ADHD-diagnosen forteller barn at de er verdiløse

«Du er det du har spist,» heter det i sangen. Men du blir også den andre forteller deg at du er. ADHD-diagnosen forteller barnet at det er håpløst, ødelagt og verdiløst. Diagnose er derfor ikke alltid veien til god psykisk helse.

I dag er ADHD den mest gitte diagnosen innenfor barne- og ungdomspsykiatrien. Diagnosen blir stilt ut fra gitte kriterier i en diagnosemanual og er basert på en kartlegging av barnets vansker og symptomer. De «lærde» strides om hvorvidt diagnosekriteriene gir et heldig utgangspunkt for behandling. Det henger blant annet sammen med at kriteriene viser til en lang rekke av egenskaper, handlinger og tilstander hos barnet, som alle uten unntak er negative. Barnet er ulydig, er slurvete, er en som forstyrrer, er utilfreds og så videre.

Målet med behandling er bedret eller god psykisk helse, hvor det at du trives med deg selv, er vesentlig. Det diagnosekriteriene forteller om og til et barn står i så måte i kontrast til en slik selvforståelse.

Kriteriene har stor påvirkningskraft på hvordan et barn forstår seg selv og hvordan de blir forstått av andre. Diagnosekriteriene er gjennomsyret av makt. Det henger sammen med at de representerer det offentlige og politiske, med føringer helt fra Verdens Helseorganisasjon - et system vi har tillit til. Vi tar derfor det systemet formidler som sannhet.

Barnet blir syndebukken

Kriteriene fremstiller barnet som problemet – som selve «syndebukken». Her ligger faren for at behandlere glemmer at den vi er blir vi gjennom forholdene vi har til familie og andre som er viktige i våre liv.

Rollen som syndebukk kan bidra til at barnet blir utrygt, føler skyld, skam og avmakt. Syndebukk-rollen står også i veien for at vi ser barnets handlinger som invitasjoner til å forstå det bedre – at når barnet bråker eller utagerer så er det strategier det benytter for å mestre situasjoner som er vanskelige og stressfylte.

Det er derfor viktig for omgivelsene å kunne møte barnet på det nivået og i den situasjonen det er. For behandlere blir kunnskap om barns mestringsstrategier og hvordan de styrker foreldrekompetanse vel så viktig som kunnskap om diagnosen med sine tegn og symptomer.

Tap av fremtidshåp

Kriteriene fremstiller vanskene som ofte eller alltid til stede – de synes dermed umulige å slippe unna.

Konsekvensen for det enkelte barn er alvorlig dersom det mister håpet om at en vanskelig situasjonen går over. Her ligger også faren for at behandlerne fritar barnet for ansvar og «låser» det i rollen som annerledes og hjelpetrengende.

Om barnet taper handlingsmuligheter til å ta seg ut av en vanskelig situasjon, så mister det også opplevelsen av å mestre tilværelsen. Livsmot og god psykisk helse henger nært sammen med å mestre – det å oppleve mening og sammenheng i det vi gjør.

I alles liv er helt normalt å ha både oppturer og nedturer. Det synes derfor nødvendig med en utvidet forståelse av hva som er normalt, så det normale ikke blir en idealmodell det er umulig å leve opp til.

Diagnose skal være veien til hjelp

Fordi diagnose åpner opp for rettigheter, penger og medisinering blir rollen som annerledes nødvendig for behandlere å gi - og for barn å ta, fordi dette er veien til hjelp. Psykiatriens omfavnelse av diagnosen og den stadige søken etter piller som skal løse og lindre problemer gir store inntekter til maktsterke firmaer.

Dette er forhold som medvirker til at «sannheter» om barnet som syndebukk og annerledes blir vedlikeholdt.

Det skal ikke stikkes under en stol at diagnosen medfører en lettelse for mange. Den fritar også foreldre for skyld. Brikkene faller på plass, rettigheter utløses og barnet får hjelp. Men behandlere må holde tunga rett i munnen: Språk skaper virkelighet for folk og historien har vist oss at sannhet endrer seg.

Tidligere sannheter, som eksempelvis nytten av bruk av lobotomi og isbad i psykiatrisk behandling, ses nå både som uetiske og lite faglig forsvarlige.

Homofili som sykdom er et eksempel på en diagnose som har mistet sin sannhet og strøket fra diagnoseboka.

Dette minner oss på at vi alltid må å være årvåkne og vurdere om det finnes andre og mer hensiktsmessige måter å formidle at et barn trenger støtte og reduserte krav, enn nødvendigvis å gi det en diagnose. Det minner oss også om at vi må være kritiske til maktforhold som formidler ”sannhet” - fordi sant i dag kan vise seg å være usant i morgen.