Når kvalitet skal styres

Kvalitet er som aldri før i fokus som et fenomen som påkaller seg politiske og styringsmessige interesser og initiativ. Det gjelder også kvaliteten i barnehagen. I 2010 inngikk kommunene og regjeringen i Danmark en økonomiavtale, som forplikter kommunene til å dokumentere «den faglige kvaliteten i barnehagene».

Den faglige kvaliteten skal dokumenteres som «resultater og effekter» som kan sammenlignes på tvers av barnehager og kommuner. Dermed var accountability, eller på norsk: regnskapsplikt kommet til det pedagogiske området – og med det en spesifikk form for kvalitetsstyring, som gir institusjoner og forvaltningen en veldig vanskelig oppgave. For hvordan skal man dokumentere faglig kvalitet i barnehagen og sammenligne resultatene?

Feltarbeid i barnehager

Doktoravhandlingen har hentet sin teoretiske inspirasjon fra Michel Foucault, og har et empirisk utgangspunkt i et langvarig etnografisk feltarbeid i to barnehager i en stor dansk kommune. Den problematiserer kvalitetsrapportering som en historisk spesifikk styringsteknologi; en måte å styre kommuner og barnehager på som får betydning for hvordan det er mulig, fornuftig og rimelig å orientere seg, prioritere, innrette og utvikle pedagogikken.

Jeg har fulgt pedagoger og ledere i deres arbeid med å rapportere og utvikle kvalitet. Metodisk sett er kvalitetsrapporter en handling som setter i gang sosiale prosesser og brytninger, som avgjør hva som skal dokumenteres som kvalitet og resultater ut fra pedagogikken. Det betyr altså hva barnehager er og gjør som kan sies å ha kvalitet.

Kvalitetsmaskineri

Med inspiration fra Deleuze og Guattaris immanensfilosofi, betrakter jeg i avhandlingen kvalitetsrapportene som handlingskrefter i det jeg kaller et kvalitetsmaskineri. Et maskineri som ordner og etablerer kategorier og fenomener som pedagog, barn og pedagogikk.

Avhandlingen viser hvordan kvalitetsmaskineriet viser seg i småbarnspedagogikken som det Foucault kaller problematiseringer. Gjennom denne formuleres nye problemer som krever løsninger, og gradvis fører det til at tale-, tanke- og handlemåter som før var utenkelige eller i hvert fall var mot sunn fornuft, plutselig blir naturlige og en selvfølge.

Standardbarn

Arbeidet med å dokumentere effekter og resultater blir nye målestokker og en egen orden som pedagogene og lederne må følge, fordi kvalitetsdokumentasjon er i et maktforhold. Det betyr at barnehagepedagogikken blir teknisk og instrumentell, og blir et hig etter å dokumentere effekter og resultater gjennom å overvåke og kartlegge det enkelte barn og barnegruppens progresjon, samtidig som det utvikles et digitalt kartleggingsverktøy.

Dermed standardiseres, sentraliseres og spesifiseres arbeidet med de pedagogiske læreplanene, samtidig som barn blir vurder ut fra et spesifisert «standardbarn». Men avhandlingen viser også hvordan det å ha kunnskap om og styre kvalitet er en praksis som er veldig ustabil, porøs og er basert på betydelige paradokser og kompromiss.

Kynisme

Arbeidet med å rapportere kvalitet følger noen normative standarder og føringer som pedagoger og ledere sørger for å holde på god avstand, fordi det strider mot deres faglige ståsted, etikk og verdier.

Overalt i systemet lages det derfor fabrikkerte standarder for kvalitet der både forvaltningen og barnehagene med en viss kynisme bruker tall og data, de riktige ordene og formuleringene som tilfredsstiller de kravene som de vet stilles til en kvalitetsrapport.

Avhandlingen viser at dette arbeidet med å fabrikkere kvalitet krever enormt med ressurser både faglig, økonomisk og personlig av pedagoger og ledere i barnehagen. Det er også et paradoks.

For selv om kvalitetsrapporter som andre accountability-instrumenter er innført ut fra politiske ambisjoner og higen etter kvalitetsutvikling, og det å gjøre offentlige organisasjoner mer transparente, så viser avhandlingens etnografiske arbeid at kvalitetsrapporteringen faktisk ser ut til å føre til det motsatte.

Nemlig å gjøre barnehagene, pedagogikken og pedagogikkens prioriteringer tilslørt og ugjennomsiktig, fordi måtene de presenteres på fabrikkeres strategisk, kalkulert og sofistikert.

Når kvalitet skal dokumenteres er det om å gjøre å skape en illusjon av enighet, likhet og konformitet i forhold til de mål og standarder som kvaliteten vurdere ut ifra.

Hva er riktig å gjøre?

Avhandlingen viser hvordan arbeidet med kvalitet og kvalitetsrapportering i høyeste grad kommer til å handle om å stå til ansvar for tilsynsmyndigheter og kravene til standardene i kvalitetsrapportene.

Samtidig handler diskusjonene pedagogene og lederne har rundt kvalitetsdokumentasjon om å gjøre de riktige tingene i forhold til evalueringen og dens kriterier. Mens tid og rom til å utvikle pedagogikken; til å undersøke, diskutere og utvikle en kompleks pedagogisk praksis og pedagogiske forestillinger om hva som er riktig å gjøre, viskes ut.

Samlet sett gir avhandlingen et kritisk og detaljert innblikk i det problematiske med å dokumentere kvalitet, og de paradokser og utfordringer en slik praksis skaper.