Å vokse opp i sosiale medier

Jeg er akkurat gammel nok til at jeg ikke vokste opp i sosiale medier. Jeg er akkurat gammel nok til at jeg husker at Internett kom. Jeg hadde fått lov til å være med på jobben til pappa. Han skulle vise meg denne utrolig stilige, fascinerende teknologien som de hadde fått tilgang til. Man kunne få informasjon om alt mulig, fra hele verden!

Men som 10-åring ble jeg ganske skuffet over Internett. Jeg søkte opp VG-lista topp 20, og det jeg fant, var en tabell. En liste. Hvor var bildene av artistene? Kunne jeg ikke se musikkvideoene? Kunne jeg ikke høre på låtene en gang? Jeg skjønte ikke helt hvorfor Internett skulle være så mye bedre enn tv.

Få år senere ble jeg introdusert til IRC. Jeg fikk installert programmet mIRC og plutselig kunne jeg snakke med andre mennesker, over hele verden, om alt mulig. Jeg var en ganske keitete og sær 12-åring, hadde ikke klart å få mange venner på ungdomsskolen. Men på nettet kunne jeg «være meg selv». Ingen trengte å vite hvor gammel jeg egentlig var, hvordan jeg egentlig så ut. Jeg kunne dele det jeg hadde lyst til å dele og bli kjent med andre på helt egne premisser. Med andre ord en ganske annerledes opplevelse med det sosiale internettet enn det som preger opplevelsene til dagens ungdom. Det er likevel to ting som binder opplevelsene sammen og som det er for lett å glemme.

For de første har Internett alltid vært sosialt. Internett ble ikke sosialt i 2007, eller 2006, eller 2004, eller 2001. Helt siden den spede starten har folk forsøkt å bruke teknologien for å kunne kommunisere med andre mennesker, for eksempel med oppfinnelsen av e-post tidlig på 1970-tallet.
For det andre, de grunnleggende menneskelige behovene som fikk meg til å søke til IRC, er de samme som i dag får 13-åringer til å poste bilder på Facebook-siden «Norges diggeste 00-er». Det er en fase i livet hvor man er utrolig opptatt av hva andre synes om en, og da særlig de jevnaldrende. Man vil så gjerne at andre skal synes at man er kul, at andre skal like en. At man hører til. Det er en fase av livet hvor man finner ut hvem man er, og hvor man vil frigjøre seg fra sine foreldre.

Hvorfor bruke sosiale medier

Sosiale medier ikke lenger et nisjefenomen eller et ungdomsfenomen. De siste tallene fra SSB viste at 58 prosent av den norske Internett-befolkningen brukte sosiale medier i løpet av en uke (se figur).

Da sosiale medier, først og fremst representert med Facebook, ble populært i bruk i 2007–08, var det flere eksempler på folk som forsøkte å forklare fenomenet som en mote og som et resultat av gruppepress. Det tallene til SSB viser, er imidlertid at folk fortsetter å bruke tjenestene, over år, på ukentlig basis. Forskningen tyder på at masing fra jevnaldrende og andre former for gruppepress kan være tilstrekkelig til at folk prøver ut et sosialt medium, men det er ikke nok for å stimulere til aktiv bruk over tid. For at det skal skje, må det dekke et behov eller løse et problem.

I et overordnet perspektiv kan de aller fleste behov som dekkes av sosiale medier ledes tilbake til disse fire grunnledende behovene:

• informasjon, blant annet om ens umiddelbare omgivelser, samfunnet og verden, men også praktiske råd
• underholdning, deriblant som tidsfordriv, for å slappe av eller som virkelighetsflukt
• fellesskap og sosial kontakt, ved å få innsikt I andres situasjon, føle tilhørighet og fellesskap, holde kontakt med venner og familie, eller som en erstatning for sosialt samvær ansikt til ansikt
• personlig identitet, for eksempel ved at man finner forbilder eller får økt selvinnsikt

Det interessante med denne lista (som du kan finne i en langt mer detaljert versjon ved et enkelt googlesøk), er at den ikke er utformet for å si noe om hvilke behov sosiale medier dekker. Listen ble laget av medieteoretikeren McQuail som i 1987 forsøkte å oppsummere hva forskningen hadde vist oss var grunnen til at folk brukte så mye tid på massemedier. Det korte svaret er dermed at folk har de samme behovene som før. De har bare fått en ny teknologi som dekker disse behovene: sosiale medier.

Figur: linjediagram, med følgende data:

	2007	2008	2009	2010	2011	2012
Alle	13	26	39	47	51	58
9-15	18	37	55	52	52	63
16-24	30	65	70	83	83	84
25-44	13	23	46	55	61	69
45-64	2	5	13	22	30	40
65-79	0	1	3	15	11	17

Andel Internett-brukere i aldersgruppen som har brukt sosiale medier («nettsamfunn») i løpet av en uke. Kilde: SSBs Mediebarometer 2012

Hva en «venn» er i sosiale medier

At sosiale medier kan forklares med de samme menneskelige behovene som før, betyr selvsagt ikke at alt er som før. At vi har teknologi som gjør det mulig for oss å koble oss til så mange steder på tvers av tid og sted, har selvsagt konsekvenser for vennskap og kjennskap.

En del av bekymringene som dukket opp i tiden da Facebook spredde seg, viste seg imidlertid raskt å være ubegrunnet. At ungdom plutselig kunne si at de hadde «300 venner på Facebook» ga opphav til en moralsk panikk hvor de mest bekymrede så for seg at barn og unge ville vokse opp i omgivelser hvor de ikke lenger ville forstå verdien av vennskap: at venner bare ville bli et siffer på profilen ens, at de ikke ville vite hva en venn virkelig var, og at det å få venner var en slags konkurranse, der den som hadde det høyeste antallet tilkoblinger var den som vant.

Ingen av disse to forestillingene er det særlig støtte for i forskningen på sosiale medier. For det første er det ingenting som tyder på at unge har problemer med å skille mellom en venn og for eksempel en Facebook-venn. Det er som språket vårt for øvrig: matte kan være noe som ligger foran inngangsdøra. Matte kan være et fag på skolen. Vi forstår ut ifra konteksten hva som menes. Slik er det også med ordet «venn». For eksempel ble det gjort en studie der amerikanske førsteårsstudenter ble spurt hvor mange venner de hadde, men også hvor mange Facebook-venner de hadde. Antallet venner var bare en brøkdel av antallet Facebookvenner.

Også kvalitativ forskning viser at de unge ikke har noe problem med å skille mellom disse to, ikke minst fordi det på mange skoler utviklet seg en kultur for at man la til alle man visste hvem var. Med andre ord er det fullt mulig å ha både plageånder og folk man ikke liker som «venner» i sosiale medier.

For det andre er ikke antallet venner eller antall «likes» alene det eneste som ligger til grunn for hvorvidt noen blir oppfattet som populær eller ikke. Det er helt sant at barn og tenåringer kan finne på å bruke tall på det ene og det andre som et mål på popularitet. Jeg husker selv som tenåring at de fleste telefoner hadde plass til maks 100 telefonnummer på SIM-kortet, men om det var slik at du ikke hadde brukt opp de 100 plasseringene, så ble det sett på som et tegn på at du måtte være mindre populær, på den annen side ble forsøk på å kunstig blåse opp antallet kontakter ved å ha en lav terskel for å lagre all verdens slags telefonnummer, raskt avslørt.

Slik er det også i sosiale medier, og bedømmingen av popularitet, eller hvor ålreit noen virker, er langt mer nyansert og finmasket enn hvorvidt man har mange «venner» eller «likes». I et eksperiment lagde forskerne en falsk Facebook-profil. Den ble vist frem til en rekke studenter, som skulle danne seg et inntrykk av personen.

Det eneste som varierte, var antallet Facebook-venner: 102, 302, 502, 702 og 902. Om det hadde vært sant at sosiale medier er en konkurranse om å ha flest mulig venner, burde resultatet vært at profilen med 902 Facebook-venner fremsto som mest likandes og mest utadvent. I stedet fant forskerne at det var profilen med 302 Facebook-venner som studentene syntes virket mest ålreit – kanskje fordi det var profilen som lignet mest på dem selv. Det gjennomsnittlige antallet Facebook-venner blant studentene som deltok i studien, var nemlig rundt 300. Profilen som ble vurdert som den mest utadvendte, var den med 502 Facebook-venner.

Hvorfor var det ikke Facebook-profilen med 902 Facebook-venner som fremsto som mest utadvendt? Andre kvalitative studier gir oss svaret: de unge mente at folk som hadde Facebook-venner langt over snittet «la til hvem som helst», noe respondentene forklarte med at de som gjorde dette kanskje forsøkte å virke populære, at de manglet sosiale antenner, eller at det var et tegn på at de prøvde å leve livet sitt gjennom sosiale medier heller enn å sosialisere i ansikt-til-ansikt-situasjoner.

Sosiale medier styrker sosial kapital

At folk får flere slike «venner» er i hovedsak positivt, skal vi tro forskningen. Det er selvsagt nære venner og nær familie som er der når det virkelig teller. Hvem skal du gråte på skulderen til? Hvem skal hjelpe deg med å flytte? Hvem kan være kausjonist på lånet? Hvem går og handler for deg hvis du blir syk? Men selv om venner og familie selvsagt er de viktigste menneskene i livet vårt, er det lett å glemme hvor stor betydning folk vi ikke kjenner så godt, har for oss. Det som gjerne blir avfeid som overflatiske relasjoner («ingen kan vel kjenne 400 mennesker?»), har også verdi.

Her får vi bruk for begrepet sosial kapital. Én definisjon av sosial kapital er at dette er ressursene vi har tilgang til gjennom våre relasjoner. Man kan utrette mye med penger og med kunnskap, men ofte handler det jo også om hvem man kjenner.

Fordi vennene våre som oftest også er venner med hverandre, og familien vår er tett sammensveiset, har personene i én slik sosial gruppe vanligvis tilgang til den samme informasjonen. Våre bekjente, derimot, kjenner folk vi ikke kjenner selv, og kan derfor gi oss tilgang til ny informasjon. Mennesker med bekjente eller venner som tilhører ulike vennegjenger og grupper, kan dermed fungere som broer mellom små sammensveisede miljøer som ellers ikke ville kjenne til hverandre. Om man derimot ikke har så mange bekjente (såkalte svake bånd), kan man få begrenset med nye inntrykk og ny informasjon, fordi man er begrenset til det som ens venner og nære familie (såkalte sterke bånd) er kjent med.

Forskningen tyder på at personer som har store og varierte nettverk, har større sosial kapital enn de med færre og mindre varierte relasjoner. For enkeltmennesker kan vi definere sosial kapital som de ressursene man har tilgang på gjennom sine relasjoner til andre mennesker. En rekke studier tyder på at de sosiale mediene øker vår sosiale kapital. Det finnes også studier som har gått over lengre tid, som tyder på at det ikke er slik at de med høy sosial kapital bruker sosiale medier mer, men at høy bruk av sosiale medier faktisk bidrar til å øke den sosiale kapitalen over tid. (Men ikke alle sosiale medier har den samme effekten på sosial kapital. Det kan henge sammen med at ulike sosiale medier legger ulik vekt på relasjonene til andre mennesker.) At sosiale medier viser informasjon om en person og hvilke venner og interesser man har til felles, gjør det lettere å ta kontakt og bli kjent. Korte møter som kanskje ellers aldri ville blitt noe mer, kan utvikle seg til å bli vennskap eller bekjentskap. Det er derimot lite som tyder på at antallet nære venner øker.

Men hvis det er slik at sosiale medier øker den sosiale kapitalen, er det naturlig å spørre om dette gjelder alle. Går det virkelig an, at alle som tar i bruk sosiale medier, får styrket sine sosiale nettverk? Og får alle styrket nettverket sitt like mye?

Her er det flere studier som peker i ulike retninger, og det viser rett og slett at på individnivå er dette et mye mer sammensatt spørsmål. Det er hovedsakelig tre hypoteser som peker seg ut:

• De rike blir rikere: Enkelt sagt er tanken her at de som er populære, blir enda mer populære på grunn av sosiale medier. Hun som kanskje ellers ville blitt kåret til skoleballets dronning og vært «skolens mest populære», er kanskje nå å finne på blogg.no’s toppliste. Tolkningen her er at de som har personlige egenskaper som gjør at de lett blir kjent med nye mennesker offline, får styrket effekten av dette gjennom sosiale medier. Med andre ord: De som uansett har mye sosial kapital, får enda mer sosial kapital ved å bruke nettet.
  
  
• De fattige blir rikere: Denne hypotesen går ut på at folk som i ansikt-til-ansikt-situasjoner er sosialt engstelige eller sjenerte, føler de har mer kontroll når de kommuniserer på nett. For dem betyr sosiale medier derfor at det blir lettere for dem å ta kontakt med og kommunisere med andre, og dermed øke sin sosiale kapital gjennom bruk av nettet.
  
  
• De fattige blir fattigere: Den mest dystopiske tolkningen, som innebærer at sosialt usikre og engstelige mennesker vil foretrekke å kommunisere på nett, og over tid bli deprimerte og ensomme, ettersom de erstatter sosial omgang ansikt til ansikt med sosialisering gjennom nettet. De mister sosial kapital ved å bruke nettet.

Forlater de unge Facebook?

Mye av den tidlige forskningen på unges bruk av sosiale medier har dreid seg om Facebook. Men flere nyere undersøkelser tyder på at de unge i stadig mindre grad deler ting med alle sine Facebook-venner, og bruken av Twitter, Instagram, Snapchat og lukkede Facebook-grupper har økt. Tall fra TNS Gallup i vår viste at til tross for at 90 prosent av de mellom 15 og 29 år hadde besøkt Facebook i løpet av uka, var det bare 57 prosent av dem som hadde lagt ut kommentarer, bilder eller lenker den siste uka. Til sammenligning hadde 73 prosent av dem mellom 30 og 45 år gjort dette.

Hva kommer dette av? Oppførsel som kan ses på som «ekte» i en sammenheng, kan bli falsk eller snodig i en annen sammenheng. Det er helt naturlig og vanlig å tilpasse oppførselen sin ut ifra hvem man er sammen med. Når man møter noen ansikt til ansikt, er det rimelig enkelt for oss. Vi ser hvem som er i rommet, vi ser hvem som følger med og hvem som er opptatt med noe annet, og vi vet hvor vi er rent fysisk. Er vi på fest? På en kafé́? På jobben? Du vil raskt oppdage at ekskjæresten din og kjæresten din er i samme rom, eller at sjefen nettopp har gått inn i baren der du er med utdrikningslaget ditt. Stort sett vil alle gjøre sitt beste for å tilpasse oppførselen sin til situasjonen.

I sosiale medier vil man ikke nødvendigvis oppdage en slik sammenblanding av sosiale sfærer. Selv om vi vet at hvem som helst kan lese en blogg som ligger offentlig ute, og at alle våre Facebookvenner i utgangspunktet kan lese alt vi skriver, er det ikke lett å vite hvem som faktisk ender opp med å lese eller se det. Det er vanskelig å overskue hva som dukker opp i andres NewsFeed, at VG plutselig linker til en blogg som ellers bare leses av noen få utvalgte, at en Twitter-oppdatering fra en bruker med få følgere retvitres av en bruker med tusenvis av følgere, eller at noen finner den fire år gamle bloggen din på Google. Fordi vi heller ikke kan forutse hvem som kan komme til å bli publikummet vårt, er det også vanskeligere å vite hvordan vi skal oppføre oss. Og fordi vi ikke kan se det faktiske publikummet vårt, er det vanskeligere for oss å avgjøre hvordan de reagerer på oppførselen vår.

Selv hvis man vet hvem publikummet sitt er, kan det være vanskelig å oppføre seg på en måte som passer alle. De unge har etter hvert endt opp med vennelister som er fylt opp med småsøsken, foreldre, lærere, venner, uvenner, ekskjærester, kjærester, sjefer, kollegaer, bekjente. Når disse svært ulike sosiale sfærene smelter sammen til én, blir det vanskelig for brukerne å vite hvordan de skal oppføre seg – man opplever det som kalles for kontekstkollaps. Flere sosiale medier har tekniske løsninger som forsøker å bøte på dette, men de krever ofte mye administrasjon og at man evner å kategorisere vennene sine.

Derfor er det ikke rart at de unge brukerne søker til steder hvor de vet hvem de snakker til (slik som lukkede Facebook-grupper og SnapChat), eller hvor de kan føle seg rimelig sikre på at mor, far og foreldre ikke enda har dukket opp (slik som på Twitter- og Instagram-kontoer med mer eller mindre åpenbare kallenavn).

Privatliv og personvern er ikke det samme

Denne endringen i de unges bruksmønster vitner også om at de selvsagt bryr seg om privatliv. At unge brukere ikke er opptatt av privatliv, er en seiglivet myte, som først og fremst er holdt i live fordi vi har hatt et unyansert språk når vi snakker om privatliv. Folk er ikke så bekymret for at selskaper som Facebook og Twitter, eller til og med helt ukjente mennesker, skal få tilgang til deres personlige informasjon. De er mer opptatt av å ha kontroll over hvem som vet hva, altså de mer sosiale aspektene ved privatliv enn de institusjonelle, juridiske og prinsipielle sidene av privatliv, det vi på norsk gjerne kaller personvern.

Når tenåringer og unge mennesker ønsker privatliv, er det gjerne privatliv i den forstand at de ønsker seg et sted hvor de kan kommunisere med sine venner og jevnaldrende, men føle seg fri for foreldrenes og andre voksnes granskende blikk. En tenåring opplever det typisk som langt mer privat hvem de er forelska i, enn når de er født, hvilket parti de kunne stemt på, eller hvor de bor. Undersøkelser Medietilsynet har gjort blant barn og ungdom, tyder imidlertid på at holdningskampanjer rundt bruk av sosiale medier har hatt en viss effekt, ettersom færre oppgir at de har helt åpne profiler og færre sier at de har lagt ut bilder av andre mot deres vilje.

... men ikke alt er som før

Det er altså mye i sosiale medier som blir mer forståelig hvis vi tar utgangspunkt i hvordan folk sosialiserer ellers, ansikt til ansikt. Like fullt er det å kommunisere gjennom sosiale medier grunnleggende annerledes enn det å kommunisere ansikt til ansikt. En viktig grunn til det er at kommunikasjonen i sosiale medier er digital, påpeker den amerikanske forskeren på sosiale medier, danah boyd. Ved å forstå de grunnleggende sosiale mekanismene, men også å forstå disse sentrale kjennetegnene ved kommunikasjon i sosiale medier, er vi bedre rustet for også å forstå nye sosiale medier når de øker i popularitet.

Kommunikasjon i sosiale medier har en helt annen vedvarenhet. Om du sier noe dumt i lunsjen, så blir det før eller senere glemt. Men all kommunikasjon i sosiale medier blir automatisk lagret og arkivert. Mens man før måtte gå inn for å ta vare på ting og huske det, må man i dag anstrenge seg for å glemme ting. Det er stadig enklere å gå tilbake i tid og se hva noen sa for 3 år siden eller 5 år siden, det være seg i chatsamtaler eller åpent på sin egen profil. Dette, kombinert med hvor søkbar informasjonen er, gjør det mulig å sammenkoble informasjon på en helt annen måte enn før, blant annet fordi Facebook og Googles søkemotorer blir stadig mer sofistikerte.

I tillegg er kommunikasjonen enklere å reprodusere. Det er enkelt å kopiere og manipulere noe som skrives i sosiale medier, og det gjør at ting kan spre seg på en helt annen måte. Rykter kan spre seg muntlig, men folk har lært seg til at det du hører, skal du ta med en klype salt. Ungene lærere fabelen om en fjær som ble til fem høns. Men det å se klipp-og-lim eller en skjermdump av hva noen har skrevet, gjør at vi gir det en helt annen troverdighet, og gir det helt andre rammevilkår for sladder og ryktespredning.

Sist, men ikke minst, har kommunikasjonen en helt annen skalerbarhet. Fordi den digitale kommunikasjonen så enkelt kan lagres, og fordi den så enkelt kan kopieres, kan man potensielt sett få et svært stort publikum. Mens det er grenser for hvor mange som får plass i et konsertlokale, hvor mange som kan stå og høre på taler på Youngstorget, og hvor mange som kan kjøpe en papiravis, er det i praksis nærmest ingen grenser for hvor stort publikum en video på YouTube kan få, hvor mange som kan lese en bloggpost, eller hvor mange tilhengere på Facebook eller følgere på Twitter noen kan få.

Daniel Solove og Viktor Mayer-Schönberger har påpekt at særlig sladder og mobbing får andre egenskaper når det flyttes til Internett, og dette er problemstillinger som lærere bør ha et bevisst forhold til. Hva skjer for eksempel med et mobbeoffer som bytter skole? Skal hun ta med seg alle de hånende kommentarene og veggpostene, så alle nye Facebook-venner fort kan se hva slags status hun hadde på sin gamle skole? Eller skal hun slette alle de gamle vennene, så folk også da kan fastslå at «hun må være en taper, siden hun ikke har noen venner»? Når alt lagres og kan kopieres, spres og gjenfinnes, blir det da umulig for mennesker å starte på nytt? Gjør det at vi blir redde for å uttrykke det vi mener, eller at vi blir mer forfengelige, i frykt for at vi ikke bare blir dømt i dag, men også kan bli dømt i fremtiden? Eller betyr det i stedet at normene vil endres, og at vi vil bli mer tolerante for andres feilsteg?