Tiltak mot frafall i videregående skole virker!

Frafall i videregående opplæring i Norge er en stor utfordring både for samfunnet og det enkelte individ. Tall fra SSB viser at ca. en tredjedel av elevene ikke fullfører videregående opplæring innen normert tid (www.ssb.no). De siste årene har forskere i hovedsak sett på risikofaktorer knyttet til frafall, for eksempel svake skoleprestasjoner, lav skolemotivasjon og skolefravær, samt bakenforliggende årsaksmekanismer som ofte er knyttet til familiebakgrunn, for eksempel foreldrenes utdanningsnivå (Markussen, red. 2010, Byrhagen m.fl. 2006, Bakken 2009), deres tilknytning til arbeidsmarkedet og samfunnsdeltakelse. I mindre grad har man vurdert effekten av tiltak for å redusere frafall, for eksempel ved hjelp av randomiserte kontrollerte studier.

I det siste har imidlertid begrepene «effektforskning», «forskningsbasert kunnskap» og «kunnskapsbasert praksis» fått oppmerksomhet, også innenfor utdanningsfeltet (f.eks. Mosteller og Boruch 2002). forskningsbasert kunnskap i dette tilfellet omfatter resultater fra sammenlignende studier om effekten av tiltak innenfor skole- og utdanningsfeltet. Også i Norge har man drøftet økende behov for å oppsummere og å formidle resultater fra primærstudier om effekt av tiltak, som har ført til flere initiativer (se Stortingsproposisjon nr. 1, 2008–2009).

Rapport om virkninger av tiltak mot skolefrafall

Utgangspunktet for denne artikkelen er en nylig publisert systematisk oversikt fra Campbell Collaboration om effekten av ulike tiltak for å redusere skolefrafall (Wilson m.fl. 2011). Campbell er et internasjonalt nettverk av forskere som systematisk oppsummerer forskning innenfor sosial velferd, justisfeltet, utdanning og internasjonalt bistandsarbeid. Hovedkontoret har vært i Oslo siden 2008.

En systematisk oversikt er en oversiktsrapport der forfatterne har brukt en systematisk og åpen fremgangsmåte for å finne, vurdere og oppsummere flere primærstudier om samme problemstilling. En systematisk oversikt kjennetegnes ved at den har en klar tittel og et klart formål, en omfattende og referert søkestrategi, klart definerte kriterier for inklusjon og eksklusjon av primærstudier, kvalitetsvurdering av inkluderte studier i forhold til metode, protokollføring av karakteristiske kjennetegn for alle inkluderte primærstudier og sammenstilling av resultatene fra de inkluderte studiene (Reinar og Jamvedt 2010, Shlonsky m.fl. 2011, Higgings og Green 2011).

Rapporten «Dropout prevention and intervention programs: Effects on school completion and dropout among school-aged children and youth» (Wilson m.fl. 2011) oppsummerer internasjonal forskning om effekt av ulike tiltak mot skolefrafall fra 1985 til 2011. Denne systematiske oversikten er den mest omfattende på feltet og inkluderer 150 studier – langt flere enn tidligere lignende oversikter. Deltakerne i de studiene som Wilson m.fl. (2011) oppsummerte, var barn og unge fra førskolealderen frem til videregående skole. Gjennomsnittsalderen var 15 år. Flertallet av deltakerne kom fra familier med lav sosioøkonomisk status. De fleste studiene inkluderte både gutter og jenter, og i 75 prosent av studiene utgjorde minoritetsspråklige elever flertallet. Tiltakene som ble undersøkt, varte i gjennomsnitt ca. 91 uker.

Ved å samle og systematisk oppsummere et stort antall studier kan man kompensere for et kjent problem i forskning: Valg av metode kan påvirke utfallet; resultatene kan fremstilles som bedre – eller dårligere – enn en annen metode ville vist. Forfatterne av denne oversikten har imidlertid kontrollert resultatene for den skjevheten som kan oppstå ved bruk av ulike evalueringsmetoder og legger derfor frem et mer pålitelig bilde av resultatene fra de inkluderte studiene.

Tabell 1: Generelle tiltak for å redusere skolefrafall

Kilde: Wilson et al. (2011): Dropout prevention and intervention programs.

Hovedkonklusjonen i denne oversikten er svært relevant for den norske debatten om frafall. Rapporten fant ingen enkelttiltak som utpekte seg som bedre enn noen andre. Samtidig var tiltak som ikke ble godt implementert, mindre virkningsfulle.

Derfor er valg av én bestemt type tiltak mindre viktig enn at det foreligger kapasitet og kompetanse nok til å implementere det tiltaket som velges. Dette betyr også at hensyn til lokale behov og ressurser og til tiltakskostnader er viktig i beslutningen om hvilken strategi som bør velges. Oversikten sammenligner effekten av en rekke forskjellige tiltak for å forhindre skolefrafall. Tabell 1 beskriver de generelle programtypene i forhold til deres spesifikke fokus.

Sammenslåing av resultatene i alle tiltakene

Kun studier som målte minst ett utfall knyttet til skolefrafall eller gjennomføring av skolegang, ble analysert. Det var alt i alt 317 tiltak som ble evaluert. Den gjennomsnittlige prosentdelen av elever som ikke gjennomførte videregående opplæring var 21 prosent i kontrollgruppene, sammenlignet med 13 prosent i tiltaksgruppene. Dette utgjør en forskjell på åtte prosentpoeng. Disse tallene viser altså at tiltak mot frafall virker. Det er likevel noen forhold en må ta med i beregningen før en kan trekke noen generelle konklusjoner. I dette tilfellet er det snakk om komplekse tiltak som det er vanskelig å isolere fra de omgivelsene de befinner seg i. Det er derfor viktig å utvide spørsmålet om «hva virker» til også å omfatte «for hvem» og «under hvilke betingelser».

Sammenslåing av resultatene i forhold til type tiltak

For å måle effekten av de ulike tiltakene på frafall undersøkte forfatterne faktorer som kunne antas å påvirke resultatene, for eksempel kjønn, alder og etnisitet. Etter en gjennomgang av disse faktorene viser alle typer tiltak, med unntak av fritidstiltak og boligtiltak for hjemløse, fortsatt tydelig positivt effekt (se tabell 1). Deltakerne i de fleste tiltakene har altså synlig lavere sannsynlighet for frafall sammenlignet med dem som var i kontrollgruppene. Ut over det indikerer resultatene for de fleste tiltakene at ingen av de enkelte tiltakstypene skiller seg særlig ut ved å være betydelig mer eller mindre effektive enn andre. Deltakernes demografiske sammensetning hadde derimot svært lite å si for tiltakenes utfall. Funnene tyder på at det ikke er nødvendig å skreddersy tiltak for utvalgte minoritetsgrupper eller kjønn. Det er begrenset i hvilken grad vi kan generalisere oversiktens funn. De fleste tiltakene som er omtalt, krever betydelige ressurser og går over relativt lang tid. Det er derfor ikke grunnlag for å konkludere med at mindre intensive tiltak eller tiltak med kortere varighet vil ha samme effekt som dem som omtales her. Det er også viktig å presisere at de fleste barn og unge som deltok i disse tiltakene, var ansett for å være i fare for å falle fra skolen, og kom fra familier med lav sosioøkonomisk status.

Resultatene sett opp mot norske forhold

Kan oversiktens implikasjoner overføres til norske forhold? Hva kan vi lære av de viktigste funnene?

De risikofaktorene som drøftes i denne oversikten, har i stor grad også blitt identifisert i Norge. Vi vet at fattigdom, arbeidsledighet og sosial eksklusjon ofte kan være en langtidskonsekvens av skolefrafall. Det er vel dokumentert at barn og unge med mindre støttende familieforhold, for eksempel barn og unge i barnevernet, er spesielt sårbare når det gjelder skole og arbeid. Barnevernsbarn, og blant disse særlig barn i institusjon, kommer mye dårligere ut når det gjelder skoleprestasjoner og fullføring av opplæringsløpet. Blant tidligere barnevernsklienter var det kun 34 prosent som hadde høyere utdanning enn videregående grunnutdanning, sammenlignet med barn som ikke var registrert i barnevernet, hvor nesten 80 prosent hadde utdanning utover dette nivået (Clausen og Kristofersen, 2008). Forskning fra Sverige viser at lave skoleprestasjoner og lav utdanning utgjør en av de sterkeste risikofaktorene for fosterbarn og barn i barnevernet med hensyn til hvordan de klarer seg senere i livet (for eksempel Tideman m.fl. 2010). Effektive tiltak for å forhindre skolefrafall vil derfor være nødvendig, særlig for samfunnets svakeste barn og unge.

Det positive budskapet er at tiltak mot frafall faktisk kan redusere andelen elever som faller fra i skolen. Det er også viktig å understreke at de tiltakene som var utfordrende å implementere, viste en betydelig mindre nedgang i frafall enn de tiltakene som var lette å implementere. Jo mer hensyn en tar til lokale forhold og til kvalifikasjonene til personalet som arbeider med tiltaket, dess bedre fungerer tiltaket og dess færre elever faller fra i skole. For elevene innebærer dette sannsynligvis indirekte en beskyttelse mot senere arbeidsledighet, fattigdom og sosial eksklusjon.

I Norge ser vi økt bevissthet rundt det å sette i gang overordnede tiltak. I 2010 har regjeringen etablert satsingen Ny GIV – Gjennomføring i videregående opplæring, som har som mål å etablere et varig samarbeid mellom stat, fylkeskommuner og kommuner for å bedre elevenes forutsetninger for å fullføre og bestå videregående opplæring. Gjennom denne satsingen skal det iverksettes ulike tiltak på lokalt og nasjonalt nivå og særlig i yrkesfaglige program for å få flere elever til å gjennomføre videregående opplæring. Overgangsprosjektet er ett av to store prosjekter i Ny GIV. Det har som mål å øke elevenes forutsetninger for å gjennomføre videregående opplæring, ved å gi elever med spesielt svake skoleprestasjoner tilpasset intensivopplæring i grunnleggende ferdigheter (for eksempel skriving, lesing og regning) i slutten av grunnskolen. Effekten dette tiltaket har på elevenes prestasjoner og gjennomføring, skal etter planen evalueres i 2012. Evalueringen bygger på en kartlegging av første fase i 2011, gjennomført av Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) (Aaboen m.fl. 2011). Den omtalte Campbell-oversikten kan dermed være et godt egnet utgangspunkt for å legge føringer for denne evalueringen.