Det gode møtet som motivasjon til å fullføre

En tredel av elevene ved yrkesfaglige program i videregående skole fullfører ikke opplæringen (Chaudhary, 2011). Med bakgrunn som lærer og rådgiver i videregående skole, både på yrkesfaglige og studieforberedende program, har jeg hatt nær kontakt med disse elevene. Men jeg har også møtt elever som er i risikogruppen og som likevel velger å fullføre utdanningen.

I denne artikkelen ser jeg på hva som får VG2elever til å fullføre sin videregående opplæring til tross for at de både har dårlige erfaringer fra tidligere skolegang samt at noen har hatt avbrudd i utdanningen tidligere.

Utdanningsavbrudd

Fravær fra skolen er en kritisk faktor og kan være første skritt mot utdanningsavbrudd (Hernes, 2010). Det er derfor viktig å kartlegge hva som får elevene til å møte på skolen. I en tidligere studie fant jeg at møtet og relasjonen mellom elev og lærer er avgjørende for om elevene velger å komme på skolen og fullføre utdanningen eller ikke (Dyrnes, 2011). Jeg har kalt dette «det gode møtet». Jeg ønsket derfor å empirisk undersøke hva det gode møtet innebærer for elever i risikosonen.

Undersøkelsen baserer seg på intervjuer med 22 Vg2-elever der de fleste av ulike grunner har hatt ett eller flere utdanningsavbrudd bak seg og flere av dem har hatt eller har kontakt med ulike deler av hjelpeapparatet for å få hjelp til å komme i gang på nytt og fullføre opplæringen. De har nå alle satt seg som mål å gjennomføre videregående utdanning. De er elever ved seks forskjellige yrkesfaglige program, byggog anleggsfag, (elektrofag, helseog oppvekstfag og naturbruk) ved tre forskjellige videregående skoler på Østlandet. Jeg ønsket å finne ut hva elevene la i begrepet «det gode møtet» og stilte spørsmål om: «Hva er et godt møte mellom lærer og elev, og kan det gode møte virke forebyggende på utdanningsavbrudd?» Intervjuformen var semistrukturert intervju med enkeltelever. Elevene meldte alle sin interesse for å delta etter å ha blitt informert om undersøkelsen og fått en forespørsel om å stille opp til et intervju via kontaktlærer. Alle møtte til avtalt tid og svarte engasjert på spørsmålene.

Elevene ble innledningsvis bedt om å fortelle om de hadde mye fravær, hva slags fravær og om foreldrene visste om fraværet deres. Videre svarte de blant annet på hvilken rolle lærerne spiller for om de trives på skolen eller ikke og lærerens betydning for om de møtte på skolen eller ikke. De ble også bedt om å komme med eksempler på hvordan de ønsker å bli møtt av lærerne.

Alle elevene hadde en del fravær. Noen kunne fortelle at de hadde mye fravær og forklarte det med sykdom og skader, mens andre sa at de ofte valgte å ikke gå på skolen fordi de var trette og slitne og ikke orket å gå. Felles for alle de som var under 18 år, var at foreldrene visste om fraværet deres. Alle elevene unntatt én sa at det at lærerne møtte dem med vennlighet og ga dem en følelse av å bli sett, var viktig for hvorvidt de møtte på skolen eller ikke. En av elevene sa imidlertid at dette ikke var det viktigste, det viktigste for ham var at lærerne viste høy faglig kompetanse og hadde evne til å motivere ham rent faglig. Han la også vekt på at det å ha et faglig mål var avgjørende for å møte på skolen.

Grensesetting

Flere av elevene sier at de ønsker å bli møtt med vennlighet, men at læreren må sette grenser for uønsket atferd. Begrepet «vennlig, men bestemt» ser ut til å være dekkende for elevenes syn på hva en god lærer er.

En elev sa at hun visste at hun noen ganger ble litt for støyende i timene, og hun satte pris på at læreren da kom bort til henne og sa på en vennlig måte: «Nå holder det, Pia». Hun følte seg ivaretatt ved at læreren henvendte seg direkte, og hun ble hjulpet til å samle seg og finne igjen roen og fortsette læringsarbeidet. Eleven ga uttrykk for at hun forsto at hun noen ganger var så urolig og forstyrrende for de andre at hun måtte bli satt grenser for.

Også andre elever la vekt på at læreren må sette grenser, og de var også opptatt av hvordan grensene blir satt:

Lærere bør være omtenksomme og ikke for strenge. Det er greit at de tar tak i det at noen oppfører seg tett. De må ikke sende elever ut av klasserommet og henge noen ut, da kan andre elever begynne å le. Det er det mange lærere som driter i. Det er respektløst å ikke ta vare på elevene.

Det er viktig hvordan lærerne opptrer overfor elevene, og det å bli sendt ut av klasserommet kan være en form for offentlig uthenging, og kan føre til at andre ler. Dette kan oppleves som krenkende. Igjen blir det å bli satt grenser for beskrevet som greit og nødvendig og som en måte å ta vare på elevene. Det må imidlertid skje på en måte som ikke bringer eleven opp i en situasjon som det er vanskelig å komme ut av med «æren» i behold.

I tillegg til å være omtenksomme bør lærerne sette grenser og skape ro og trivsel i klasserommet:

Lærerne må være litt strenge, men så lenge du gjør det du skal, så blir det ikke noe kjefting. Da er det ok med litt småprating. Lærerne her ser ikke stygt på meg, de ser på meg og tenker «der er han, ja» jeg syns det er hyggelig, det er greit å komme inn, jeg føler meg akseptert og avslappet. (Elev)

Elevene forteller om det å bli møtt med vennlighet både når de trenger å bli korrigert og til daglig i klasserommet. Det ser ut til at dette handler om å bli sett, at lærerne smiler og er hyggelige og kommuniserer med dem. Denne måten blir av elevene karakterisert som respektfull eller som å bli møtt med aksept eller anerkjennelse. Konkret ser det blant annet ut til å bety at man blir sett i «øyekroken». Her er det kommunikasjon og samhandling som går fra det å ha direkte én-til-én-kontakt, til det å få et anerkjennende nikk. Elevene beskriver et læringsmiljø der de samhandler med hverandre og med læreren innenfor rammer som er trygge. De vet hva som er tillatt og ikke minst hvordan de ønsker at grensesetting skal foregå.

Det dreier seg om respekt

Etter å ha intervjuet 12 av elevene om hvilken rolle lærerne spilte i forhold til om de møtte på skolen eller ikke, så jeg at det de svarte og la vekt på, sammenfaller med begrepet respekt. Jeg valgte derfor å be de resterende elevene jeg intervjuet om å si hva de la i begrepet respekt og om de mente det var viktig å bli møtt med respekt for å bli motivert for å møte på skolen.

Etymologisk stammer ordet respekt fra latin, re-spicio/ re-spectare, og betyr «å se nøye etter» eller bedre, «å se om igjen» (Stålsett, 2011, s 18). Rickhard Sennett skriver i sin bok Respekt i en verden af ulighet at det ofte er atferd som uttrykker respekt, og det å se igjen er en aktiv handling. Her vektlegges nettopp handlingsaspektet ved det å vise respekt: «Og derfor er de handlinger, der udtrykker respekt – de handlinger, hvorigennom man anerkender andre – krævende og uklare.» (Sennett, 2003, s. 80) Respekt og anerkjennelse er begreper som ofte ses i sammenheng, og ifølge Trine Anker kan begrepene ofte brukes synonymt, men respekt brukes ofte i skolen også til å dekke de feltene som blir definert som anerkjennelse (Anker, 2011). Anerkjennelse kan blant annet vises ved å gi ros, og den enkelte er ifølge Honneth avhengig av å bli møtt med anerkjennelse for å få et positivt forhold til seg selv (Honneth, 2003).

Det vil si at det kan være vanskelig å komme med en presis beskrivelse av hvordan man anerkjenner og respekterer noen. Elevene har imidlertid sin oppfatning av respekt og hva det betyr å se nøye etter eller å se om igjen. De er opptatt av at læreren må være vennlig mot dem og rose dem i tillegg til å sette nødvendige grenser. Dette handler om å oppleve å bli sett og bekreftet, ikke bare for de faglige prestasjonene, men også for den de er. Betydningen av gode relasjoner mellom elevene er også av stor betydning for om elevene velger å komme på skolen eller ikke. Elevene framhever det gode møtet med læreren som et møte preget av respekt og tillit. En av elevene sa at lærerne viste respekt ved ikke å være for påtrengende når han skulle gi hjelp, og vise varsomhet ved å gå inn i privatlivet til eleven. Det at læreren spør om å få involvere seg og på hvilken måte, gjorde det lettere å ta imot hjelp, sa en elev. Det ble også understreket av en elev at respekt må gå begge veier og at det på mange måter handler om å være imøtekommende og vennlig overfor de man møter.

Mange av elevene framhever det avgjørende i at læreren bryr seg, men samtidig vet å respektere og anerkjenne de grensene elevene setter for privatlivet sitt. Elevene vil ha ulike behov for hvor mye og ikke minst hvor nært lærerne skal engasjere seg i dem og privatlivet deres. Lærerne må sammen med eleven lære seg å beherske den vanskelige balansekunsten mellom nærhet og distanse. Elevene jeg snakket med, viste at de ser sammenheng mellom det å beherske denne balansekunsten og ha respekt.

En elev med dårlige erfaringer fra tidligere skolegang der han hadde opplevd å bli mobbet av både lærer og medelever, beskrev hvordan vennlighet og respekt vises konkret ved å spørre: «Hvordan går det?» og vise interesse for andre.

Respekt kan dermed enkelt vises ved at en lærer henvender seg til eleven og viser interesse for hvordan han eller hun har det, hva de er opptatt av og hva de trenger hjelp til. Men i tillegg må han eller hun respektere de grensene elevene setter for hva som er privat og som de ikke ønsker innsyn og innblanding i. Også en annen elev ga uttrykk for dette:

Jeg ønsker at læreren skal se meg som den jeg er og ikke bare for det jeg gjør.

Eleven ønsket at lærerne ikke bare skulle se henne for det hun presterte i fagene. Hun trengte en bekreftelse på at hun er god nok og duger til tross for dårlige skoleresultater. Noen elever la vekt på andre sider ved det å vise respekt. En av elevene sa at respekt er å vise høflighet og omtenksomhet, og ikke minst at man lar være å bli sint og slåss for å få respekt. En annen elev sa at det å være tøff og slåss ikke ga respekt på en ordentlig måte. Det virker som om denne eleven også kobler respekt til det å kunne kontrollere raseri. Det er lov å bli sint, men det kreves en viss selvbeherskelse. Det gjelder for både elever og lærere.

Om å balansere vennlighet og grensesetting

Elevene beskriver det gode møtet som en hårfin balansegang i relasjonen der de ønsker å bli sett av læreren, uten å være for private. De ønsker at læreren skal sette grenser, men ikke i den grad at de føler seg krenket og uthengt. Muligens er det slik det er å være ungdom på vei mot voksenlivet. Være voksen, ha et privatliv og ta egne valg, men samtidig ha behov for gode råd, veiledning, anerkjennelse og grensesetting fra omgivelsene. Det er interessant å høre hvordan elevene beskrev hvordan høflighet og omtenksomhet kan vises, gjennom det språket vi bruker, men vel så mye gjennom kroppsspråket. Videre er det også interessant hvordan elevene viser både evne til refleksjon og forståelse for en del av det som skjer rundt dem, ikke minst i samhandling med medelever og lærere i klasserommet.

Det som karakteriserer elever i risikogruppen er at de ofte mangler erfaringer med det gode møtet i skolen, og at tilliten til lærer og medelever stadig må gjenoppbygges. Det er en tid- og arbeidskrevende prosess som i stor grad handler om opplevelsen av å bli sett, bekreftet og anerkjent som den man er. Dette er en avansert form for balansekunst som både elever og lærere trenger kompetanse i.

Undersøkelsen min viser at det gode møtet i skolen kan hindre at elever avbryter utdanningen og i stedet velger å fullføre. Elevene i min undersøkelse er alle i risikosonen for å avbryte, men har valgt å bli i skolen. De vektlegger at det er det gode møtet i skolen som er av betydning for deres valg. For eksempel det å bli å bli kontaktet på morgenen enten av kontaktlærer eller medelever hvis man ikke dukker opp på skolen til første time, eller ha jevnlig kontakt når man er syk og er borte fra skolen over tid. Dette kan gi dem en følelse å bli sett og av å bety noe for klassemiljøet.

Elevene framholder respekt som et kjernebegrep i det gode møtet. Når respekt betyr å se nøye etter eller å se om igjen, skulle det være mulig å utarbeide gode rutiner for arbeidet og møtene i klasserommet.