Barn lærer best gjennom lekfull kommunikasjon

Fra det øyeblikket de blir født, inngår barn i kommunikasjonen med omverdenen. De påvirkes av de menneskene de møter. Samtidig vet vi relativt lite om de yngste barnas hverdagsliv i barnehagen, og om hvordan de påvirkes utviklingsog livskvalitetsmessig der (Johansson & White 2011).

Biesta (2011, s. 43) påpeker at dersom barnehagen og dens virksomhet ikke levendegjør spørsmål som pedagogikkens hvorfor og hvor hen, risikerer vi at den styres av økonomiske mål og effektivitetstenkning, som om disse skulle være objektive og nødvendige pedagogiske idealer og redskaper. Utdanning er riktignok ikke et spørsmål om teknikk, men om verdier, og effektivitet er også en verdi. Derfor blir det viktig å synliggjøre utviklingen av språk og modeller som kan beskrive og forstå de «mykere» sidene av det pedagogiske arbeidet når vi skal skape en barnehage til beste for barna.

Temaet for denne artikkelen er hvordan barnehagelærere og andre ansatte kan skape et miljø der de voksne har kunnskaper om hvor verdifulle kroppens uttrykk er i møtet med de yngste barna. Jeg presenterer deler av funn og vurderinger fra egen mastergradsstudie.

Ut fra videoobservasjoner fra samlingsstunder i barnehagen har jeg studert hvordan voksne kommuniserer verdier gjennom sine kroppslige uttrykk, og hvordan dette kan gi ulike vilkår for å skape mening i samlingsstunden for de yngste barna. I rapporten Alle teller mer (Østrem et al., 2009, s. 134) påpekes det at barn skaper mening og innhold i sine erfaringer ut fra hvordan de voksne forholder seg til det barnet sier og gjør. Meningsdannelsen knyttes dermed til relasjonen mellom voksne og barn.

Kunnskap som sosial konstruksjon

Min undersøkelse bygger på et vitenskapssyn som i stor grad ser på kunnskap som et sosialt konstruert fenomen, i én bestemt samfunnshistorisk og kulturell kontekst. En slik epistemologi er i tråd med postmoderne forskning der søken etter universell kunnskap og troen på det individuelle og unike er byttet ut med vektlegging av kunnskapens mangfold og kontekstavhengighet (Kvale & Brinkman 2009, s. 265).

Metoden kalles fenomenologisk og bygger på Merleau-Pontys tenking om mennesker som kroppssubjekter, og om livsverdenen som grunnlag for våre umiddelbare erfaringer. Livsverdenen er der vi daglig lever våre liv. Det er der vi først lærte oss hva en skog, en eng eller en elv er. Med dette menes den verdenen som er levende nærværende i vår persepsjon, og som er uoppløselig forbundet med et persiperende subjekt. Kroppens persepsjon handler om en meningsfull kroppslig erfart helhet, der de kroppslige erfaringene er utgangspunktet for opplevelsene. Denne levende og levde og aktive kroppen i verden kaller MerleauPonty kroppssubjektet (Merleau-Ponty 1962, 1994).

Kommunikativ handling

Jürgen Habermas’ teori om den kommunikative handlingen er benyttet som teoretisk rammeverk for tolkning og forståelse av kommunikasjonen mellom voksne og barn. Habermas (1995) skriver at en kommunikativ handling er preget av likeverd, åpenhet, gjensidighet og felles forståelse. Slike kommunikasjonshandlinger er av intersubjektiv karakter og har en forståelsesorientert tilnærming. Målet er å oppnå konsensus som etablerer et intersubjektivt samfunn med gjensidig forståelse, kunnskap og tillit (ibid). Nærhet til barns perspektiv, emosjonelt tilgjengelig, samt det å være «lekfull», er ifølge Emilson (2008) noen kjennetegn på en kommunikativ handling.

Strategiske handlinger er sosiale og subjekt-objekt-orientert. De styres av intensjonen om å oppnå spesielle mål. Her utnytter man den andre i kommunikasjonen for egen måloppnåelse og fremgang. En slik kommunikasjonshandling kan skje både skjult og åpent, og vil føre til at medmenneskene fremstå som objekter (Habermas 1995).

Funn fra Emilsons studie (2008) viser at kommunikasjonshandlinger uttrykt på en strategisk og målstyrt måte i stor grad er preget av disiplinerende verdier som lydighet, selvstendighet og prestasjoner. Slik jeg forstår Habermas (1995), inngår barnehagen som en del av offentligheten, den styres av politiske avgjørelser og overordnete rammebetingelser (lovgivning, budsjett). Slike samfunnsmessige forhold virker inn på møtene mellom mennesker (ibid). Ut fra dette formulerer Habermas den doble samfunnsteori, der han argumenterer for nødvendigheten av å analysere samfunnet både fra et system- og et livsverdensperspektiv for å forstå helheten. Undersøkelsen av hvordan de yngste barna kroppslig er til stede i samlingsstunden, vil kunne si noe om hvordan de opplever og sanser «verden», og videre hvordan de skaper mening.

Etiske overveielser

Min studie er en del av prosjektet Values education in Nordic preschool. De etiske retningslinjene for dette prosjektet bygger på NESH (= Den nasjonale forskningsetiske komité innenfor samfunnsfag, humaniora, juss og teologi). Prosjektet er vurdert av NSD (= Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste), under iakttakelse av samtykke fra fors kningsdeltakerne samt av personvernet. De to videoobservasjonene som presenteres nedenfor, stammer fra 21 samlingsstunder. Det å velge to ulike eksempler fra materialet kan gi et inntrykk av en dikotomi, og en barnehagehverdag med samlingsstunder som enten «sort eller hvitt». Dette har ikke vært mitt anliggende. Intensjonen med å presentere to ulike observasjoner er å synliggjøre variasjoner i hvordan verdier som kommuniseres henger sammen med kroppens uttrykk.

Samling med ringer: Mette (den voksne som leder samlingsstunden) har funnet fram noen like store sammenleggbare plastringer i fargene rød, blå og gul som hun har brettet ut og lagt på gulvet, og en eske med lekerekvisitter som har samme farger som ringene.

June (1,3 år) sitter og ser på ringene på gulvet, og hun ser opp på Mettes ansikt. Mette har funnet fram et helikopter fra kassen sin og har blikket rettet mot Per (2,5 år) som sitter rett ovenfor henne.

«Vil du legge det blå helikopteret, hvor skal det hen?» Per tar tak i helikopteret, reiser seg litt opp for å nå fram til den blå ringen, og legger helikopteret oppi den.

«Der ja, kjempebra», sier Mette. Hun ser ikke på Per mens hun sier dette, men har vridd hodet mot kassen for å finne frem en ny rekvisitt. June ser på helikopteret som ligger i ringen like ved føttene hennes. Hun løfter det opp, og legger det i fanget sitt. Mette snur seg tilbake slik at ansiktet er rettet fremover mot madrassen der Per og de andre guttene sitter. I det hun gjør dette får hun øye på June. Hun griper helikopteret (raskt) ut fra fanget til June. Deretter setter hun det «raskt» tilbake igjen i den blå ringen (så det dunker høyt i gulvet).

Samling med gitar: «Nå er det samlingsstund, ja nå er det samlingsstund, så hysj, hysj, hysj, vær stille som mus», synger og spiller Ine (som leder samlingsstunden). Stemmen hennes varierer i styrke når hun synger. Når hun synger hysj, hysj, hysj er stemmen svak, og når hun starter å synge er den sterkere (som om hun markerer at nå synger vi, vær med). Ine vugger litt fram og tilbake med kroppen, samtidig som blikket går fra barn til barn.

Hun smiler. Pål (1,6 år) ser på Ine og smiler. Han krymper seg litt sammen når Ine synger hysj, hysj, hysj (som om han skal være stille), tar ene hånden sin opp mot øret, og deretter mot nesen. Han smiler, ler og hiver armene sine opp og ned. «Velkommen til Pål, velkommen til Stine», fortsetter Ine å synge og spille.

Arena for verdiformidling

Ifølge Eide, Os & Pramling Samuelsson (2012) blir samlingsstunden ofte sett på som et fenomen som hører til barnehagens tradisjon og struktur. Den oppfattes av personalet i barnehagen som en viktig møteplass for læring.

I observasjonen med ringene kan det synes som om de kroppslige uttrykkene kommuniseres på en strategisk måte, og disiplinerende verdier kan synes å være prioritert.

I observasjonen med gitar synes de kroppslige uttrykkene å være kommunikative. Demokratiske verdier synes å være prioritert. Ut fra analysen av hvordan de voksne i samlingsstundene kroppslig uttrykte verdier gjennom blikk, stemme/tonevariasjon, mimikk og kroppsbevegelser, blir det tydelig at de voksne kommuniserer ulike verdier i de to studerte samlingsstundene.

Et annet resultat som kom fram gjennom analysen, og som synes å være av betydning for de yngste barnas vilkår for å skape mening, var det «lekfulle» aspektet. Dette så ut til å være fremtredende i de kroppslige uttrykkene når de var kommunisert på en kommunikativ måte, og verdier som likeverd, gjensidighet og felles forståelse dermed så ut til å være prioritert.

Det «lekfulle» kommer til uttrykk i den måten den voksne varierer styrken på stemmen og tonehøyden, og gjennom et blikk som har et «tøysete» uttrykk, samt gjennom kroppens avslappede holdning og bevegelser. Verdiene i den voksnes kroppslige uttrykk kobles til elementer som latter, barnlighet, tøys og tull samt tilføre spenning ved føre inn noe nytt i samlingsstunden (Emilson, 2008).

Samlingsstunden med ringene, der de kroppslige uttrykkene ble tolket som strategiske, og verdier som kontroll, lydighet og det å prestere synes å være prioritert, ser ut til å skape avstand mellom den voksne og det yngste barnets livsverden. Ut fra en slik tilnærming synes det å være vanskelig for det yngste barnet å skape mening i samlingsstunden.

Mening i lys av det «lekfulle»

Gjennom den kommunikative handlingen, og gjennom måten Ine kroppslig uttrykker verdier i samlingsstunden med gitar, ser det «lekfulle» elementet ut til å være essensielt i forhold til det yngste barnets vilkår for å skape mening. Ifølge Emilson (2008) kjennetegnes det «lekfulle» i kommunikasjonshandlinger av glede, latter og det å ha det kjekt sammen.

Selv om Emilson (ibid.) påpeker at det å definere lek med adekvate definisjoner er vanskelig, velger hun i studien å trekke paralleller mellom det «lekfulle» og lekedimensjonen. Hun understreker at dette «lekfulle» ikke kun må kobles til det å ha det kjekt, men også til noe som ser ut til å være fundamentalt i forhold til å skape delte virkeligheter mellom voksne og barn.

Fra et slikt perspektiv kan man anta at leken og det «lekfulle» er essensielle elementer i pedagogisk arbeid i møtet med de yngste barna i barnehagen. Rammeplanen (2011, s.32) er inne på noe av det samme når den fremhever at leken er et allment menneskelig fenomen der barn har høy kompetanse og stort engasjement. Videre står det at lek er en grunnleggende livs- og læringsform som barn uttrykker seg gjennom.

Når det «lekfulle» uteblir

I samlingsstunden med ringene synes det som om den voksne har tenkt at samlingsstunden skal være lekende, siden hun har funnet fram leketøy i form av ulike rekvisitter som har ulike farger. Men det «lekfulle» blir ikke drevet videre inn i samlingsstunden, der det mer strategiske, målstyrende og belærende kan synes å ta over.

Denne dreiningen skjer ut fra hvordan den voksne anvender blikk, stemme og tonevariasjon, samt mimikk og kroppsbevegelser. Verdier som kontroll, lydighet og det å prestere blir kommunisert i møtet med det yngste barnet.

Ut fra hvordan det kroppslige og verdiene i dette er tolket fram, og ut fra hvordan det yngste barnet kroppslig ser ut til å respondere på den voksnes kommunikasjonshandling, kan det synes som om det er vanskelig for det yngste barnet å skape mening i samlingsstundens innhold når det kroppslige synes å bli kommunisert strategisk, og der det «lekfulle» uteblir i det kroppslige.

Det doble samfunnsperspektivet

Det synes som det er den voksne som kontrollerer og bestemmer hvilke sanger som skal synges, hvordan samlingsstunden skal organiseres. At de sitter i ring og på madrasser, kan gi et inntrykk av strategiske handlinger og verdier som kontroll og lydighet. Disse organisatoriske faktorene som her er nevnt, kan ses ut fra et systemperspektiv da de er regler og normer som bygger på samlingsstundens historiske eksistens (ibid). Dette er interessant, da det synliggjør kompleksiteten i forhold til hvordan verdier kan komme til uttrykk i barnehagehverdagen, samt hvordan den enkeltes livsverden må oppfattes som en del av systemet og omvendt.

Dette er av betydning for en helhetlig forståelse av hvordan verdier kommer til uttrykk. I rammeplanen (2011) ses leken og læringen sammen som deler av et helhetlig læringssyn. Som et forsøk på å utdype hva den legger i dette begrepet, påpekes det (s. 33) at formelle læringssituasjoner er planlagt av personalet for å oppnå en pedagogisk hensikt, mens uformelle læringssituasjoner er knyttet til barnehagens her og nåsituasjoner som lek og samspill.

Det kan ut fra resultatene i min studie synes som om det å skape mening for de yngste barna har bedre vilkår når de voksnes kroppslighet uttrykker verdier kommunikativt og «lekfullt», og der lek og læring i større grad er tilstede som et helhetlig perspektiv, enn når voksne kroppslig uttrykker seg strategisk og der leken kan synes å være atskilt fra læringen.

I Johanssons og Pramling Samuelsson studie (2009) er forholdet mellom lek og læring problematisert. Resultater fra denne studien viser at situasjoner i barnehagen der leken er i forgrunnen, ser ut å virke inn på barnas vilkår for å skape mening sammenliknet med situasjoner der læring er i forgrunnen.

Jan-Erik Johansson (2010) påpeker hvordan økonomisk tenkning og spørsmål om at barnehagen skal produsere «lønnsom» og gi avansert kunnskap i form av livslang læring, stadig trenger sterkere inn i barnehagen og i spørsmålet om hva barnehagen skal være. Dette kan vi kjenne igjen i barnehagen, sier han, i form av at effektivitet og produksjon av målbar kunnskap blir dominerende i praksis, og personalet blir nærmest testadministratorer der innholdet styres i retning av det som skal testes. I samlingsstunden med ringene, der det synes som om den voksne tester ut hva barna kan om farger, kan man reflektere over om de kroppslige uttrykkene og verdiene i disse er influert av systemet i form av det å måle og teste kunnskaper.

En slik effektivitetstenkning, der læring blir sett på som produksjon og der prosessene blir underordnet, relaterer Johansson (2013) til Habermas’ begrep strategiske handlinger. Kan den voksnes strategiske måte å kroppslig gi uttrykk for verdier på, være et uttrykk for et utenforstående press i forhold til produksjon av kunnskaper og effektivitetstanken?

Motsetning eller samsvar?

Den økende tendensen til målbar kunnskap i form av resultater, er også noe som er fremhevet i rapporten Tilbarnasbeste (NOU 2012:1 s. 56-57). Her står det at i takt med barnehagesektorens vekst og ny kunnskap om småbarnsalderens betydning for videre livsløp, kan det spores en økende oppmerksomhet om resultater også på samfunnsnivå. Det påpekes videre at det ikke finnes noen enkle og entydige sammenhenger mellom struktur, prosesser og resultater, men strukturelle faktorer skaper handlingsrom, og setter grenser for barns livsutfoldelse og læring (ibid).

I denne studien har jeg ut fra Habermas’ tenking om det doble samfunnsperspektivet sett på spenningsfeltet mellom institusjonelle og samfunnsmessige regler, normer og det indre hverdagslivet i barnehagen. Mine funn tyder sterkt på at grunnleggende verdier viser seg gjennom det kroppslige, og gjennom det kroppslige uttrykket vi åpner opp for, eller vi begrenser, muligheten for at de yngste barna skal ha gode vilkår for å skape mening i sin barnehagehverdag. Dette er etter min oppfatning viktig kunnskap å ha med seg i det pedagogiske arbeidet i barnehagen.