Lærerprofesjonens etiske plattform - og hvordan lærerutdanning kan bruke den

Lærerprofesjonens etiske plattform er et av flere sentrale dokumenter som kan brukes i lærerutdanningene for å styrke den profesjonsetiske kompetanseutviklingen hos studentene. Denne artikkelen tar først og fremst for seg lærerstudentene, men jeg håper de praktiske tilnærmingene som her blir presentert, også kan overføres til skolenes arbeid med plattformen i lærerkollegiene.

Forskning har vist at lærere har hatt problemer med å identifisere etiske dilemmaer i yrkeshverdagen, men viser samtidig at både studenter og lærere gjerne vil og ønsker å utvikle sin profesjonsetiske kompetanse (Campbell, 2003; Colnerud, 1995; Ohnstad, 2008, 2010). Spørsmålet er da hvordan lærerutdannerne² kan tilrettelegge undervisning og veiledning slik at dette skjer. Med bakgrunn i egen undervisning med lærerstudenter både i grunnskole- og barnehagelærerutdanningene vil jeg i denne artikkelen presentere noen konkrete forslag til et slikt arbeid med lærerstudenters profesjonsetiske kompetanseutvikling. Denne måten å arbeide på kan være til inspirasjon, men er også direkte overførbar til arbeid med profesjonsetikk i alle lærerutdanningene. Målet med en slik undervisning er at lærerstudenter både får økt kunnskap om profesjonsetikk generelt, og at de kan drøfte hva det innebærer å ha et profesjonsetisk ansvar. Det innebærer samtidig at studentene har evne til å se alternative håndteringer på erfarte etiske dilemmaer – for eksempel i praksisopplæringen.

Profesjonsetisk kompetanse

I NOU nr. 22: 1996 beskrives yrkesetisk kompetanse³ slik:
Yrkesetisk kompetanse innebærer at den enkelte lærer forplikter seg på fellesskapsverdier i vårt samfunn og innenfor institusjonen, og at de arbeider for å realisere dem i den pedago-
giske virksomheten. Alle lærere er forpliktet på det verdigrunnlaget som virksomheten bygger på og som samfunnet ønsker videreført.

Ut fra dette sitatet ser vi at det er tett sammenheng mellom profesjonsetisk kompetanse og det å være en profesjonell yrkesutøver. For at samfunnet skal ha tillit til profesjonen innebærer det å være profesjonell at man har etiske retningslinjer som styrer yrkeshverdagen. Profesjonelles valg gjøres ut fra et profesjonelt skjønn bygd på fagpersonenes spesifikke kunnskaper og grunnleggende verdier i samfunnsoppdraget – altså er det ikke de profesjonelles egeninteresser, men samfunnsmandatet og klientens behov og interesser som er utgangspunkt for den profesjonelles valg (Grimen, 2008).

Lærere må både kjenne til, kunne tolke og etterleve verdiene som blir uttrykt i læreplaner og i forskrifter og lovverk. Videre er ulike sider ved profesjonsetisk kompetanse vektlagt i de forskriftsfestede læringsutbyttebekrivelsene for lærerutdanningene. I tillegg må, som nevnt, Lærerprofesjonens etiske plattform (Utdanningsforbundet, 2012) være en aktiv del av lærernes hverdag.

Etter min mening bør alle disse perspektivene være med for at lærerstudenter skal få en helhetlig profesjonsetisk kompetanse. Slik kompetanse handler både om å kunne identifisere, analysere og håndtere etiske dilemmaer på en god måte i skole- og barnehagehverdagen. Å utvikle et profesjonsetisk språk er derfor sentralt. Det trengs både for å kunne identifisere etiske dilemmaer, for å kunne analysere og vurdere ulike konkurrerende verdier, og for å foreta etiske analyser.

I det følgende presenteres noen konkrete eksempler med tanke på å utvikle lærerstudentenes profesjonsetiske kompetanse. Først litt om hva det vil si å gjøre den profesjonsetiske plattformen levende, deretter løfter jeg fram hvordan plattformen sammen med andre dokumenter kan bidra til etiske analyser.

En levende plattform

Hva innebærer det at Lærerprofesjonens etiske plattform skal gjøres levende i lærerutdanningene? For det første betyr det at plattformen må brukes. Det gjelder både i teoriundervisningen på campus, men også i etisk vanskelige situasjoner studentene erfarer i praksisopplæringen. Altså må fokuset være tosidig – Lærerprofesjonens etiske plattform må brukes aktivt på begge studentenes læringsarenaer i lærerutdanningene.

For det andre må plattformen utsettes for kritiske prøvinger og justeringer. Den etiske plattformen er ikke hugget i stein. Tvert imot – en etisk plattform blir aldri ferdig. Det betyr at både faglærerne, praksislærerne og studentene kontinuerlig må vurdere plattformen i bruk og komme med forslag til justeringer og forbedringer.

Lærerstudenter må oppleve hvordan plattformen lever ved at den trekkes fram i undervisning på campus og i veiledningen med praksislærerne, men også hvordan den etterleves i skolehverdagen. Det betyr at de lærerutdannerne som studentene møter, må være etisk gode rollemodeller for studentene. Praksislærerne er sentrale etiske rollemodeller for studentene; de er utøvende lærere i den rollen studentene selv skal innta om noen år. Studentene opplever praksislærernes håndteringer av etiske dilemmaer, men også hvordan viktige ting kan bli oversett. Å få reflektere sammen med praksislærerne over det de har sett og erfart, eller være sammen med lærerkollegiet på praksisskolen i etiske diskusjoner, vil gi alle parter en unik mulighet og tilgang til etiske refleksjoner ut fra autentiske situasjoner i klasserom og barnehage. Lærerstudentene vil da få tilgang til erfarne læreres valg, verdier og begrunnelser.

Fra en studie av klinisk praksis i medisin finner Hafferty (2000) at legestudentenes etiske bevissthet ikke utvikles, men tvert imot eroderes i løpet av praksistiden. Studentene tør ikke ta opp det de erfarer av uetisk håndtering på sykehusene. Hafferty (ibid.) forklarer dette med hvordan studentene ønsker å tilhøre legefellesskapet, og dermed ikke våger å kritisere eller påpeke det de ser og erfarer. I tillegg veier veilederens kontroll og sertifiseringsfunksjon tyngre enn å varsle om mulige etiske overtramp. Sannsynligvis kan dette skje også innenfor lærerutdanningenes praksisopplæring, og det er i så fall viktig å endre en slik ukultur. Vårt mål er at studentenes etiske bevissthet skal styrkes framfor å eroderes i praksisopplæringen. Det betyr at praksislærerne selv må ha solid profesjonsetisk kompetanse, være bevisst på ulike etiske perspektiver i yrkesutøvelsen og ha mot til å kunne bruke vanskelige situasjoner fra egen praksis i veiledning med lærerstudentene. Lærerutdanningenes veilederutdanning er en viktig arena for å skolere praksislærerne både i profesjonsetikk generelt, og i hvordan plattformen og etiske analyser kan brukes i møte med studentene.

Analyse av plattformen

En første lesning av plattformen kan gi inntrykk av at den er selvsagt og enkel å være enig i, den lister opp alt det gode lærere bør gjøre. Men en mer problematiserende lesning vil sannsynligvis gi andre svar. For eksempel at flere av disse gode hensiktene både kan støtte hverandre, men også hindre hverandre.

Min erfaring er at analyser av plattformens funksjon sammen med lærerstudentene er en god start. På den ene siden finner vi i plattformen regler i form av forbud og påbud, på den andre siden etiske verdier som veileder lærernes skjønn. Er det påbud er det snakk om regler om hva man må gjøre, eller forbud – regler for hvilke handlinger det ikke er lov til å gjøre. I Lærerprofesjonens etiske plattform kan vi for eksempel identifisere tre regler: Det skal ikke forekomme noen form for undertrykkelse, indoktrinering eller fordomsfulle vurderinger, samt taushetsplikt og opplysningsplikt. Fokuset ligger da på å følge disse reglene, og dette kan karakteriseres som tynn etikk (Hov, 2008). Det er motsatt når det er fokus på skjønnsutøvelse i den enkelte situasjon. Skjønn handler om å skjønne, forstå og tolke situasjonen adekvat – for eksempel: Hvilke parter er berørt i situasjonen? Hvilke handlingsalternativer finnes? Hvilke etiske verdier eller hensyn må veies mot hverandre i den enkelte situasjonen? Denne siste tilnærmingen kan karakteriseres som tykk etikk (ibid.).

Oppsummert kan vi si at tynn etikk er preget av detaljerte regler for hva som er påbudt og forbudt, uten stort rom for skjønn. Fokus er kun på å følge reglene. Tykk etikk er imidlertid preget av verdier som skal veilede den profesjonelles skjønn, og rommet for læreres profesjonelle skjønn er relativt stort. Fokus blir da på å tolke den konkrete situasjonen adekvat og bli veiledet av etiske verdier i skjønnsutøvelsen. Et sentralt spørsmål i slike analyser med studentene er hva slags etikk plattformen i hovedsak signaliserer, og hvordan de som lærere skal kunne forstå og etterleve plattformen. Slike diskusjoner åpner for ulike blikk på plattformens funksjon. Å foreta en sammenligning av andre profesjoners etiske retningslinjer og verdigrunnlag, vil også kunne hjelpe studentene til å drøfte det spesifikke profesjonelle ansvar lærere har.

Det neste skritt kan være å analysere plattformens grunnleggende verdier. Vi finner for eksempel verdier som menneskeverdets ukrenkelighet, likeverd, profesjonell integritet, åpenhet rundt profesjonell skjønnsutøvelse, personvern og barns beste. Slike verdidiskusjoner viser seg å være svært viktige i studentgruppene. Studentene får da drøftet vanskelige verdibegreper og satt dem opp mot hverandre, og verdidiskusjoner gir begreper og innhold til analyser av verdikonflikter. En problematiserende gjennomgang av plattformen må altså rettes mot verdier, regler og plikter i dokumentet. Alle aspektene bør både tolkes i relasjon til hverandre – og veies i forhold til hverandre.

Jeg vil her ta med to eksempler for å belyse noe av dette. I Lærerprofesjonens etiske plattform fastslås det at «lærere griper inn og verner barnehagebarn og elever mot krenkelser, uavhengig av hvem som utfører dem». Det betyr at alle lærere har felles ansvar for å forhindre slike overtramp mot barn og unge og at de griper inn dersom kollegaer opptrer krenkende. Videre betyr det at dersom en lærer ikke klarer å pålegge seg selv en slik restriksjon, vil hun bli stoppet av sine kollegaer. Et av plattformens overordnede prinsipp må bli ivaretatt: «vår lojalitet ligger hos barnehagebarn og elever for å fremme deres beste». Det innebærer at det er viktigere å beskytte barn og unge enn å ta hensyn til en kollega, når hun krenker barnet eller eleven. I prinsippet ligger det at det er eleven eller barnets interesse eller beste som skal settes fremst. Men hvordan skal man gjøre dette? Hvilke avveininger må den profesjonelle læreren gjøre da? Her må vi understreke at for etiske dilemmaer finnes det ingen fasitsvar. Lærerstudenter må i stedet øve seg på å avveie ulike aspekter og kunne gjøre utdypende tolkninger og utrede argumenter for og imot ulike vektlegninger og håndteringer. Dette er en sentral side av profesjonsetisk kompetanse.

Det neste eksemplet fra plattformen er der det hevdes at profesjonen/lærerne «tar ansvar for å varsle når rammevilkår skaper faglig og etisk uforsvarlige tilstander». Dette kan gjelde både dårlig utført arbeid, krenkelser og urimelige pålegg fra skoleadministrasjon osv. I dette prinsippet vektlegges lærernes mot til å si fra, hvilket ikke alltid er lett å gjøre. Mot er en av Aristoteles’ kardinaldyder (Aristoteles & Ringbom, 1988), og mot er viktig å utvikle hos lærerstudenter. Studentene trenger mot til å gå på oppdagelsesferd i seg selv, granske egen håndtering i etisk vanskelige situasjoner, men også mot til å problematisere rutiniserte hverdagspraksiser. I tillegg kreves det mot til å håndtere de vanskelige situasjonene, mot til å varsle om uholdbare tilstander – og noen ganger også mot til å skuffe noen mennesker, til å vise at det ikke går an å få til alt. Hvordan kan vi som lærerutdannere legge til rette for å utvikle lærerstudentenes mot? Igjen er det sentralt å vise til erfarne læreres evne til å være forbilder for studentene. Opplever lærerstudenter praksislærere eller andre som tør stå opp for elevene, barna i barnehagen? Å vise til de gode eksemplene fra yrkeslivet – både i egne og andres institusjoner blir derfor svært viktig.

Analyse av samfunnsmandat og lovverk Læreren har påtatt seg et samfunnsmandat og skal aktivt bidra til barnas læring, samtidig som hun ivaretar en god relasjon til barn og unge. Undervisning og oppdragelse er på denne måten et dobbelt etisk anliggende ifølge Alan Tom (1984), fordi læreren har ansvaret både for relasjonen til barn/ unge og for innholdet i det de skal lære i skolen. Lærerens ansvar er knyttet til at det som barn og unge beskjeftiger seg med i skolen er av verdi både her og nå – og i fremtiden (Ohnstad, 2008, 2010).

Lærerprofesjonens etiske plattform viser at skolen er et mangefasettert oppdrag, samtidig som forskning viser at i selve samfunnsoppdraget ligger det mange motsetninger som også kan være opphav til konflikter og etiske dilemmaer (Colnerud, 1995; Ohnstad, 2008). Eksempler på dette er spenningen mellom det kollektive og det individuelle, eller om ulike former for tilbakemeldinger til elevene i skolen, for eksempel kartlegging eller lærernes sortering av elevene i form av karakterer. Forskning viser for eksempel at mange lærere opplever målstyrt karaktersetting i skolen som vanskelig, og viser til at karaktersetting ikke alltid fremmer andre viktige mål fra planene – som for eksempel positiv utvikling og selvfølelse hos elevene (Ohnstad, 2008).

Motsetningen i samfunnsmandatet betyr at risikoen for etiske fallgruver er stor. Lærere kan ha problem med å oppfylle et utall oppgaver som er vanskelige å forene, og oppgavene kan i tillegg ha en rekke forskjellige interessenter. En oppgave for lærerutdannerne er å problematisere slike motsetninger i samfunnsmandatet, og hvem sine interesser som skal gå først når de ikke er forenelige – er det elevens, foreldrenes, kollegaenes, utdanningsmyndighetenes – eller er det kanskje lærerens egne?

Tidligere studier har i tillegg vist at lærere oftest identifiserer relasjonelle etiske dilemmaer, men i svært liten grad finner etiske dilemmaer knyttet til undervisningsinnhold og arbeidsmåter (Colnerud, 1995; Ohnstad, 2008). Lærerutdannerne har en oppgave i å hjelpe studentene til å identifisere mulige spenningsforhold i samfunnsmandatet. Da kan studentene oppleve at etiske dilemmaer er noe mer enn bare knyttet til relasjoner (Tom, 1984).

På samme måte som studentene arbeider med verdiene i Lærerprofesjonens etiske plattform, bør studentene analysere verdigrunnlaget i samfunnsmandatet (LK06, rammeplanen for barnehagen, fagplaner for grunnskolen og videregående opplæring osv.), men også FNs barnekonvensjon og lovverket for skolen. Det overordnede er å utvikle lærerstudentens profesjonsetiske skjønn og vurderinger for å kunne håndtere profesjonsetiske dilemmaer på en god måte. Det sentrale er å fremme en bevissthet der lærere og studenter ikke går på akkord med verdier i samfunnsmandatet, kunnskapsgrunnlaget eller lærerprofesjonens etiske plattform.

Etiske analyser av dilemmaer

Fra læringsutbyttebeskrivelsene så vi at en profesjonsetisk kompetanse blant annet innebar å kunne identifisere et etisk dilemma (Kunnskapsdepartementet, 2010a) innenfor lærerprofesjonen, og deretter å kunne analysere blant annet hvilke verdier som er i konflikt. Som nevnt er arbeidet med grunnleggende verdier knyttet til samfunnsmandatet, plattformen og lovverk viktige startpunkt med lærerstudentene. Verdiene må tolkes, studentene må ha evne til å identifisere hvilke verdier som konkurrerer, deretter å analysere hvilken eller hvilke verdier som er viktigst å ivareta. Fokus er hele tiden på studentenes begrunnelser i disse verdivalgene.

Hvilke dilemmaer kan studentene arbeide med? Jeg har god erfaring med at studentene henter etiske dilemmaer fra praksisperioden – gjerne i samarbeid med praksislæreren. Disse etiske dilemmaene er autentiske og utfordrer studentene godt. Selvopplevde dilemmaer er langt bedre å arbeide med enn konstruerte etiske caser. I starten på et profesjonsetisk arbeid med studentene er konstruerte caser gode for å hjelpe dem i gang med å kunne identifisere et etisk case. Ulempen er at slike caser ikke utfordrer studentene så mye som caser fra selvopplevde situasjoner med all sin kompleksitet. I konstruerte caser er det lettere for dem å finne én bestemt måte å håndtere det på – og gi sterke normative begrunnelser for håndteringen.

Etisk analyse av dilemmaet er neste skritt. Det finnes en rekke gode modeller for slikt arbeid (Aadland, 2000), og det avgjørende er ikke hvilken metode man velger, men at studentgruppa foretar en strukturert analyse ved hjelp av ulike verktøy.

Til et etisk analysearbeid trenger studentene, i tillegg til kunnskaper om samfunnsmandat, lovverk og andre retningslinjer, å ha kunnskaper om ulike etiske teorier (f.eks. pliktetikk, omsorgsetikk, konsekvensetikk, sinnelagsetikk, dydsetikk, diskursetikk). Ellers blir analysen lett kun en praktisk analyse. Ved å angripe komplekse situasjoner fra forskjellige vinkler og ulike etiske teorier, får studentene ulike linser å se dilemmaet gjennom og ulike perspektiver å belyse dilemmaet fra. En god øvelse er å «tvinge» studentene til å argumentere for eksempel ensidig ut fra konsekvensetikken, for deretter å argumentere ut fra pliktetikken osv. Da kommer de ulike perspektivene tydelig fram. Ofte finner studentene at de tidligere har tenkt og reagert ut fra én av de etiske teoriene, og de forteller at slike øvelser får fram sider ved dilemmaet som de ikke har reflektert over tidligere. Neste skritt er å arbeide med håndteringen av dilemmaet og med å gi gode begrunnelser for handlingene. Da kan studentene for eksempel se på konsekvensene av de foreslåtte handlingene ut fra følgende spørsmål i to trinn:

Trinn 1

Hvem hjelper du med denne måten å håndtere dilemmaet på?
Hvem vil bli skadelidende?
Hva slags skade/fordeler snakker vi om?
Noen goder (som for eksempel helse) kan være mer verdifulle enn andre.
Hvordan ser dette ut på lang sikt/kort sikt?
Hvilke konsekvenser utgjør den beste blanding av goder framfor skader?

Trinn 2

Her tenker man ikke på konsekvensene, men analyserer bare ut fra handlingene – hvordan er handlingene i forhold til moralske prinsipper som: ærlighet, rettferdighet, likeverd/likhet, respekt for andre menneskers verdighet, rettigheter. Man kan også ta med andre individers sårbarhet eller mindre lykke/hell hos andre. Er noen prinsipper viktigere å ivareta enn andre i dette dilemmaet?

Ut fra en slik analyse kan studentene til slutt avgjøre hvordan de vil håndtere dilemmaet på best mulig måte. Det betyr at studentene må ta begge delene (trinn 1 og 2) fra analysen med i beregning når de skal gjøre sin etiske beslutning, men forutsetningen er at de kan argumentere for og begrunne hvorfor de valgte nettopp denne måten å håndtere dilemmaet på. Lærerprofesjonens etiske plattform kan her settes i relasjon til studentenes vurderinger og begrunnelser – for eksempel ved at man lar studentene aktivt bruke plattformen for å undersøke om den gir noen støtte til den ene eller andre type handling; eller om det er ett eller flere utsagn i plattformen som setter det identifiserte dilemmaet i perspektiv.

Felles analyser og tolkninger

Tidligere i artikkelen har jeg vist til at Lærerprofesjonens etiske plattform må gjøres levende – gjennom at plattformen brukes i praksis. Dette gjelder både i analyser hos utøvende lærere og praksislærere i skole og barnehage, men også innenfor lærerutdanningene. I skole og utdanning gjelder det å ta plattformen i bruk – i alle fag. Utviklingen av lærernes profesjonsetiske kompetanse er altså ikke bare forbeholdt pedagogikkog RLE-faget i lærerutdanningene. Alle lærerutdannere har ansvar for å hjelpe lærerstudentene i deres profesjonsetiske kompetanseutvikling.

Skal den profesjonsetiske plattformen kunne få noen betydning i skolen, er det avgjørende at plattformen tolkes både av lærere og lærerstudenter i fellesskap – ikke enkeltvis (jf. læringsutbyttebeskrivelsene i faktarammen). Ved sammen å lese og begrunne, prøve ut ulike tolkninger og stille prinsipper og handlingsregler opp mot hverandre, blir ikke plattformen lettere å avkode og omsette til praksis. Tvert imot – deltakerne vil erfare at det blir mange ulike tolkninger og vektlegninger enda flere når praktiserende lærere sammenlikner prinsippene med de hverdagslige dilemmaene som de selv erfarer. Det viser til både læreryrkets og prinsippenes kompleksitet. Slike tolkninger i lærerog studentfellesskapet utvikler ikke bare studenters og læreres profesjonsetiske kompetanse, men gjør også lærere mer profesjonelle.

Å tolke og diskutere i fellesskap krever at både lærere og lærerstudenter må begrunne sine standpunkter, begrunne sitt profesjonelle skjønn og gi argumenter for sine valg. Det betyr at de sammen blir gitt anledning til å utvikle et felles yrkesspråk for etiske spørsmål, og til å prøve holdbarheten i de forskjellige argumentene. Det innebærer at lærerutdanningene må legge til rette for at slike profesjonsetiske samtaler kan skje – gjennom hele lærerstudiet, både i praksisfeltet og i alle teoristudiene. I tillegg må studentenes profesjonsetiske kompetanse også prøves til eksamen og vektlegges i arbeidskrav i utdanningene. Slik signaliserer lærerutdanningene at utviklingen av profesjonsetisk kompetanse er et sentralt kunnskapsområde for kommende generasjoner lærere.

Behovet for etisk trening

Professor Janne Haaland Matlary hevder i en kronikk i Aftenposten at vi i Norge er svært opptatt av å trene kroppen, men mangler interesse for etisk trening. Etisk refleksjon og bevisstgjøring forutsetter trening, sier hun (Matlary, 2010). I profesjonsfellesskapene innenfor lærerutdanningen og i yrkesutøvelsen trenger vi derfor kontinuerlig etisk trening. Det nytter ikke bare med egen selvgransking over valg og handlinger hos den enkelte lærer.

Forskning viser at mange lærere går med dårlig samvittighet fordi de ikke håndterer de etisk vanskelige situasjonene ut fra barn og ungdoms beste, men heller ivaretar andre voksne som kollegaer eller foreldre (Colnerud, 1995; Ohnstad, 2008). Det etiske valget handler derfor om hvem av de involverte partene lærerne setter i fremste rekke. Her gir Lærerprofesjonens etiske plattform støtte til at det er barnet eller eleven som er viktigst. I plattformen står det: «Vår lojalitet ligger hos barnet». Slik kan trolig plattformen hjelpe både lærere og lærerstudenter når de står i sine vanskelige dilemmaer.