Erfaringer med ressursgruppe for studenter med AD/HD

Forestill deg din første studiedag i høyere utdanning. Du står foran en ny periode av livet ditt, en periode som kan være avgjørende for framtiden din. Som student er det mye du må ordne. Du må betale semesteravgift, melde deg opp til fag og ikke minst, planlegge og gjennomføre oppgaver knyttet opp mot studiehverdagen. Høyere utdanning krever en stor grad av selvdisiplin, hvor du selv er ansvarlig for å komme deg på forelesning og forberede deg til eksamen. Se deretter for deg at du har diagnosen AD/HD. Da vil du kanskje være klar over alt du må få ordnet, men mens du sitter foran datamaskinen for å ordne dette, skal du samtidig oppdatere deg på hva som har skjedd på Facebook siden sist. To timer senere sitter du fremdeles på Facebook og ser på bilder fra ferien. Dette kunne vært en opplevelse fra en student med AD/HD fra et hvilket som helst universitet eller høgskole i Norge.

Gjennom vår praksis i studiene hos Rådgivningstjenesten for studenter med funksjonsnedsettelser ved Norges teknisk-vitenskapelige universitet (NTNU), har vi møtt noen av disse i en ressursgruppe for studenter med AD/HD. Rådgivningstjenesten for studenter med funksjonsned settelse har gjennom de siste årene ofte blitt kontaktet av studenter med diagnosen AD/HD som forteller at de sliter med studieprogresjonen. Studentenes utfordringer handlet for det meste om problemer med å strukturere studiehverdagen, å følge de planene de la, vanskeligheter med å komme i gang og utsettelser av det som skal gjøres. Dette resulterte blant annet i at mange kom i problemer med Lånekassen og etter hvert sto i fare for å miste studieplassen. De opplevde også at det var vanskelig å være konsentrert og opprettholde oppmerksomheten med det de jobbet med når de først kom i gang med noe. Dette kan sees i sammenheng med de utfordringene og problemene AD/HD gir hos unge voksne (Wesserstein, 2005; Weyandt & DuPaul, 2006).

Utfordringer for studenter med AD/HD

AD/HD er biologisk betinget og defineres som en kombinasjon av ulike diagnosetrekk som hyperaktivitet, uoppmerksomhet og impulsivitet (Sagvolden & Zeiner, 2006). Hos unge voksne med AD/HD finner man ofte utfordringer med planlegging og gjennomføring av ulike oppgaver knyttet til utsettelser, manglende selvdisiplin og andre kognitive funksjoner (Wesserstein, 2005; Weyandt & DuPaul, 2006). Forskning har vist at dette forsterkes av utfordringene, forventningene og stressorene studentene møter i høyere utdanning.

Generelt har høyere utdanning et mindre strukturert miljø enn videregående, og studenter med AD/HD får slik en forhøyet risiko for å feile akademisk (Norwalk, Norvilitis & MacLean, 2009). Dette styrkes også av studier som viser at de færreste med AD/HD-diagnosen fullfører innenfor normert studietid (Wolf, Simkowitz & Carlson, 2009). Som student med en funksjonsnedsettelse i høyere utdanning har man gjennom universitets- og høyskoleloven og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven rett til tilrettelegging fra sitt studiested. Denne tilretteleggingen handler om at man selv med en funksjonsnedsettelse, for eksempel AD/HD, skal kunne studere på lik linje med andre studenter.

Det finnes ingen tall på hvor mange studenter som har AD/HD ved NTNU eller generelt i høyere utdanning i Norge. Dette henger sammen med at studenter ikke er pålagt å informere om en eventuell diagnose eller funksjonsnedsettelse til sitt studiested (Wolf, 2001). Tall fra studier i USA sier oss likevel noe om omfanget, og det sies at så mange som mellom to og åtte prosent av studenter ved amerikanske college har signifikante verdier av symptom på AD/HD som er relatert til vanskeligheter med akademiske prestasjoner (DuPaul, Weyandt, O’Dell & Varejao, 2009). Selv om studenter med AD/HD har rett til tilrettelegging, sier ikke lovene så mye om hvordan lærestedene skal legge til rette for studenter med en funksjonsnedsettelse. Dette betyr at tilretteleggingen for denne gruppen varierer fra lærested til lærested. Tidligere hadde derfor NTNU et tilbud til studenter med AD/HD i form av studentassistenter, som hadde ansvar for personlig oppfølging og strukturering i studiehverdagen. Rådgivningstjenesten opplevde at dette tilbudet ikke var tilstrekkelig og henvendte seg derfor til studentene selv, som vet best hvor skoen trykker. I samarbeid med studentene og eksterne samarbeidspartnere¹ kom man fram til flere løsninger², blant annet en ressursgruppe.

Ressursgruppen i praksis

Navnet ressursgruppe kommer av at deltakerne ville være en ressurs for hverandre, og de synes begrepene støttegruppe eller selvhjelpsgruppe hørtes «sykeliggjørende» ut. Definisjonen på en slik gruppe er at personer møtes jevnlig for å snakke om og diskutere felles utfordringer (Brabender, Fallon & Smolar, 2004; Trotzer, 2006). Slike grupper er sammensatt av deltakere som erfarer eller har erfart lignende utfordringer. Men det kan også bety at deltakerne er på ulike stadier når det gjelder å løse de utfordringer de står ovenfor. Deltakerne får dermed en unik mulighet til å følge med i hverandres utvikling og være en støtte for hverandre. Sammen kan de gi konkrete tips og prøve nye metoder til hvordan de skal kunne løse ulike utfordringer i studiehverdagen. Slike grupper er ofte selvstyrte. Det var også denne ressursgruppen ved NTNU og Høgskolen i Sør-Trøndelag (HiST) i en periode, men de opplevde at dette ikke fungerte på grunn av utfordringer knyttet til deltakernes diagnoser. Disse studentene har ofte et behov for at noen har ansvar for strukturering og organisering, og slik kom vi inn som fasilitatorer gjennom vår praksis i studiene. Dette opplevde vi fungerte bra, særlig med tanke på organisering og det å skape trygghet for deltakerne under møtene. Siden vi selv var studenter og ikke autoriteter, opplevde vi å få aksept fra deltakerne, som så på oss som likemenn.

Bolaski og Gobbo (1999) har sett på bruken av slike støttegrupper med fasilitatorer for collegestudenter med ADD i USA. De peker på at slike grupper kan være effektive for å hjelpe studenter med ulike utfordringer som er knyttet opp til det sosiale og akademiske i studiehverdagen. I tillegg vil de møte andre i samme situasjon og møte en forståelse som de kanskje ikke vil få av andre medstudenter uten AD/HD. En viktig faktor for slike støtteeller ressursgrupper er at det må være en felles enighet om at deltakerne ønsker en endring av sin egen livssituasjon (Johnson & Johnson, 2006). Dette krever at deltakerne må være åpne overfor hverandre og ikke minst seg selv.

Ressursgruppen ved NTNU har hatt møter en gang i uken, to timer hver gang. De siste semestrene har det vært rundt tolv studenter som har vært påmeldt gruppen. Oppmøtet har vært mellom to til åtte deltakere, med et gjennomsnitt på rundt fire deltakere. Møtene fungerer best med mellom fire til syv deltakere. Gruppen bør deles opp om man blir flere. Under møtene går hver enkelt deltaker gjennom sin liste med mål over hva de skulle ha gjort fra forrige uke. Dette kan for eksempel være å gå på forelesning, levere inn øvinger, men også andre ting som ikke er knyttet spesifikt til studiene. Disse faktorene kan likevel ha betydning for studiehverdagen. Eksempel på dette kan være å redusere dataspillingen, fordi det går ut over nattesøvnen som igjen vil gå ut over skolen neste dag. Når deltakerne går gjennom listen sin, vil også de andre i gruppen kunne gi tilbakemeldinger og stille spørsmål ved hva de enkelte har gjort. På denne måten vil deltakerne reflektere og bli bevisst hva som ligger bak deres handlinger og slik kunne endre uhensiktsmessige handlingsmønster og ta kontroll over sin egen situasjon. En av deltakerne i gruppen har et godt bilde på denne bevissthetsprosessen, som han beskriver på denne måten:

«Det er litt forskjellen mellom å være passasjer på bussen, og det å kjøre bilen selv. Når det gjelder ditt eget liv, hva gjør du? Hva blir det av deg? Sånn fra du står opp og til du legger deg, og i mellomtiden. Med hvilke valg du tar, hvordan de utvikler seg og hva som skjer med deg. Hvor vidt du bare er en mer passiv passasjer som blir tatt med dit omstendighetene tar deg. Eller om du sitter i førersetet og har mer kontroll, og har mer styring på hva du egentlig gjør med livet ditt.»

Bakgrunn for undersøkelsen

Gjennom tre semester har vi jobbet for å utvikle ressursgruppen til å bli et verdig tilretteleggingstilbud for studenter med AD/HD. Det ble gjennomført ved å ha hyppige evalueringer der deltakerne gav ulike tilbakemeldinger. Dette skulle gi oss et bilde på om ressursgruppen hadde hjulpet dem til studiemestring og om ressursgruppen er et godt tilretteleggingstilbud med tanke på de utfordringene studentene har. Resultatene og en sammenfatning av våre erfaringer resulterte i to rapporter til Rådgivningstjenesten, og resultatene avdekket at ressursgruppen fungerte fra middels til svært godt for de fleste deltakerne som benyttet seg av tilbudet jevnlig.

Vi så også at deltakerne tydelig hadde endret syn på hvordan de så på seg selv og sin situasjon. Fra å vurdere studiesituasjonen som håpløs, der deltakerne hadde lite motivasjon for studiene og lav mestringsfølelse, hadde de nå fått et mer positivt syn på seg selv og studiesituasjonen. Arbeidet med gruppen vekket derfor en nysgjerrighet hos oss om hva studentene opplevde i gruppen og hva som bidro til at de tok kontroll over egen situasjon. Vi var nysgjerrige på hva som lå bak den eventuelle endringen hos deltakerne. Dette førte til at vi valgte å skrive masteroppgaver med tema hentet fra ressursgruppen (Knutsen, 2011; Sørli, 2011). Vi ønsket å se på grunnleggende faktorer som er viktig for mestring av studiehverdagen, og på grunnlag av dette utvikle tilbudet ytterligere. Gjennom våre to separate studier og våre masteroppgaver stilte vi oss derfor disse spørsmålene:

• Hva opplever deltakerne i ressursgruppen?
• Hvordan opplever deltakerne i ressursgruppen at gruppen hjelper dem til å finne motivasjon i studiehverdagen?
• Hva opplever deltakerne i forhold til synet på seg selv og sine forventninger til mestring?

Presentasjon av deltakere

Deltakerne i denne ressursgruppen er studenter ved NTNU og HiST. De går på ulike studieretninger og har kommet ulikt i studieløpet. De fleste av deltakerne har AD/HD eller ADD. Noen har ingen spesifikk diagnose. En del av deltakerne har også tilleggsdiagnoser, for eksempel Aspergers syndrom eller ulike typer av angst og depresjon. Det er derfor de felles utfordringene som står i fokus under møtene, ikke nødvendigvis selve diagnosene. Datamaterialet fra masteroppgavene er hentet fra seks intervjuer av tre deltakere i denne ressursgruppen. Informantene er to menn og en kvinne, som vi i denne artikkelen kaller Petter, Frode og Karen. Alle studerer ved NTNU og ble valgt ut med grunnlag i at de hadde hatt et jevnt oppmøte i gruppen det inneværende semesteret. En av informantene har ikke AD/HD eller ADD, men har mye av de samme utfordringene som de andre i gruppen.

Bakgrunnen for å komme inn i gruppen er først og fremst utfordringer med å komme i gang. En av informantene uttrykte det slik: «Det jeg ofte ender opp å sammenligne meg med, er litt den at du sitter på pc-en, og du har ikonet for programmet, så dobbeltklikker du, også kommer det ikke. Du klikker, men av en eller annen grunn så vil ting bare ikke starte». Dette kjennetegner også de andre, både deltakerne og informantene. Selv om de så gjerne vil få det til, så kommer de ikke i gang. Resultatet blir da at de utsetter og utsetter. Disse utsettelsene kan føre til at oppgavene de har foran seg, blir for store å håndtere. Ved å komme inn i ressursgruppen håper deltakerne at de vil få bukt med disse utfordringene og klare å gjennomføre studiene.

Presentasjon av resultatene

Vi intervjuet i våre masteroppgaver de samme informantene, men hver for oss. Grunnen til dette var at våre masteroppgaver har litt ulikt fokus. Intervjuene ble så transkribert og analysert, og endte i en kategorisering av beskrivende sitater fra informantene.

De to studiene skulle sammen sette søkelyset på opplevelsen av å være i ressursgruppen med fokus på hva denne deltakelsen har betydd for studentenes motivasjon, mestring og selvoppfatning (Knutsen, 2011; Sørli, 2011). I denne artikkelen vil vi sammenfatte noen av resultatene fra våre masteroppgaver og presentere erfaringer og opplevelser vi hadde som fasilitatorer i gruppen.

Partnere og solidaritet

Sammen viser begge studiene at informantene har flere like opplevelser av å være med i ressursgruppen. Først og fremst beskriver informantene ressursgruppemøtene som et viktig holdepunkt i uka. Møtene gir dem mulighet til å gå igjennom uka som var gått, men også muligheten til å starte den neste uka med blanke ark. Når de videre skal beskrive selve ressursgruppen, ser de gruppen som et sted der de kan møte andre i samme situasjon. Med hensyn til dette forteller Karen om et behov for å treffe likesinnede, og at det var fint å finne noen å identifisere seg med som har de samme problemene som henne. Informantene forteller også om en opplevelse av å møte forståelse og det å kjenne seg igjen i de andres opplevelser og erfaringer. I intervjuene brukte Petter ordet solidaritet om det å skulle stå sammen og hjelpe hverandre, og Frode snakker om noe av det samme når han beskriver det å ha partnere i skoleprosjektet.

De uttrykker også at de andre i gruppen har en bedre forutsetning for å forstå både prestasjoner og nederlag, men også til å gjenkjenne de unnskyldningene de bruker. Karen sa blant annet at gruppen har mer forståelse for de tingene hun mestrer enn andre utenfor gruppen. Ressursgruppa handler for deltakerne om det å få støtte fra noen, gi støtte tilbake og ha noen å stå sammen med i en felles forståelse. Frode sa blant annet at «det er også en veldig ålreit ting med ressursgruppa at en kan få hjelp selv, men også være til hjelp». Denne følelsen av å kunne bidra beskriver også de andre informantene som at det blir en gjensidig støtte fra likesinnede.

Myndiggjøring

De fleste av deltakerne i ressursgruppen kom inn i gruppen fordi de ikke klarte å komme seg på campus, ikke holdt tidsfrister og opplevde å henge etter med pensumlesingen. Uten faste rammer ble det vanskelig å holde seg motivert til å følge med på studiene. Samtidig sammenlignet de seg med de andre studentene og følte at de ikke levde opp til sine egne forventninger om mestring. Deltakerne har også kjent på følelsen av ikke å ha kontroll over sin egen situasjon. Ressursgruppen legger derfor til rette for at deltakerne skal få tilbake denne kontrollen. Ved å kartlegge hva de behøver å gjøre kommende uke og planlegge hva og når de skal gjøre det, er målet at de skal vinne tilbake kontrollen. Frode forteller: «Gruppen hjelper meg med motivasjon, både på den måten at en kan få litt peptalk og litt mer oversikt og kontroll over studiehverdagen».

For Karen er ressursgruppen med på å dele opp semestret i mer håndterbare deler. Deltakerne har tidligere opplevd at de har hatt god tid til eksamen og ikke stresset noe med det, men plutselig er eksamen nært forestående og alt pensum som ikke har blitt lest, må nå leses på kort tid. Ressursgruppen møtes en gang i uken, og da bør man ha gjort noe for å ha noe å si. «Når du begynner på et semester, så stirrer du på en måte i et svart hull, hvor du ikke vet hva som kommer til å skje. Men nå skal man jo møtes neste onsdag og da bør du jo ha noe å si for de andre gjør jo det,» forteller Karen om hva ressursgruppen betyr for henne. Slik bidrar ressursgruppen til å gjøre semestrene til noe mer konkret. Nå er det ikke bare studiestart fulgt av eksamen fire måneder etter. Deltakerne må nå konsentrere seg om hva de behøver å gjøre skritt for skritt for å være forberedt til en eksamen som kommer langt fram i semesteret. De planlegger hva de trenger å gjøre i kommende uke, og går også igjennom hva de gjorde sist uke av det som sto på listen deres. På denne måten blir de stilt til ansvar, både overfor seg selv og de andre i gruppen. Hvorfor fikk de ikke levert øvingen til fristen? Hva var det som gjorde at de ikke kom seg på forelesning? Dette er eksempler på utfordringer deltakerne må gi svar på for så å finne en løsning. Ressursgruppen er på denne måten med på å myndiggjøre deltakerne. Å bli myndiggjort vil si å ta kontroll over forholdene i dagliglivet og på denne måten være en aktiv agent for å bedre sin egen livskvalitet (Wormnes & Manger, 2008).

Gjennom å få tilbakemelding settes det også fokus på det deltakerne faktisk har gjort. På denne måten får deltakerne bedre oversikt over hva de har mestret og ikke minst bekreftelse fra de andre på at det de har gjort, er bra. «Awesome» var en beskrivelse Petter kom med da han skulle beskrive hvordan det var å komme til gruppen og fortelle om det han har mestret. Frode poengterte at dette også er en av de viktigste funksjonene til ressursgruppen. Det å oppdage at en faktisk har fått gjort en del, gjør mye for mestringsfølelsen. Dette er spesielt viktig i perioder hvor man selv opplever at en ikke har fått gjort så mye, men så kommer en i gruppen og får faktisk bekreftelse på det motsatte.

Forventning om mestring og synet på seg selv

Deltakerne som kommer til ressursgruppen, er studenter som i ulik grad opplever å ikke mestre studiehverdagen. Med bakgrunn i dette var det derfor interessant å finne ut hva deltakerne i ressursgruppen opplever med hensyn til mestring, forventninger om mestring og hvordan dette har påvirket deres syn på seg selv. Informantene ble derfor spurt om deres forventninger til mestring av studiene og om hvilket syn de har på seg selv etter å ha vært i ressursgruppen over en lengre periode. Generelt forteller informantene om en utvikling i forventningene de har til seg selv, og at det å mestre konkrete oppgaver relatert til studiene har gitt dem en følelse av kontroll og mestring. De mannlige deltakerne legger vekt på at de nå føler at de har en påvirkningskraft med hensyn til mestring av studiene. De beskriver en optimisme og at de har en framtidstro og et håp. Petter mener bakgrunnen for denne følelsen ligger i at han «begynte å få det til igjen» og at det har gitt ham «troen på at jeg kan få til ting». Videre forteller han at dette har bygget opp selvtilliten hans, og uttrykker denne troen og forventningen om mestring og synet på seg selv ved å si «I can actually do stuff».

Frode forteller om en lignende opplevelse med bakgrunn i at han nå har opplevd å mestre en del konkrete ting i forhold til studiene, men spesielt også relatert til det sosiale livet. Han forteller at dette har gjort at det synet han har på seg selv har «vridd seg mer vekk fra et akademisk fokus», men at han samtidig har endret synet sitt på hvem han ønsker å være. Dette har resultert i noe han beskriver som en «mer funksjonell og sunn selvoppfatning» der han føler at han fungerer og mestrer på flere arenaer. Karen har ikke hatt den samme opplevelsen av ikke å lykkes i studiene som de to mannlige informantene, men har heller følt seg litt utenfor i studentflokken. Ved å delta i ressursgruppen og møte andre studenter med like utfordringer, forteller hun om en følelse av at de andre deltakerne forstår hennes prestasjoner bedre enn andre. Hun forteller også om en trygghet hun nå føler ved at hun opplever å alltid ha en ny mulighet til å gjøre det bra, og at ressursgruppen har gitt henne «en litt sånn renselse kanskje» og at «jeg på en måte ser på meg selv med andre øyne».

Diskusjon

Målet med denne artikkelen er å svare på om ressursgruppen for studenter med AD/HD er et viktig og godt tilretteleggingstilbud for å hjelpe studentene å mestre studiehverdagen. Både gjennom intervjuene og gjennom ulike tilbakemeldinger legger deltakerne vekt på at de har behov for en type oppfølging og at ressursgruppen kan fungere som oppfølging på flere måter. Først og fremst beskriver deltakerne ressursgruppemøtene som et holdepunkt i uka samtidig som de deler semesteret inn i håndterlige og konkrete deler, der man tar for seg uke for uke og slik at semestret ikke blir så overveldende.

En av vanskene som studentene med AD/HD beskriver, er å strukturere hverdagen. Når oppgavene blir for store og strekker seg over et langt tidsrom, blir det en utfordring å komme i gang og lettere å utsette oppgavene. Ressursgruppemøtene gir dermed deltakerne en mulighet til å sette seg mål fra uke til uke. Dette kan for eksempel være å dele opp pensum i håndterlige deler og planlegge når det skal leses, istedenfor å sette seg ned med boka og tenke at denne skal jeg ha lest til slutten av semesteret og slik ikke vite hvor man skal begynne.

Når deltakerne kommer på møtene, skal de gå igjennom hva som har blitt gjort av det de satte seg som mål uken i forveien, og slik kunne få positiv respons på det de har fått til og få hjelp til å løse utfordringer rundt det de har vansker med å få gjennomført. Her ser vi særlig verdien av at gruppen består av personer med mange av de samme utfordringene. De viser hverandre ofte en gjensidig forståelse både rundt utfordringer og problemer, men også det å dele ekte engasjement og forståelse for det de har mestret å gjennomføre. Informantene i denne studien beskriver de andre i gruppen blant annet som likesinnede, noen å identifisere seg med og partnere i å mestre studiene.

Utsettelsene kan føre til at oppgavene de har foran seg, blir for store å håndtere.

Petter uttrykker blant annet at han slik får en følelse av solidaritet, og alle informantene beskriver en følelse av støtte og forståelse. Deltakerne følger slik hverandre naturlig opp ved å gjøre gruppen til et trygt sted hvor de kan dele sine tanke- og handlingsmønster, få forståelse for disse, og sammen reflektere og finne en løsning basert på andres erfaringer og bevissthet rundt sine egne utfordringer.

Muligheten til å lære av hverandre gir også deltakerne en følelse av å kunne bidra ved å hjelpe hverandre. Informantene i våre studier beskriver at dette gjør at de føler at de kan bidra med noe nyttig, og at de erfaringene de har gjort, har vært verdifulle når også andre kan lære av dem. Her erfarer vi også at fasilitatorenes rolle spiller inn. Fasilitatorene er med på å danne samspill i gruppen ved å utfordre deltakerne med å stille spørsmål og få dem til å reflektere over sine handlingsmønstre. Vi opplevde etter hvert at deltakerne ble mer reflekterte og kunne overta mer av fasilitatorenes oppgaver. Vi ser dermed viktigheten av fasilitatorenes rolle i form av å være likemenn og samtidig skape trygghet gjennom å være modeller for samspillet i gruppen. Slik skjer en type sosial læring der fasilitatorene er modeller som deltakerne observerer og lærer av, og slik får kunnskap om hvordan kommunikasjon og samspill i gruppen best foregår (Bandura, 1977). Etter hvert har vi derfor sett at deltakerne selv har tatt over noe av fasiltatorens rolle.

Resultatene fra våre studier viser at gruppen gir deltakerne motivasjon ved at de mestrer de målene de setter seg fra uke til uke. Betydningen av å se andre i samme situasjon mestre de samme utfordringene, gir dem også motivasjon til å takle sine egne utfordringer. Ved å mestre oppgaver knyttet til studiene får deltakerne nye og høyere forventninger om mestring. Deltakerne føler også at ansvaret ligger på dem selv og at gruppen fungerer mer som oppfølging og støtte. Informantene opplever at gruppen gir dem mer kontroll og gjør dem mer bevisst på hva de selv kan gjøre for å bedre sin situasjon. Dette er med på å myndiggjøre dem og bidrar til en høyere akademisk selvoppfatning.

Hvem passer denne type ressursgruppe for?

Som fasilitatorer har vi erfart at denne type gruppe ikke passer for alle, selv om de har en diagnose som AD/HD, ADD eller lignende. Deltakerne må ha et ønske om endring og være villige til å jobbe for det (Bolaski og Gobbo, 1999; Johnson og Johnson, 2006). Nye deltakere må derfor ha en samtale med rådgivere fra Rådgivningstjenesten før de kommer inn i gruppen. Denne samtalen tar sikte på å sikre at de er innstilte på å jobbe for en endring. Denne typen tilrettelegging krever også at det er deltakerne selv som står for utviklingen. Det er de selv som må komme seg på forelesning og gjøre nødvendige oppgaver knyttet til studiehverdagen. Dette kan være en overveldende opplevelse for nye deltakere.

Å komme inn i ressursgruppen er ingen mirakelkur for å bli en bedre student, men ressursgruppen kan legge til rette for at det kan skje. Vi har også opplevd å få inn deltakere som kommer inn i gruppen med en gang de begynner på studiene, med ulik suksess. Disse studentene har i liten grad kjent på hvilke utfordringer de har i studiehverdagen og kommer til ressursgruppen uten å vite hva de egentlig behøver oppfølging til. På denne måten blir det også vanskeligere å hjelpe disse.

Som nevnt tidligere har ressursgruppen bestått av flere som har andre utfordringer i tillegg til AD/HD. Det kan være at de sliter med angst eller depresjoner. Dette kan være utfordringer mange i gruppen har i større eller mindre grad, og derfor har det tatt eller fått en naturlig plass i gruppen. Men det er viktig å tenke på at deltakerne bør få hjelp med disse tilleggsutfordringene også fra andre hjelpetiltak enn ressursgruppen, om de tar en stor plass i studiehverdagen.

Bolaski og Gobbo (1999) legger også vekt på at slike grupper ikke passer for alle. Om gruppen ikke hjelper deltakeren til å komme noen vei eller får en negativ utvikling, bør en vurdere tilbudet til vedkommende. Dette gjelder også om deltakeren har en negativ effekt på de andre i gruppen. Dette er også faktorer vi som fasilitatorer har erfart i ressursgruppen, uten at vi går nærmere inn på det i denne sammenheng.

Fullfører de studiene?

Dette er det for tidlig å si noe om ennå, siden deltakerne i gruppen ikke har kommet så langt i studiene. Men det vi har opplevd, er at deltakerne begynner å få tatt igjen de fagene de henger etter med. Dermed opplever de at de begynner å komme i rute i studieprogresjonen igjen. Vi har også opplevd at tidligere deltakere har gått ut av gruppen fordi det går så bra med dem at gruppen ikke lenger er nødvendig. Gjennom å fokusere på refleksjon over egne handlinger håper vi at deltakerne skal bli mer bevisst på seg selv og hva de egentlig vil. Derfor har vi også opplevd at deltakere har sluttet på studiene fordi de ikke er klare for å studere ennå. Selv om gruppen da ikke har hjulpet dem direkte med studiene, så har gruppen hjulpet dem til å bli mer bevisst over seg selv og hva de vil gjøre.

Avslutning

Denne artikkelen tar for seg en gruppe studenter med en spesifikk diagnose, men vi ser også at slike typer grupper kan passe for flere. Studentservice ved NTNU har blant annet startet opp en lignende gruppe for masterstudenter som har blitt hengende etter med masteroppgaven. Vi har også hatt studenter i ressursgruppen som ikke har noen diagnose, men likevel har gruppen fungert for dem. Verdien av å møte andre i samme situasjon kan derfor favne flere. Slike grupper bruker også få ressurser for å fungere. De kan ha fasilitatorer som denne ressursgruppen, eller de kan være selvstyrte. Det viktigste er at gruppens mål er formet etter deltakernes behov. Det kan bety at gruppen utvikler seg i takt med hvilke deltakere som er med og behovene til disse. Et slikt tilretteleggingstilbud blir også kostnadsbesparende for læringsinstitusjoner som baserer seg på personlig veiledning for hver enkelt student.

Vi håper at denne artikkelen vil være til nytte for personer som jobber med tilrettelegging i høyere utdanning, men også til inspirasjon for andre innenfor veiledningsfeltet og andre hjelpetiltak. Både vi og deltakerne ser verdien av et slikt tilretteleggingstilbud, og vi håper derfor at andre studenter eller andre i lignende situasjoner også kan få muligheten til et slikt tilbud. Prosjektet, våre erfaringer og våre studier viser at en ressursgruppe ikke er en mirakelkur med umiddelbare resultater for deltakernes mestring av studiene. Dette er et tilbud som bør følges over tid. Ressursgruppen kan da være en faktor som er med på å gjøre deltakerne mer bevisste på seg selv og hva de kan gjøre for å ta kontroll over sin situasjon over tid. På den måten kan ressursgruppen være mer myndiggjørende enn andre tilretteleggingstilbud.