Anna svarer da ikke på innspill fra voksne eller barn, ser gjerne vekk og er vanskelig å komme i kontakt med. Hun kan bli værende passiv og tilbaketrukket i lang tid. Anna virker engstelig og er avhengig av de voksnes støtte og tilstedeværelse.

Avdelingsleder uttrykker at hun blir usikker på hvordan de best mulig kan støtte henne når hun trekker seg tilbake og vender seg vekk. Dette synes hun er vanskelig å forholde seg til, og hun blir usikker på egne reaksjoner i samspill med barnet. Hun synes det er vanskelig å være der som voksen med Anna og føle at de tilnærminger som hun har forsøkt, ikke ser ut til å fungere. Vi snakker om at det er vanskelig å lese barnets signaler i situasjoner som krever noe av henne og i større samlinger. Jentas signaler er utydelige, og hennes behov er vanskelig å lese. Vi bruker en del tid i de første samtalene til å sette barnets reaksjonsmønster inn i en sammenheng med hennes tidligere erfaringer.

Tilknytningsteori trekkes inn her for å belyse hva et barn med utrygg tilknytning har opplevd i det tidlige samspillet og fortsetter å trekke med seg i samspill med de voksne i barnehagen. Annas følelsesmessige vansker kommer til uttrykk ved at hun undertrykker egne behov og følelsesmessige tilstander, bruker mye krefter på å kontrollere sine omgivelser og virker hemmet og engstelig når hun mottar nærhet fra voksne. Dette gir mening for avdelingsleder, og hun uttrykker at det blir tydeligere for henne hva barnet strever med. Det hun skal forsøke å ha fokus på til neste veiledning, er å gå inn og observere rundt disse temaene i samspill med Anna for å se nærmere på hennes følelsesmessige tilstand. Ved neste veiledning har hun gjort seg mange gode observasjoner der Annas behov og følelsesuttrykk blir mer nyansert. Dette er vanskelig å gripe tak i, da hun bruker samme strategi for de fleste følelsesuttrykk som overvelder henne. Hun trekker seg unna og virker hemmet i kontakt og samspill. Avdelingsleder uttrykker at hun har tenkt mye på Annas reaksjoner som et resultat av tidligere erfaringer, og at hun kjenner igjen en del av hva fosterforeldrene har beskrevet av sin måte å møte jenta på.

Elementer av terapeutisk omsorg inn i relasjonsarbeidet

Vi har i ansvarsgruppen snakket om at Anna har behov for terapeutisk omsorg i fosterhjemmet for å bli tilstrekkelig sett og forstått i forhold til sine grunnleggende behov og følelsesmessige tilstand. Dette er et langsiktig endringsarbeid der det er viktig å fokusere på de små endringer i hverdagen. Etter drøftinger med BUP vurderes det at Anna også har behov for elementer av terapeutisk omsorg i barnehagen. Det innebærer at det er noen voksne som kan gå inn i en tettere følelsesmessig relasjon med henne og arbeide med hennes behov og følelsesmessige tilstander i ulike situasjoner. Dette er en for omfattende oppgave å gå alene inn i som voksen i barnehagen. I det videre arbeidet tar vi med en av de voksne på avdelingen som barnet forholder seg en del til. Det legges opp til et tett samarbeid mellom de to ansatte og PPT i form av veiledningssamtaler der tema er egne reaksjoner i arbeidet med Anna og hennes ulike reaksjonsmønstre i ulike situasjoner.

De voksne har valgt ut noen situasjoner de ønsker å diskutere før hver veiledning. Mellom veiledningssamtalene får de spesielle tema de skal ha fokus på i samspillet med Anna. De starter opp med å arbeide med å trygge henne i ulike situasjoner ved å ha mer fokus på å sette ord på hva som skal skje, hva de voksne skal gjøre, hva som forventes av jenta og hva de voksne skal hjelpe henne med. Dette er rammene for det videre arbeidet der vi går inn og arbeider med den følelsesmessige relasjonen mellom Anna og de voksne. Elementer fra nevrobiologi bringes inn når vi snakker om hvordan tidlige forstyrrelser i samspill også påvirker hjernens tidlige utvikling, hvor i hjernens utvikling den følelsesmessige forstyrrelsen oppstår og hva som er årsak til at den utvikles. Dette knyttes opp mot de reaksjonsmønstre som de voksne på avdelingen beskriver hos jenta i ulike situasjoner. I veiledningen går vi inn og differensierer Annas ulike følelsesuttrykk i ulike situasjoner. Det kommer tydelig frem i de voksnes beskrivelser av Anna at hun ikke klarer å skille ulike følelsesmessige tilstander fra hverandre hos seg selv og hos andre. Hun strever også med å regulere intensiteten i ulike følelsesuttrykk. Hva Anna overveldes av og hvordan hun selv reagerer på dette, er videre grunnlag i veiledningen.

De voksne skal gå inn i tettere relasjon med henne og ha mer fokus på å arbeide med hennes følelsesbevissthet i samspill med henne. De arbeider med å sette ord på Annas ulike følelsesuttrykk og følelsesmessige tilstander.

Arbeid med Annas grunnleggende følelser

Gjennom veiledningsprosessen kommer det tydeligere frem for de voksne hvilke grunnfølelser som ligger bak Annas uttrykk i mange situasjoner, hun virker redd og hemmet. Dette gir de voksne en ny innsikt i hvordan de ser og forstår hennes reaksjoner. Avdelingsleder uttrykker at det ut fra denne måten å tenke på, er lettere å møte Annas reaksjonsmønster ved å fokusere på de grunnleggende følelsene som ligger bak handlingene. Det å tenke på at hun er redd i mange situasjoner gir et redskap til hvordan de i det videre arbeidet går inn og møter Anna på hennes følelsesmessige reaksjoner.

De voksne uttrykker også at forståelsen av barnets tilknytningsstrategi og vansker på det følelsesmessige plan gjør noe med dem i sitt møte med barnet. På mange måter er det vondt å tenke på at hun har tatt så mye skade av sine tidligere relasjoner. Vi bruker en del av veiledningstiden til å snakke om dette. Jevnlig faglig veiledning er avgjørende når de voksne i barnehagen skal gå inn i slikt relasjonsarbeid, da det er vanskelig ikke å bli berørt av dette følelsesmessig. Avdelingsleder uttrykker at hun gradvis merker endringer i Annas fungering etter at hun har gått inn og møtt barnet annerledes. Anna er mer åpen i kontakt og bruker avdelingsleder mer som en støtte i sin utforsking i lek og aktivitet, og en som hun søker til når ting blir vanskelig.

Begge de voksne, som er tettere inne i arbeidet med Anna, opplever at deres kontakt med henne er blitt tettere og at de er tryggere i sin rolle overfor henne. Dette har ført til at de selv er tryggere på sine responser til Anna, men at det fortsatt kan være utfordrende situasjoner i hverdagen. De får støtte på at det er viktig å se de små forandringene, og at dette er tema som det er behov for å jobbe med over lang tid for at barnet skal bygge opp nye erfaringer. Gradvis virker Anna mer avslappet og åpen i sin kontakt. De neste tema vi arbeider med, er hvordan de voksne skal utfordre henne gradvis på å tåle nye ting og enkelte forandringer innenfor de trygge rammene.

Videre arbeid i saken

I denne saken var det flere ulike tiltak som ble iverksatt for å sikre barnet optimale utviklingsbetingelser. Den intensive perioden av denne veiledningsprosessen varte i 6 måneder. Det viser at det er viktig å arbeide systematisk med tiltak og veiledning over en periode for å kunne skape endring i barnas relasjonelle og følelsesmessige utvikling. Etter denne perioden har vi fortsatt med jevnlige veiledningsmøter, men ikke med samme hyppighet som tidligere. Resten av de voksne på avdelingen trekkes også inn i felles møter for å tydeliggjøre barnets behov og de tiltak rundt barn og familie som alle de ansatte skal ta en del i. Underveis i denne perioden vurderer også PPT at barnet har behov for spesialpedagogisk tilrettelegging i barnehagen for å sikre optimal utvikling. Spesialpedagogen blir en del av veiledningsgruppen og blir en samtalepartner for de voksne på avdeling i hverdagen mellom våre veiledningsmøter.

Det ble satt i verk et tett tverrfaglig samarbeid mellom de ulike instanser rundt barnet og familien. Det er en ansvarsgruppe rundt barnet, der også de ulike etaters oppfølgingsansvar blir tydeliggjort. BUP skulle gå inn med veiledning overfor fosterforeldre, og PPT skulle gå inn med veiledning overfor barnehagen. Det ble gitt samtykke til at PPT og BUP kunne samarbeide underveis for å koordinere arbeidet og tema i veiledningsprosessene. Tankene bak dette er at dersom de ulike etater kan koordinere sitt arbeid rundt barnet og familien, så vil det bidra til å gi barnet best mulig utviklings- og oppvekstbetingelser i fosterhjemmet.

Fosterforeldrene uttrykker at de har opplevd god utvikling hos barnet i løpet av denne perioden. Det har vært en støtte og en trygghet for dem at barnehagen har arbeidet med å møte jenta ut fra samme forståelsesramme som de har hatt hjemme. De kjenner henne godt igjen gjennom barnehagens beskrivelser, noe som gjør det lettere å dele og utveksle erfaringer med barnehagen. De opplever at denne måten å jobbe sammen på, bidrar til å sikre jenta best mulig utvikling ut fra sine behov i hverdagen.

Avslutning

I denne artikkelen har jeg sett på noen av de utfordringer mange fosterbarn møter i sin videre utvikling. Mitt hovedfokus har vært på barnehagen som arena, da de fleste fosterbarn på et tidspunkt begynner i barnehage. Det viser seg at mange barn har behov for tilrettelagte tiltak for å sikre optimale utviklingsbetingelser. Mange fosterbarn har behov for terapeutisk omsorg i hjemmet. Jeg har sett på muligheter for å støtte opp det arbeidet som gjøres i hjemmet ved også å legge til rette for elementer av terapeutisk omsorg i barnehagen.

Ved å arbeide med elementer fra de samme metoder i hjemmet og i barnehagen opplever jeg at vi kan bidra til gode endringsprosesser hos barna. Det forståelsesgrunnlaget og de arbeidsmetodene som er beskrevet i denne artikkelen, kan også overføres til andre grupper utsatte barn i barnehagen. Eksempler på dette er barn med tilknytningsforstyrrelser, adopterte barn og barn som ikke vokser opp under optimale omsorgsforhold. Denne kunnskapen kan gi de voksne som arbeider med utsatte barn i barnehagen muligheter til å skape en ny trygg base for barna sammen med deres omsorgspersoner. Dette vil være med å sikre barna optimale utviklingsbetingelser ut fra sine behov i sin videre utvikling.