Lærernes profesjonsutdanning

De siste 10–15 årene har det i mange land vært uttrykt misnøye med lærerutdanningen. Særlig i de landene som skårer lavt på OECDs PISA-undersøkelser, har kvaliteten på lærerne og lærernes utdanning vært et tilbakevendende tema, knyttet til forventninger om lærernes innsats for å forbedre resultatene. Gapet mellom teori og praksis er identifisert som et kjerneproblem – og lærerutdanningen blir beskyldt for å ha for svak forståelse for praksis. Det er imidlertid interessant å se hvor forskjellige løsninger ulike OECD-land velger når de skal gjøre noe med lærernes utdanning.

PISA-sjokk i 2001

I et temanotat fra Utdanningsdirektoratet beskrives overraskelsen da de norske resultatene fra PISA 2000 kom i desember 2001 slik: «Målingene i PISA viste at norske 15-åringer presterte på et middels kompetansenivå internasjonalt i lesing, naturfag og matematikk. Resultatene ble oppfattet som svake her i Norge og de utløste store overskrifter i avisene, omtalt som «PISA-sjokket» (UDIR 2011:1). Norske politikere reagerte raskt og innførte flere tiltak innenfor rammen av reformen Kunnskapsløftet, med vekt på grunnleggende ferdigheter, nye læreplaner i alle fag og økt innsats for formativ vurdering (vurdering for læring). Heller ikke lærerutdanningen har fått være i fred, her har det vært reform etter reform, den siste så sent som i 2010.

Det var ikke bare Norge som fikk «PISA-sjokk» i 2001. Det samme skjedde i Tyskland, hvor man ble svært overrasket over elevenes svake leseresultater, at for mange elever forlot skolen uten grunnleggende kompetanse i lesing, matematikk og naturfag, at det var store forskjeller mellom de som skåret best og dårligst og at elever med innvandrerbakgrunn kom uforholdsmessig dårlig ut (Waldow 2009). Omlegging til bachelor og master etter Bologna-prosessen fikk også konsekvenser for tysk lærerutdanning, med større resultatfokus (Blömeke 2006).

Interessant nok er det ikke alle land som går inn i krisestemning etter middels eller dårlige PISA-resultater. Selv da Frankrike i 2006 kom på 24. plass i matematikk, ble PISA-resultatene stort sett forbigått i stillhet (Rey 2011). Laber interesse for PISA var det også i USA, som skårer på nivå med Norge og Tyskland, men i liten grad lar seg ryste over resultatene. Martens og Nieman (2010) mener dette kan henge sammen med at amerikanerne allerede hadde mye forskning og mange rapporter (for eksempel A Nation at Risk fra 1983) som dokumenterte store svakheter ved deres utdanningssystem.

Fra input til output

PISA har vært diskutert både i media, blant politikere og forskere. Det er mange meninger om kvaliteten på og verdien av slike storskalaundersøkelser, som uansett representerer et utdanningspolitisk tidsskille. Den grunnleggende forandringen som kom med PISA, var større oppmerksomhet rundt elevenes resultater. Dette omtaltes også som en bevegelse fra «input» til «output», en dreining som kan synes udramatisk i policydokumenter, men som har store konsekvenser for skolenes praksis. Selv om lærere alltid har formulert mål for undervisningen og gjort sitt ytterste for å motivere elevene til å lære mest mulig, var det nytt at de også skulle splitte målene opp i målbare delmål og stå til ansvar for nasjonens rangering på internasjonale undersøkelser samt elevenes karakterer og testskårer – altså elevenes målbare læringsutbytte.

Basert på mønstre de ser i de internasjonale undersøkelsene, gir OECD deltakerlandene råd. I en rapport fra 2010 (som drøfter resultater fra PISA 2009) sier OECD at kjennetegn ved skolesystemer som lykkes, blant
annet er at de:

• gir skolene stor frihet når det gjelder utforming av læreplaner og vurderingsformer
• bruker store ressurser på utdanning og prioriterer lærerlønn fremfor mindre klasser
• ikke lar elevene gå samme trinn om igjen selv om de har svake resultater

Når resultater presenteres på denne måten, kan de brukes som legitimering av ulike policyvalg. Og utdanningspolitisk går da også OECD-landene i forskjellige retninger.

Konsekvenser for lærerutdanningen

Neo-liberal politikk etter Thatcher i England og Reagan i USA har liberalisert og markedsrettet utdanningssektoren i en slik grad at enkelte mener utviklingen er irreversibel (Ball 2007). Andelen private skoler med offentlig støtte øker dramatisk både i USA¹ og i England² . Et kjennetegn ved markedslogikken er troen på og håpet om konkurransens rensende kraft og innovative potensial: de sterke overlever og de svake forsvinner.

Også lærerutdanning tilbys nå på et marked. Stadig flere lærere utdannes gjennom korte kurs påfulgt av veiledning i skole. Det begynte med Teach for America i 1989, og Teach First som ble etablert i England i 2002 og nå har forgreninger til mange land. Når lærerutdanning blir en vare, er det en stor fordel om den foregår i skolen – det gir et stort og lønnsomt marked. Lærere med kort utdanning trenger mye assistanse, gjerne i form av manualer som gir tips og råd om klasseledelse og vurdering. Med stadig mer testing av elevene trengs også hyppig fornyelse av testmateriale. Pearson, et selskap som produserer læringsressurser og testmateriale, tjener hvert år milliarder av dollar på økt privatisering av utdanningssektoren i USA.³

I andre land, som Norge, velger politikerne å innføre lærerutdanning på masternivå. I 2013 gjorde EU-kommisjonen lærerutdanning til et sentralt satsingsområde, basert på tanken om at profesjonelle lærere må utdannes av høyt kvalifiserte og profesjonelle lærerutdannere. EU-kommisjonens ambisjon om å styrke lærerprofesjonen spenner over tema som lærerutdannernes kompetanse; rekruttering til utdanningen; kvaliteten på utdanningen; hva som må til for å få lærere til å bli i yrket; de første årene som nyutdannet; veiledning av nyutdannede og strukturert profesjonslæring.

Kjerneutfordringen

En forskningskartlegging fra Kunnskapssenter for utdanning (Lillejord og Børte 2014) viser at blant dem som forsker på partnerskap i lærerutdanningen, mener flere at tiden nå er inne for å utfordre den tradisjonelle arbeidsdelingen mellom lærerutdanningsinstitusjoner og praksisskoler. Slik konkluderer også Viv Ellis og Jane McNicholl når de argumenterer for en omlegging av lærerutdanningen (Ellis og McNicholl 2015), som må begynne med en analyse av forholdet mellom lærerutdanningsinstitusjoner og praksisskoler.

Etter å ha analysert intervjuer med lærerutdannere finner Ellis og McNicholl (2015) at ansatte på universitetet bruker uforholdsmessig mye tid på det de kaller «relasjonsarbeid» – det vil blant annet si å svare på mail fra studenter som er ute i praksis, snakke med dem på telefon eller ha fysiske møter med dem. Relasjonsarbeidet gjør at de ansatte i lærerutdanningen ikke får nok tid til det de «egentlig» skal gjøre, nemlig forske og engasjere studentene i forskningsprosjekter.

Et hovedpoeng både i Kunnskapssenterets forskningskartlegging og i Ellis’ og McNicholls bok er at en profesjonsutdanning for lærere forutsetter en kritisk gjennomgang av arbeidsdelingen mellom lærerutdanningsinstitusjoner og praksisskoler. John Furlong m.fl. (2000) mener at de fleste partnerskap i lærerutdanningen er basert på tradisjonelle, hierarkiske relasjoner, vertikale «samarbeidsforhold» og en rigid forståelse av hva kunnskapsdeling innebærer. Det er oftere snakk om enveisrelasjoner enn et reelt samarbeid.

Kunnskapssenterets forskningskartlegging (Lillejord og Børte 2014) viser dessuten at den mye brukte triademodellen skaper flere problemer enn den løser. Mange studier rapporterer at studentene ofte havner i lojalitetskonflikter fordi de blir trukket inn i faglige diskusjoner preget av dyp uenighet mellom sine to veiledere.

Det studentene først og fremst lærer av dette, er at deres profesjon preges av indre splittelse. Forskningskartleggingen konkluderer derfor med at det trengs nye modeller for partnerskap – hvor studentenes læring blir satt i sentrum for aktivitetene. I tillegg må det etableres mer jevnbyrdige relasjoner mellom lærerutdanningsinstitusjonen og skolene. Altfor ofte opplever ikke skolene å være reelle partnere i samarbeidet om studentens læring.

Den finske utdanningsforskeren Pasi Sahlberg sier at standardisering er kreativitetens største fiende og at lærere må være en uavhengig og respektert profesjon, ikke uselvstendige arbeidere som implementerer eksternt utviklede standarder, ugjennomtenkte tester og blir pålagt stadig flere administrative oppgaver (i Darling-Hammond og Lieberman, 2012 p. 21).

Selv om det første «PISA-sjokket» har lagt seg i Norge, forventer politikerne at skolene skal gjøre mer for å bedre elevenes resultater. Da trengs en sterk lærerprofesjon som kan balansere kravene om å bedre elevenes resultater med det brede samfunnsoppdraget lærerne også skal ivareta. Skoler som ikke lykkes med å gjøre elevene til «gagns menneske» mislykkes med sitt samfunnsmandat.

Det kan se ut som om vi trenger et nytt vokabular for å snakke om utdanningens resultater. Selv om vi vet at «effekten» av utdanning er omfattende og langvarig, reduseres resultater ofte til det som lett kan telles og måles. Kanskje bør vi begynne å snakke om utdanningssystemets samfunnsmessige outcome i vid forstand, ikke bare det vi i dag måler som output i form av karakterer og testresultater.