Riktige valg, men feil motivasjon?

Barn av innvandrere gjør det godt i høyere utdanning

Det er ikke er tilfeldig hvem som havner hvor i utdanningssystemet. Statistikken viser at foreldrenes utdanning har betydning for hvor man ender opp. Likevel er det slik at barn av innvandrere tar mye og ofte mer og mer prestisjefulle utdannelser enn barn av norskfødte foreldre. Vi snakker om tunge profesjonsstudier som medisin, jus, farmasi, ingeniør, m.fl.

Det norske utdanningssystemet beskrives ofte som inkluderende. Fra politisk hold ønsker man at alle skal ha like muligheter til å velge høyere utdannelse. Rådgivere i skolen er ment å hjelpe elever i å gjøre gode utdanningsvalg, og tanken er at et godt utdanningsvalg er et som kommer fra deg selv. Valget skal være basert på egne interesser og kunnskap om egne evner.

Betydningen av etnisk kapital

Det at barn av innvandrere viser seg å gjøre det så bra i høyere utdanning kan i følge Marianne Kindt handle om det som ofte betegnes som «etnisk kapital». Et tett sammenvevd etnisk nettverk kan gi barna muligheter til å overkomme barrierer gitt ved lav sosioøkonomisk status

For at nettverket skal virke formende, må de ha en ambisjon om at barna skal ta høyere utdanning. Barna må overta disse normene, og foreldrene må ha nok autoritet til at normene kan håndheves. Det handler om å få barna til å gjøre det de vil. Dette stiller utdanningsvalgene til barn av innvandrere i et tvetydig lys.

– På den ene siden er norske myndigheter svært fornøyd med at mange tar mye og høy utdannelse, på den andre siden er man bekymret for at utdanningsvalgene er tatt under press og en sosialt kontrollerende familiekultur, sier Takvam Kindt.

To «fortellinger»

På bakgrunn av 28 dybdeintervjuer viser Kindt hvordan de legitimerer sine valg.

I følge Kindt er det særlig to fortellinger (narrativer) som går igjen.

Den ene er at «de alltid har elsket det», den andre er at «de aldri har blitt presset». «Faget har alltid ligget hjertet mitt nært og jeg har funnet ut av det selv. Jeg vet om noen som har blitt presset, men det gjelder ikke meg», er typiske utsagn fra informantene.

Hvordan skal man forstå bruken av disse fortellingene? En fortolkningsmulighet er at det rett og slett ikke er noe særlig press på barna. Fortellingene de trekker på når de begrunner utdanningsvalget sitt minner om fortellinger brukt av majoritetsbefolkningen. De velger hva de skal studere ut i fra interesse og ønske om selvrealisering. En annen fortolkning er at begrepet press betyr ulike ting for barn av innvandrere og for majoritetsbefolkningen. Mange snakker om at foreldrene har eksplisitte forventninger til sine barns utdanningsvalg, uten at dette oppleves eller snakkes om som et press. En tredje fortolkning er at de svarer som de gjør for å bli akseptert blant majoritetsbefolkningen.

Intervjuene til Kindt viser nemlig at de ikke føler seg helt inkludert til tross for at de tar de tyngste og mest prestisjefulle utdanningene.

– De opplever at fordi de er en del av «innvandrerbefolkningen» risikerer å bli dømt uansett hva de velger. Slutter de på skolen blir de stemplet som en «lat innvandrer» som snylter på staten. I motsatt ende opplever de også å få kritikk for å velge å studere et tungt profesjonsfag. Da gjør man typiske innvandrervalg, som man sikkert har blitt presset til. Mange beskriver denne situasjonen og synes den er vanskelig å takle, forteller Takvam Kindt.

For barn av innvandrere er det ikke alltid nok å ta de rette utdannelsene, man må velge de riktige grunnene.

– Ved å fremstille valgene sine gjennom legitime motiver kan man bøte på et eventuelt stigma knyttet til handlingene, sier Takvam Kindt.