Retorikken og det mangfoldige norskfaget

Norsk har tradisjonelt vært et monokulturelt fag. Det norske språket, den norske litteraturen og den norske kulturen har vært fagets selvfølgelige sentrum, og flere læreplaner har understreket at elevene ikke bare skal få kunnskaper om det norske, men at møtet med det norske også skal gjøre noe med dem som mennesker.

M74 hadde for eksempel som et hovedmål for faget at elevene skulle «lære […] å bli glad i morsmålet sitt» (M74, s. 96), mens L97 ville bruke den norske kulturarven til å innlemme elevene i et nasjonalt fellesskap: «Språket, litteraturen og historia til ein nasjon skaper ein fellesskap som spenner over grupper og generasjonar.» (L97, s. 111)

Denne tradisjonen ble imidlertid brutt med Kunnskapsløftets norsklæreplan, og vi har nå fått et norskfag som speiler både det kulturelle mangfoldet i dagens Norge og de kulturelle impulsene som landet mottar – og har mottatt – fra utlandet (Eide, 2006; Bakken, 2008). Dette stiller norsklærerne overfor nye didaktiske utfordringer. For det første trenger faget nå metoder for å løfte fram det kulturelle mangfoldet og håndtere potensielle motsetninger og kulturkonflikter, både i fagstoffet og i elevgruppen.

For det andre kan bortfallet av det norske som fagets sentrum føre til at norsk framstår som et fragmentert fag (Skirbekk, 2013). Tidligere kunne man forsvare at man samlet så ulike temaer som norrøn grammatikk, diktanalyse og artikkelskriving i ett og samme fag, ved å vise til at de alle var deler av «det norske». En slik argumentasjon er vanskelig å føre i dag, og vi trenger dermed nye måter å skape sammenheng i faget på.

Retorikken

Ett sted norsklærere kan søke hjelp til å møte disse didaktiske utfordringene, er i den klassiske retorikken. Retorikk har blitt en stadig større del av norskfaget gjennom de siste læreplanreformene, og blir i dag brukt både som redskap for kritisk tekstanalyse og som en veiledning for muntlige presentasjoner, men retorikken kan også brukes til å håndtere det kulturelle mangfoldet i dagens norskfag.

Mens det tradisjonelle norskfaget dels har tatt den nasjonale kulturelle enheten for gitt (M74), dels har forsøkt å bevare (M87) eller gjenopprette den (L97), ble antikkens retorikkfag utviklet for å hjelpe ungdom å delta aktivt i mangfoldige og motsetningsfulle samfunn. Selve grunnpremisset for den klassiske retorikken er at mennesker har ulike meninger og virkelighetsforståelser, men at vi gjennom språket kan forhandle oss fram til måter å fungere sammen på (Cicero, 1949).

De fleste teorier og undervisningsmetoder i retorikken er preget av dette grunnpremisset; et svært tydelig eksempel på det er de retoriske talesjangrene, som stod sentralt i opplæringen av talere i de greske og romerske retorskolene i antikken.

Ifølge Aristoteles (2006) kan taler deles inn i seks hovedsjangrer etter hva man debatterer, og hvilken side i debatten man inntar: I debatter om fortiden kan man holde anklagende eller forsvarende taler (f.eks. i rettssaker), i debatter om framtiden kan man holde anbefalende og frarådende taler (f.eks. i politikken), og i debatter om nåtiden kan man holde lovprisende eller kritiserende taler (f.eks. i forbindelse med merkedager, begravelser eller fester).

Debatter i norskundervisning

De konkrete beskrivelsene av disse seks sjangrene som vi finner i de antikke lærebøkene i retorikk, er for nært knyttet til statsapparatet i de greske bystatene og den romerske republikken til at de kan anvendes direkte i dagens norskfag, men norsklærere kan lære mye av selve sjangerinndelingen og måten å undervise i debattkunst på.

I stedet for å la elevene holde presentasjoner om temaer de selv er interesserte i, eller debattinnlegg om synspunkter de selv står for, kan læreren arrangere debatter der to motsatte syn på en sak settes tydelig opp mot hverandre, og der enkeltelever eller grupper får i oppgave å representere et bestemt syn: Noen elever får i oppgave å anklage, mens andre skal forsvare; noen skal anbefale, mens andre skal fraråde; noen skal lovprise, mens andre skal kritisere.

Til hver av disse typene innlegg kan elevene få noen enkle retningslinjer for innhold, oppbygning og framføring, gjerne inspirert av retorikkens beskrivelse av de seks talesjangrene, men selvsagt tilpasset elevenes nivå og vår tids uttrykksmåte.

De elevene som er tilhørere til debatten, kan fungere som en jury og felle en dom over hvilken part som har hatt det mest overbevisende innlegget. Og hvis man vil sette en ekstra spiss på det hele, som man iblant gjorde ved antikkens retorskoler, kan man deretter be elevene skifte standpunkt, slik at de som var anklagere, nå skal forsvare, osv.

En slik framgangsmåte kan brukes i oppøvingen av muntlige ferdigheter, og for så vidt også skriftlige ferdigheter, ved at debattene brukes som forarbeid til å skrive argumenterende tekster, men den kan i tillegg brukes i arbeidet med tekster og annet fagstoff fra ulike kulturer som nå er del av norskfaget.

For eksempel har den reviderte norsklæreplanen fra 2013 et kompetansemål for 10. årstrinn som sier at elevene skal kunne «gi eksempler på og kommentere hvordan samfunnsforhold, verdier og tenkemåter framstilles i oversatte tekster fra samisk og andre språk» (LK06), og disse tekstene kan elevene belyse ved å gjøre dem til gjenstand for debatter med utgangspunkt i de retoriske talesjangrene.

Noen elever kan anklage de samfunnsforholdene, verdiene og tenkemåtene som framstilles i teksten, mens andre kan forsvare dem; noen kan anbefale at vi skal leve etter tekstens verdier, mens andre kan fraråde det; noen kan lovprise teksten, mens andre kan kritisere den. Det er for eksempel også mulig å sette flere tekster opp mot hverandre og la ulike grupper elever forsvare hver sin tekst.

Hvorfor retorikk?

Denne arbeidsmåten vil legge til rette for at de tekstene som tas opp i norskundervisningen, og de verdier og kulturer som disse representerer, blir systematisk og grundig undersøkt med både sympatiserende og kritiske blikk. I tillegg vil elevene som nevnt kunne øve opp sine muntlige og skriftlige ferdigheter ved at de tilegner seg talesjangrer og måter å debattere på som de kan ha nytte av når de senere skal tale for sine egne saker og forvare egne synspunkter – både i og utenfor skolen.

Den viktigste lærdommen elevene kan få av en slik arbeidsmåte, er imidlertid at mangfold og motsetninger er det normale i et samfunn. Retorikkens inndeling av talesjangrene viser elevene at hver sjanger – og hvert standpunkt – har sitt naturlige motstykke: Det noen lovpriser, vil andre kritisere, og man kan aldri ta for gitt at ens eget syn er det eneste gyldige.

Systematiske debattøvelser som skissert ovenfor vil også tvinge elevene til å se saker fra andre synsvinkler enn sine egne og til å argumentere til støtte for tekster, verdier og kulturer de i utgangspunktet selv ikke ville identifisert seg med. Samtidig får de verdifull erfaring med at motsetninger og uenigheter kan håndteres på siviliserte måter, gjennom en saklig debatt der alle parter får komme til orde.

Ved å gi retorikken en slik sentral plass blant norskfagets arbeidsmåter, kan man også bidra til å gjenskape noe av den sammenhengen i faget som gikk tapt da norsk gikk fra et monokulturelt til et flerkulturelt fag med innføringen av Kunnskapsløftets læreplan.

Faget kan ta til seg den klassiske retorikkens grunnpremiss om at mangfold er det normale, og gjøre det til sin oppgave å gjøre elevene kjent med ulike kulturers tekster og å lære dem å tenke, tale og skrive om disse fra ulike synsvinkler. Og det er ikke den verste kompetansen elevene kan få fra et moderne, mangfoldig norskfag.