Utvist fra skolen i tre dager – når volden blir straffet istedenfor å bli forstått

En elev ved en ungdomsskole slo lærer, slik at hun måtte til sykehus for behandling. Flere medelever var vitne til det som skjedde. Eleven ble bortvist fra skolen, og neste dag ble det fattet vedtak om utvisning i tre dager

Slike hendelser er ikke uvanlige i skolen. Flere elever blir betegnet som voldelige og farlige, og skolene hevder seg ofte maktesløse i møte med disse elevene.

Professor i psykologi Willy-Tore Mørch uttalte i Aftenposten (Skogstrøm, 2014) at det bare er skolen alene som kan løse atferdsproblemene i skolen, og de har seg selv å takke når de ikke gjennomfører programmer som stopper vold. Mørch sier videre at flere lærere møter atferdsproblemene på en uhensiktsmessig måte, noe som resulterer i at den negative atferden blir forsterket.

Forskning viser at aggressiv atferd og vold er et omfattende problem i norske skoler og at volden blir stadig mer brutal, det blir derfor viktig at skole og andre får nødvendig kompetanse til å forstå barnets aggresjon (Lillevik og Øien, 2012). Aggresjon har til hensikt å skade og er nært knyttet opp mot vold; i verste fall kan den lede til vold (Isdal, 2000). De fleste lærere vil møte elever med utfordrende atferd, og alle lærere må derfor være rustet for å håndtere dette (Ogden, 2008).

Hva menes med vold og hvem definerer den?

Vold er definert på mange måter, men ifølge Isdal (2000) vil en handling som krenker, skader eller skremmer være vold, sett fra offerets side. Dette innebærer at offerets opplevelse av en handling er avgjørende for om det blir definert som vold eller ikke. Samfunnets definisjon på vold er knyttet opp til de til enhver tid gjeldende lover og regler, der straff er den mest brukte reaksjon mot utøver. Dette har også vært med på å prege skolens måte å håndtere vold på.

Hva som er voldsproblematikk og hva som betegnes som vold, er definert ulikt fra skole til skole og fra lærer til lærer. Vi vet at volden kan komme til uttrykk på mange måter (Lillevik og Øien, 2012), og som skole bør vi ha en klar formening om hva vold er og hvordan hjelpe og forstå elever med voldelig atferd.

I møte med barn med ulike forutsetninger er det vanskelig å ha én mal for hvordan håndtere voldelig atferd. Det vi vet, er at om en klarer å snu barnet før et aggresjonsutbrudd, har man redusert risikoen for nye episoder og i tillegg avverget situasjoner som kan være svært ødeleggende for eleven og miljøet rundt (Isdal, Natvig Andreassen og Thilesen, 2003). Vold er noe som berører og angår oss enten vi er offer, utøver eller observatør. Måten vi forholder oss til volden på, vil være forskjellig, men som hjelpere i skolen bør vi være forpliktet til å møte denne problematikken med forståelse og kompetanse.

Når volden blir straffet istedenfor forstått

Vold er blitt et samfunnsproblem som øker i omfang og som i større eller mindre grad er blitt en del av vår hverdag. Redsel og avsky mot vold er en del av vår natur, og det er normalt at dette er noe omgivelsene ønsker å beskytte seg mot. Det er derfor naturlig for oss å reagere med sinne, avvisning og straff når vold oppstår (Bengtson, Steinsvåg og Terland, 2004).

Fra en samtale med en lærer:

Skolen mangler ressurser og eleven må ofte tilbringe tid på rektors kontor eller et annet rom. Vi føler at vi bare oppbevarer gutten og teller ned dagene han har ig jen i skoleverket. Da kan andre få ansvaret, men da er det etter min mening altfor sent.

Handlingsplan mot vold i nære relasjoner (Justis- og beredskapsdepartementet, 2013) poengterer hvor viktig det er at offeret blir ivaretatt, men viser samtidig til at også utøver trenger riktig hjelp. Flere av de handlingsplanene mot vold i skolen som finnes i dag mangler denne forståelsen. Handlingsplanen til høyre er hentet fra en tilfeldig skole.

Figur 1: Et typisk eksempel på en handlingsplan mot vold fra en norsk skole.

Dette er et eksempel på en handlingsplan som bygger på at straff i form av utvisning og isolasjon skal hindre nye voldsepisoder. Denne står i kontrast til forskning som viser til at man må interessere seg mer for å forstå hva som ligger bak volden. De som utøver vold, er ofte alene, ulykkelige og ensomme (Isdal, Natvig Andreassen og Thilesen, 2003). Bruk av isolasjon og utestengning vil kunne forsterke dette.

Bruken av utvisning og isolasjon kan oppfattes som et tegn på at pedagogene har gitt opp. Det blir for stort fokus på straffereaksjonene i motsetning til å bruke kunnskap og kompetanse til å lage alternative reaksjoner på vold. En handlingsplan bør ivareta både utøver, den utsatte og observatører, og være en fremtidsplan der målet er å skape atferdsendring for dermed å kunne hindre nye episoder.

Å forstå volden

Å være vitne til barn og unge som utøver vold, er å være vitne til mennesker som ikke har det godt. Det kommer også fram gjennom forskning at mennesker som utfører alvorlig voldskriminalitet, ofte har en bakgrunn med antisosial og aggressiv atferd i barneårene (Rasmussen, 2011). Aggresjon er i hovedtrekk en adferd som kommer ved at barnet ikke oppnår sine ønsker.

I møte med sine egne frustrasjoner fyrer barnet seg opp og tar det videre i form av negative handlinger. Denne typen aggresjon kan komme av at barn har fått dårlige erfaringer med å håndtere vanskelige situasjoner. Traumatiske opplevelser, tilknytningsproblemer og mangel på gode og varme relasjoner vil forsterke utviklingen av aggresjon. Aggresjon kan også komme av at barnet har svake skoleprestasjoner, lite sosial kompetanse, opplever utestengelse eller sliter med konsentrasjon. Denne typen problematferd starter ofte ganske tidlig hos barn, men i mange tilfeller blir det ikke gjort noe med den før i ungdomstiden.

Det er da en fare for at de negative handlingene har fått utviklet seg og etablert seg som barnets handlingsmønster. I verste fall vil det da kunne være vanskelig å endre (Fandrem og Roland, 2013). Følgende sitat er hentet fra boken Ungdom bak volden:

Vi tenker oss en klassesituasjon hvor en jente sitter ved pulten sin og gråter, og av den grunn ikke klarer å følge med på hva læreren sier. Det er lett å tenke seg at læreren og medelevene i denne situasjonen vil lure på hva som er galt, og vise vilje til å trøste og forstå. Så tenker vi oss en klasseromssituasjon der en gutt slår med et balltre på pulten sin. Læreren roper «Hva er det du gjør!» og fortsetter bort til han. Gutten blir fulgt ut av klasserommet og inn til rektor, der han blir utvist resten av dagen. Ønsket om å trøste og forstå er ikke det samme […] (Bengtson, Steinsvåg og Terland, 2004:94).

Avmakt og frustrasjon kan være resultat av flere ting, for eksempel mangel på kontroll, løsningsmuligheter, innflytelse, beskyttelse, trygghet og det å bli sett og hørt. Hvordan, og i hvilken grad vi opplever denne avmaktsfølelsen, må ses i sammenheng med hvor den oppstår og hvordan vi er i stand til å håndtere denne følelsen (Isdal, 2000). For barn og unge kan følelser være vanskelige, og de trenger veiledning fra voksne på hvordan håndtere dem.

Elever som kommer i situasjoner der de mister kontrollen over situasjonen eller sine følelser, kan ende opp med utagering og vold dersom de har få erfaringsmessige handlingsalternativer. Da blir ofte utagering og vold en erstatter for avmaktsfølelsen (Isdal, Natvig Andreassen og Thilesen, 2003). I denne sammenheng blir skolen en viktig samarbeidspartner for de foresatte for å lære å gi barn gode handlingsalternativer istedenfor utagering og vold.

Sosial kompetanse som ressurs

Pedagogen mente at de hadde prøvd alt og fortalte:

Nå sitter gutten alene i hjørnet, sammen med en assistent. Rundt han er det plassert bord og stoler slik at vi er på den sikre siden. Han kan ikke være med andre. I friminuttene har han et eget rom han kan være på.

Et relevant spørsmål i denne sammenheng er om elever med voldelig atferd har nok sosial kompetanse og i hvilken grad skolen tar denne kompetansen på alvor. Skolen er en læringsarena som plikter å gi alle barn opplæring, men ikke bare skolefaglig. Opplæringen skal også gi eleven sosiale ferdigheter som samarbeid, selvkontroll, ansvar og empati for andre. Min erfaring er at barn med aggressiv atferd har få eller ingen venner, de er ofte alene.

En annen lærer sa dette om sin elev:

Eleven har vanskeligheter med å samhandle med andre elever og sitter med mange negative erfaringer knyttet opp mot dette. Han virker engstelig og redd.

Aggresjon kan utvikles hos barn på bakgrunn av lav sosial kompetanse og utestengning. I situasjoner med elever som kanskje egentlig er engstelige og redde, er det viktig å huske at redselen kan forårsake aggressivitet (Isdal, Natvig Andreassen og Thilesen, 2003). Barn med store atferdsvansker blir ofte isolert i skolen. Vi setter dem på rom med én-til-én-undervisning og skaper «god undervisning» fordi vi trekker barnet bort fra de vanskelige arenaene, som for de fleste er å være sammen med andre barn. Felles for barn med problematferd er at de har utfordringer med å få seg venner, de har ikke lært seg samspillkoden (Ogden, 2001).

Sosial kompetanse skal bidra til at barn og unge skal være bedre rustet for å møte motgang, de skal gjennom samspill med jevnaldrende og voksne lære seg gode handlingsmønstre og strategier.

Utdanningsdirektoratet har kommet med et veiledningsdokument (2003) til skolene om utvikling av sosial kompetanse, der det blant annet står at sosial kompetanse bør ses på som en ressurs for å håndtere stress og motgang og derfor kunne fungere som en vaksinasjonsfaktor mot rusmisbruk og problematferd. Ved å øke elevenes sosiale kompetanse vil det være mulig at vi skaper et miljø som unngår å bruke vold og utagering som løsning på problemer (Ogden, 2008).

Med bakgrunn i den forskningen og kompetansen de ulike fagmiljøer i dag har på vold, ser vi hvor viktig det er med kunnskap og forståelse for å kunne hjelpe barn og unge med voldelig atferd. Dette for å unngå at problematikken vil følge dem videre i livet. God forebygging og tidlig innsats sparer samfunnet for store menneskelige og økonomiske kostnader og er en investering i framtiden ( Justis- og beredskapsdepartementet, 2013).

Kunnskap og forståelse om vold er derfor grunnleggende for at de som jobber med denne typen problematikk skal kunne møte disse elevene på en trygg, kompetent og mer hensiktsmessig måte. Jeg mener derfor det blir viktig at lærerutdanningen, i tillegg til skolene, vektlegger dette i større grad enn det gjøres i dag. Lærere har valgt å være der og har sammen med skolen et ansvar og ikke minst mulighet til å gjøre en forskjell.