Mobbing i barnehagen - hva kan foreldre og ansatte gjøre?

En del barn i barnehagealder kan vise vedvarende tendens til å utestenge, erte, sparke og slå andre barn. Kan vi kalle dette mobbing?

I den senere tid har forskere blitt flinkere til å ta hensyn til barnets alder og utvikling når en forsøker å fange opp mobbeatferd blant små barn. Både videoopptak av barn og observasjoner har vist å gi verdifull informasjon om dette.

 Mye tyder dessuten på at førskolebarn kan gi pålitelige opplysninger om mobbing når de blir vist bilder av alle barna i barnehagen Utifra forskning er det derfor grunn til å tro at selv barn i barnehagen kan plage andre jevnlig  verbalt og fysisk. De kan også utestenge andre barn fra lek og spre rykter om andre.

Forskning viser også at barnehagebarn som har en slik begynnende mobbeatferd har økt risiko for å fortsette med denne typen atferd i barneskolen. Voksne har ansvar for å lede barn inn på gode spor. For å veilede små barn inn i positivt samspill med andre barn trenger voksne derfor kunnskap om hvorfor barn utvikler mobbeatferd.

Personlighetens betydning

Det er ikke bare vårt unike utseende som gir oss særpreg som mennesker, men vi møter også den sosiale verden på ulikt fordi vi har ulike evner, anlegg og temperament. Det medfødte temperamentet vil påvirke barnets sosiale væremåte.

Noen barn har et lett temperament. De kommer ofte fort inn i livets rytme: «Han sover hele natta! Han er så blid og fornøyd». Barn med lett temperament tilpasser seg ofte andre barn og nye situasjoner uten vanskeligheter.

Men alle barn har ikke et slikt lynne. Andre barn er svært temperamentsfulle. De kan være impulsive, lettantennelige, svært aktive og ha vanskelig for å holde oppmerksomheten rettet mot en ting over lang tid. Disse barna kan fortere komme inn i et negativt samspill med andre barn og voksne. Det finnes mange studier som viser en sammenheng mellom gener og aggressiv atferd hos barn. Resultatene av denne forskningen viser at rundt 50 prosent av aggresjon kan forklares av gener og rundt 50 prosent av unike faktorer knyttet til miljøet.

Også barn med mange ressurser kan i noen tilfeller bli sosialt aggressive. Iderike, kreative intelligente og initiativrike barn kan virke som en magnet på andre barn fordi de er spennende å være sammen med. Disse barna kan komme inn i et mønster hvor de får for vane å være den som nesten alltid bestemmer hvem som får være med eller ikke være med på leken, hvilken rolle den enkelte skal ha og hva leken skal dreie seg om.

En annen sosialt sårbar gruppe barn er de som reagerer med forsiktighet og tilbaketrekning i møte med nye eller ukjente mennesker, situasjoner og objekter. Denne temperamentstypen kan fort bli passive i lek og aktivitet og kan la sterke barn dominerer over dem uten å ta til motmæle. Det å ikke ha noen venner i barnehagen setter barn i risiko for å bli offer for mobbing senere.

Barns personlighet og temperament er altså avgjørende for hvordan de omgås andre og tilpasser seg sosialt. Likevel, barnets særtrekk er ikke alene det som forklarer et barns væremåter. Samspillet mellom medfødte disposisjoner og miljøpåvirkning er det avgjørende for barns sosiale utvikling.

Etablering av roller i barnegruppa

Hvordan barn forholder seg til hverandre er delvis resultat av sosiale prosesser. Derfor har mobbeatferd også sammenheng med hvordan barna påvirker hverandre. I samspill med andre barn kan noen barn få rollen som mobber (sjef), andre blir passive tilskuere, noen oppmuntrer til mobbing, noen støtter mobbeoffer og andre blir mobbeoffer.

Selv om vi ikke har forsket så mye på gruppedynamikken knyttet til mobbeatferd i barnehagen, er det viktig at voksne får med seg det som skjer mellom barna i barnehagen. Observasjon for å få frem sammenhenger og kvaliteter i samspillet mellom barn er en helt nødvendig for at barnehageansatte skal kunne påvirke barnas liv.

Her er et eksempel: Tre gutter på fem år sitter sammen og bygger legotårn. Sondre kommer gående  mot guttene. Ett av barna ser at han kommer og utbryter: «Å nei, nå kommer Sondre». En annen gutt roper til Sondre: «Gå vekk, Sondre. Ikke ødelegg!» Sondre farer fram og ødelegger tårnet.

Sondre har kanskje i utgangspunktet ikke gode strategier i sin samhandling med andre fordi han har et vanskelig temperament. Hvis han ikke får veiledning fra voksne og hvis barnegruppa ikke får slik veiledning, vil Sondre fort få rollen som den slemme, farlige gutten som de andre barna er redd og ikke vil ha noe med å gjøre. Å få en slik rolle vil forsterke negative handling og atferdsdisposisjoner. Her må altså de voksne bidra med en varm veiledning for å fremme et godt samspill i barnegruppa.

Foreldrenes betydning

Diana Baumrinds (1991) teori om oppdragelsesstiler er av de mest kjente oppdragelsesteorier i verden. Det finnes overbevisende dokumentasjon som viser at god oppdragelse er knyttet til balansen mellom å utvise kontroll og varme overfor barn. Dette kaller vi ofte en autoritativ oppdragelsesstil.

Kontroll kan utøves på ulike måter. Hvis voksne setter grenser og er korrigerende overfor barnet kun ut ifra de voksnens ståsted kan det øke aggresjon og motstand hos barn. «Hvis du pirker borti Anita en gang til så går du rett opp på rommet ditt. Sånn oppførsel vil jeg ikke ha noe av!» Utøvelse av kontroll uten varme kalles for den autoritære oppdragerstil. Denne formen for kontroll medfører ofte lydighet hos barn som er drevet av frykt. Dette er uheldig for barnet utvikling.

Barn har selvsagt behov for at voksne forteller dem hva de kan og ikke kan gjøre, men grensene må dras opp med forståelse for barnenaturen. Når Finn på fire år snapper bilenut av hånden til Ingeborg mens han dytter henne, trenger han ledelse. Den voksne kan for eksempel si: «Jeg skjønner at du ønsket deg bilen  men du kan ikke bare ta den fra Ingeborg når hun hadde den først. Du må gi den tilbake.»

Foruten å få informasjon om hva Finn ikke kan gjøre, trenger han også kunnskap om hva han kan gjøre for at han skal få oppfylt sine behov på en akseptabel måte: «Vi kan finne en annen bil til deg, eller vi kan spørre Ingeborg om dere skal trille bilen hun har til hverandre. Vil du det?»

Å utøve varme og kontroll handler altså om å ta kontroll samtidig som man ser barnets motiver og behov i situasjonen og gir ledelse ut ifra det. Dette kaller Baumrind for « Den autoritative voksne».

Det er med andre ord viktig og nødvendig å respektere de dype behov hos barnet, men det betyr ikke at man bør gi etter for alle dets ønsker. Både fullstendig dominering ut fra voksnes ønsker og fullstendig ettergivenhet overfor barnets ønsker i øyeblikket er uheldige.

For ettergivende foreldre kan lære barn i tidlig alder at de kan kontrollere menneskene i omgivelsene. Dette kan de overføre til samhandling med barn i barnehagen. «Anita, du kan være katten…og du Siri ..du kan ikke være med for vi er mange nok nå.»

Forskning viser at det er en indirekte sammenheng mellom barns oppdragelse og mobbing. En oppdragelsesstil som gir usikker eller ambivalent tilknytning mellom voksne og barn kan for eksempel føre til mistolkning av andres intensjoner og manglende evne til empati i forhold til jevnaldrende. Tidlig eksponering for familievold er relatert til fysisk mobbing fordi normene for normal atferd blir forstyrret.

Nøkkelen til god mental helse ligger altså i de relasjoner et barn har til familien, vennene og andre viktige mennesker. Sosial støtte er identifisert som en forebyggende faktor med tanke på mobbing. Nøkkelpersoner til å gi støtte for barnet er foreldre, skoleansatte og ansatte i barnehagen.

For at barn ikke skal utvikle mobbeatferd er det derfor essensielt at pedagoger og andre ansatte i barnehage utvikler sin evne til å tidlig indentifiserer barn med sosiale sårbarheter/begynnende mobbeatferd og at de samarbeider godt med foreldre rundt ledelse av barnet.

Videre er det viktig at de voksne øver på å omsette teori om god ledelse av barn til konkret ledelse av spesielle barn i spesielle situasjoner. Små barn er mye lettere å lede inn i positiv samhandling enn større barn. Skal vi forebygge mobbing må vi begynne tidlig!