Veier til kunnskap, identitet og kultur Om formål og bruk i skolens skriveopplæring

Det er september. På femte trinn på «Dal skole» er temaet «Mangfold i naturen». Det er satt opp i arbeidsplanen som et samarbeidsprosjekt mellom naturfag og norsk, og elevene skal blant annet lære å «føre journal». Dagen før var hele trinnet på skogtur. De var delt inn i smågrupper eller par, som fikk velge seg et tre i skogen som sitt, og hver gruppe fikk et observasjonsskjema for å bestemme hva slags tre de hadde funnet og notere ulike observasjoner om treet. Noen skrev også observasjonsnotater på et eget ark.

Observasjonene og notatene fra skogen – pluss det de husker, selvfølgelig, og bilder som ble tatt på turdagen – gir innhold til det som skal skrives på skolen denne septemberdagen. I tillegg har elevene naturfagboka, oppslagsbøker, Internett osv. De sitter i samme grupper eller par som på skogdagen, men hver enkelt elev skal skrive en «journal» som får fram det de har notert og lært om treet sitt. Til dette får de utdelt et A4-arbeidsark strukturert som en tabell med spørsmål som skal besvares. Journalføringen koples til en yrkesrolle: Læreren Ingunn snakker om «å være vitenskapsmann». Hun viser også fram noen elevers notater som positive eksempler på hvordan det kan gjøres, og hun peker særlig på god bruk av multimodale virkemidler. Arbeidsarket med de ferdige journalene skal hver enkelt elev lime inn i temaboka si. Det er en arbeidsbok der elevene samler det de skriver og tegner i forbindelse med ulike tema. Hvert tema har sitt kapittel i boka, og det legges vekt på at boka skal være ordentlig og forseggjort både i innhold og form.

Eksempelet fra Dal skole er ikke så spesielt. Forhåpentligvis er det ganske vanlig å ta med elever på skogstur om høsten eller våren og å hjelpe dem til å gjøre systematiske observasjoner i naturen og formidle disse observasjonene i skriftlig tekst på en systematisk måte. Men eksempelet får fram to vesentlige poeng i forbindelse med skriving på skolen. Det ene er at innhold, form og bruk henger sammen: Meningsfylt og læringsfremmende skriving forutsetter at en har noe å skrive om (her altså observasjonene i skogen), at en har et språk, former og tekstmønster som passer til stoffet og situasjonen, og ikke minst at en forstår hva skrivingen skal brukes til. Vi vil i det følgende argumentere for at elever trenger veiledning i alle disse dimensjonene, og at særlig den siste, den om skriveformål og bruk, fortjener mer oppmerksomhet i skolen. Det andre poenget, som henger nært sammen med det første, er at skriving på skolen, i alle fag, har et tredimensjonalt potensial: Dalelevene som skrev om sine naturobservasjoner, kunne både utvikle kunnskap om naturen, identitet som naturvitenskapsmenn/-kvinner eller iallfall som naturfagelever, og en kultur der arbeidet ble verdsatt som bidrag til en felles faglig forståelse av verden.

Oppmerksomhet på skrivingens formål og bruk

Eksempelet fra Dal skole er tatt fra innsamlet materiale i det NFR-støttede forskningsprosjektet «Skriving som grunnleggende ferdighet og utfordring» (SKRIV), som ble gjennomført i 14 barnehager, grunnskoler og videregående skoler i Midt-Norge fra 2006 til 2010. Bakgrunnen for prosjektet var Læreplanverket for Kunnskapsløftet, som pålegger lærere på alle trinn i skoleverket å arbeide med grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving og muntlighet i alle fag. Prosjektet hadde som mål å skaffe kunnskap om sammenhengen mellom barn og unges skrivekompetanse og faglige kompetanse i flere fag, for så i neste omgang å kunne tilby lærere fra barnehage til videregående opplæring noen didaktiske redskaper til hjelp i arbeidet med å utvikle skriving i alle fag.

SKRIV-studiene pekte ganske særskilt på behovet for å legge større vekt på skrivingens formål og bruk i skolens skriveopplæring, og viste at en slik vektlegging også fører til større oppmerksomhet på innhold og form. I denne artikkelen er det dette poenget vi skal forsøke å utdype og underbygge, og vi vil også peke på hvordan kunnskapsproduksjon, identitetsarbeid og kulturutvikling henger sammen med en slik vektlegging. Dette skal vi gjøre med ytterligere eksempler fra Ingunns skriveundervisning på Dal skole. Men først kan det være greit å vise hva slags forståelse av lesing og skriving – og hvilket syn på læreplanens «grunnleggende ferdigheter» – som ligger bak studiene i SKRIV-prosjektet.

Et triadisk syn på skriving som sosial praksis

SKRIV-prosjektet var basert på et sosialsemiotisk og funksjonelt syn på skriving som sosial praksis. Vi observerte konkrete skrivesituasjoner på skoler og barnehager, og så dem som aktualiseringer av skrivekulturer. Analyser av disse skrivesituasjonene bygde på et triadisk syn på tekst og sjanger (utviklet av Sigmund Ongstad 1997, 2004): hva de handler om (innhold), hvordan skriveren uttrykker seg ( form), og hva de brukes til (bruk eller handling).

Vi fant at vi kunne legge det samme triadiske perspektivet på de skrivekulturene som skriveoppgaver og skriveaktiviteter bar bud om i ulike elevgrupper og i ulike fag: Skrivekulturer har en innholdsdimensjon (hva det skrives om), en formdimensjon (hvordan det skrives, og hva slags hjelp med form, språk og stil skriveren får), og en brukseller handlingsdimensjon (hva skrivingen brukes til, hvem eller hva det skrives for) (Smidt, 2011; Solheim, 2011).

I siste omgang overfører vi dette triadiske synet på skriving også til literacy, forstått som evnen til å omgås og bruke skriftlige tekster på en meningsfylt måte. Slik literacy forutsetter kunnskap, erfaring med språk og form og forståelse av situasjon og sammenheng. Danskdidaktikeren Ellen Krogh knytter teksters innholds-, formog bruksside til det overordnede kontekstnivået, som nettopp handler om kunnskapsproduksjon, identitetsproduksjon og kulturproduksjon gjennom skriving og tekstarbeid (Krogh, 2003, s. 5). Dette er grunnleggende danningselement i morsmålsfaget så vel som andre fag (Solheim, Larsen & Torvatn, 2010, s. 41). Vi snakker med andre ord om grunnleggende ferdigheter med en danningsdimensjon.

Skrivekulturen i Ingunns klasse

La oss for å illustrere dette gå tilbake til elevgruppa på Dal skole som vi møtte innledningsvis. Eksempelet er ikke vilkårlig valgt. I lærer Ingunn og hennes trinnkollegas elevgrupper fant vi en skrivekultur der bruksdimensjonen i skrivingen ble tatt vare på i større grad enn på mange andre skoler (se Solheim m.fl., 2010). I denne skrivekulturen ble det lagt vekt på alle de tre nevnte dimensjonene i skriving (litt forskjellig i ulike fag og sammenhenger), men her skal vi spesielt feste oppmerksomheten på hvilken rolle formålseller bruksdimensjonen fikk i Ingunns skriveopplæring.

Læreren Ingunn er en erfaren og uvanlig kreativ allmennlærer. Hun hadde samme elever fra 1. til 7. trinn, hvilket betyr at hun gjennom sju år, i samspill med elevene sine, kunne bygge en skrivekultur. Vi kom, som forskere utenfra, inn i denne prosessen omtrent midt i løpet og fulgte den i tre år, fra 4. til 6. trinn (2005-08).

På Dal skole var arbeidet i alle fag, som på de fleste skoler vi har besøkt, rammet inn av felles årsplaner, ukeplaner og lærebøker, med læreplanen som føringsfaktor bak der igjen. På fjerde trinn var årsplanen organisert ut fra tverrfaglige eller flerfaglige tema som «For lenge siden …», «Ut i verden», «Teknologi og design», «Verdensrommet» (Smidt, 2007). Slike tverrfaglige eller flerfaglige tema var vanlige også på femte og sjette trinn («Mangfold i naturen», «Kultur og mangfold», «Antikken», «Kropp og helse» osv.), men fra skoleår til skoleår minner lærebøker, ukeplaner og timeplaner elevene om at skoleverdenen også er organisert i «fag». I årsplanen for sjette trinn er fagene den viktigste organiseringsfaktoren, ikke de tverrfaglige temaene. Allerede i denne gradvise sosialiseringen inn i skolens fagoppdeling ligger selvsagt en hel del av den sosiale og kulturelle læringen.

Samtidig møter elevene skolen som sosial praksis fra dag til dag: De trekkes inn i og blir vant til ulike ritualer, rutiner og arbeidsmåter, noen av dem innarbeidet på den enkelte skolen, noen knyttet til en enkelt lærer eller et lærerteam. Alt dette er med på å forme skrivekulturen i elevgruppa: hvordan skriveoppgaver introduseres og begrunnes, hva slags veiledning som gis i forkant og underveis, hva slags tilbakemeldinger elevene får underveis og til slutt. En slett ikke uvesentlig side ved dette er spørsmålet om hvor de skriftlige produktene havner, altså om ulike skrivebøker og publiseringsformer. I Ingunn og hennes trinnkollegas grupper var dette satt i system. Elevene hadde ulike skrivebøker for ulike formål: «blåboka», «gråpapirboka», «temaboka» og «forfatterboka» for å nevne noen, og i tillegg fantes det en rekke publiseringsformer: Elevtekster ble hengt opp på veggene, iblant ble det også arrangert regulære utstillinger, og det ble laget bøker til klassebiblioteket med spiralrygg og plastpermer. I «supermappa», også kalt «skrytemappa», samlet elevene de beste produktene sine gjennom årene; mange av dem hadde vært publisert på ulike måter først. Alt dette er med på å understreke skrivingens formål og bruk for elevene.

Mye av skrivingen på skolen – også på Dal skole – er knyttet til det som skrivehjulet kaller «kunnskapsorganisering» (se f.eks. Evensen, 2010, s. 18). Litt flott uttrykt kan vi si det dreier seg om å komme inn i ulike fags diskurser: samfunnsfag, naturfag, RLE, matematikk, norsk – alle har de sine måter å samle, systematisere og formidle kunnskap om verden på. Ingunns elever skrev på fjerde trinn faktatekster om steinalderen, om Albert Schweitzer og om solsystemet; på femte trinn om sine observasjoner i skogen, om forsøk med stoffer og blandinger og om antikkens Sparta og Athen; på sjette trinn om Olav Tryggvason, om israelsfolkets historie og om lysbrytning, for å nevne noe. Intet bemerkelsesverdig ved det – antakelig ble det samtidig skrevet om samme tema på skoler rundt i hele Norges land. Her handler det først og fremst om å samle og organisere kjent og etablert kunnskap – innholdet står i sentrum. Likevel er jo formen – fagspråket og måten å organisere og strukturere kunnskap i tekster av ulike slag på (sammenhengende framstillinger, tabeller, punktlister) – en viktig del av læringen. Men det er også formålet, bruken. Det meste av denne kunnskapsorganiserende skrivingen endte i Ingunns klasse i den tverrfaglige temaboka, som vi har nevnt tidligere, der hvert nytt tema fikk sitt kapittel, med en forseggjort forside og ulike typer av tekster. Slik fikk temaboka verdi og kunne vises fram og leses på nytt seinere.

I andre skrivesituasjoner stod det skrivehjulet kaller «identitetsdanning» mer i sentrum. Tidlig på femte trinn skrev Ingunns elever for eksempel tekster om «en gang i ditt liv da du kjente en følelse som du husker den dag i dag». Igjen er skriveoppgaven («en gang jeg var glad, sint eller redd») kjent fra mange skoler og klasser, men arbeidet med teksten var spesiell, dels fordi elevene fikk mye hjelp med å bygge opp en god tekst med «bakgrunn», «selve hendelsen» og «etterpå», men også fordi alle elevenes ferdige tekster ble samlet og bundet inn i «en bok om følelser», som fikk et publikum både gjennom høytlesing og stillelesing. For Ingunn var dessuten estetikken alltid viktig, og da slett ikke som utvendig pynt, men som en viktig del av formidlingen eller tilretteleggingen av teksten for lesere. Estetikk har med andre ord ikke bare med form å gjøre, men også med innhold og bruk, på samme måte som identitet ikke bare har med «selvet» å gjøre, men i høy grad med sosiale relasjoner og kulturelle sammenhenger.

Tekstene som Ingunns elever skrev, fikk i det hele tatt ofte et publikum: De ble lest opp, de ble hengt opp på veggen, de inngikk i klassens «publikasjoner» eller forestillinger og utstillinger for andre elever og foreldre. Ett eksempel var eventyr elevene skrev i et stort prosjekt på femte trinn, der kulturmangfoldet på trinnet var utgangspunktet (se Smidt, 2008b), et annet var en utstilling på sjette trinn etter at klassen hadde arbeidet teoretisk og praktisk med lysbrytning. Da lagde de enkle fotoapparater og tok bilder som de framkalte og skrev fantasifulle tekster til (se Solheim m.fl., 2010). I slike prosjekter, på samme måte som i arbeidet med observasjonene om trær i skogen, blir det tydelig at elevene ikke bare produserer og lagrer kunnskap (om andre kulturer, om trær, om lysbrytning og fotografering) og bygger identiteter (i roller som forfattere, underholdere, naturvitere, fotografer, osv.), men at de også bidrar sammen med medelever til en felles kultur, som kulturbyggere.

Min hatt den har tre kanter!

Eksemplene fra Dal skole demonstrerer hvordan innhold, form og bruk henger sammen i all skriving. I Prosjekt SKRIV formulerte vi «ti teser for god skriveopplæring», der det er et viktig poeng at elever trenger veiledning i alle tre dimensjoner, og at særlig skrivingens formål og bruk fortjener mer oppmerksomhet i skolen. Eksemplene fra Dal skole har vist at en slik bevissthet og oppmerksomhet på hva skrivingen skal tjene til, på sjanger, bruk og eventuelle mottakere, også fører til større oppmerksomhet på innhold og form. Det er kanskje unødvendig å si at dette ikke nødvendigvis krever formål eller mottakere utenfor skolen. Temaboka i Ingunns klasse minner oss om at det kan være meningsfylt nok å samle og strukturere skolekunnskap om verden til eget bruk. Det ene nødvendige er å ha en noenlunde klar oppfatning om hva som er meningen med det en gjør.

Det andre poenget vårt var at skriving på skolen, i alle fag, har et tredimensjonalt potensial: Vi ville peke på hvordan kunnskapsproduksjon, identitetsarbeid og kulturutvikling henger sammen, og hvordan disse sammenhengene blir tydelige når formål og bruk får større oppmerksomhet. Enten elevene skriver om solsystemet, lager rapporter fra skogturen, skriver bok om følelser eller lager fotoutstilling med tekster, går de inn i sjangrer og fagspråk som hører ulike fagområder og diskurser til, og de får prøve seg i ulike skriveroller (Smidt, 1996), som henger sammen med hvem de ønsker å framstå som i en bestemt kultursituasjon på skolen. Slik har de en mulighet til å utvikle literacy, definert som grunnleggende ferdigheter med et innebygd danningsaspekt. Slik literacy krever, mener vi, kunnskap, språk og forståelse av situasjon og sammenheng i forening. Det burde også kunne gi elevene en bredere forståelse av hva skriving kan brukes til i samfunnet utenfor skolen.