Store sosiale forskjeller blant unge

Det går frem av nye analyser fra Ungdata.

- Vi tenker gjerne på Norge som et land med små sosiale forskjeller der de fleste har mer eller mindre de samme oppvekstbetingelsene, men disse analysene tegner et annet bilde, sier forsker Anders Bakken ved NOVA på Høgskolen i Oslo og Akershus.

Forskerne har undersøkt hva familiens økonomiske og sosiale ressurser betyr for ungdommenes livssituasjon og levekår på en rekke områder.

– Hovedinntrykket vi sitter igjen med, er at det er systematiske forskjeller i ungdoms levekår og livskvalitet på nær sagt alle områdene vi undersøker, forteller prosjektleder Anders Bakken.

– Jo høyere sosioøkonomisk status familien har, jo bedre er livssituasjonen for ungdommene. Vi ser et tydelig trappetrinnsmønster, der problemene øker jo færre økonomiske og sosiale ressurser familien har.

Konklusjonen er basert på analyser av nye tall fra Ungdata. Nær 120 000 ungdommer fra hele landet i alderen 13–19 år har svart på Ungdata-spørreskjemaet i 2014 og 2015.

Forskerne har delt ungdommene inn i fem ulike grupper basert på familiens sosiale og økonomiske ressurser. Bak tallene ligger spørsmål om foreldrenes utdanningsnivå, familiens økonomi og antall bøker i hjemmet.

Opphopning av problemer

Ungdommer som har få ressurser hjemme, trives dårligere på skolen og i nærmiljøet, de har et mer problematisk forhold til foreldre og venner, er mer utsatt for mobbing, har oftere psykiske og fysiske helseplager, og er mer pessimistiske med tanke på framtiden.

– De deltar også sjeldnere i organiserte fritidsaktiviteter og bruker mer av fritiden sin foran skjermen enn ungdom som vokser opp i familier med mange sosioøkonomiske ressurser, framhever Bakken.

En av fire har aldri vært med i forening eller lag

Mens mer enn 70 prosent av ungdommene fra familier med høyest sosioøkonomisk status er med i en organisasjon, klubb, lag eller forening, gjelder dette bare ca. halvparten av guttene og 38 prosent av jentene fra familiene med færrest ressurser.

En av fire av disse har i tillegg aldri deltatt i noen form for organisert fritid, mens dette kun gjelder seks prosent av ungdommene fra de høyeste sosiale lagene. Deltakelsen øker jo flere sosioøkonomiske ressurser familien har.

– Når ungdom fra lavere sosiale lag sjeldnere er med i fritidsorganisasjoner, skyldes det både at færre er innom i løpet av oppveksten, og at flere av de som er med, faller fra, utdyper Bakken.

Sitter foran skjermen

Unge fra lavere sosiale lag er derimot overrepresentert blant ungdom som daglig bruker mye tid foran skjermen. Særlig blant de som bruker fire timer eller mer foran skjermen, er det store forskjeller mellom gruppene.

Forskjellene er tydeligst for de jentene som bruker mye tid på dataspill, film, tv-serier og sosiale medier.

Mens bare fem prosent av jentene fra den høyeste statusgruppen bruker seks timer eller mer foran en skjerm, gjelder det samme 15 prosent av jentene i den laveste statusgruppen.

Bruker tid i fritidsklubb og på ungdomshus

Ifølge forskerne er den skjeve rekrutteringen til organiserte aktiviteter særlig tydelig i prestasjonsorienterte fritidsaktiviteter som kor og korps, musikkskoler og orkester samt idrettslag. Her er ungdom fra midlere og høyere sosiale lag klart i flertall.

Bildet er diametralt motsatt når vi ser på bruk av fritidsklubbene og ungdomshus. Her finner vi flest ungdom fra familier med lav sosioøkonomisk status.

– Dette er viktige funn, understreker Bakken.

– For det første forteller det oss trolig noe om et «foreldredriv» og at det er et skjevfordelt mønster i hvem som har muligheten, både når det gjelder tid og penger, til å følge opp barna sine.

– For det andre er det et positivt trekk at disse ungdommene deltar i aktiviteter knyttet til fritidsklubber og ungdomshus. Dette kan bidra til å utjevne noe av forskjellen mellom ungdom fra ulike sosial lag når det gjelder å ha en aktiv fritid utenfor hjemmet hvor man møter andre jevnaldrende.

Fritid som læringsarena – hvem lærer hva?

De organiserte fritidsaktivitetene tilbyr en arena der de unge treffer andre ungdommer og får mulighet til å utvikle både nettverk og ferdigheter. Ofte er det voksne til stede som setter rammene for aktivitetene og bidrar med hjelp og støtte.

Organisasjonene kan dessuten fungere som læringsarena for ungdoms identitetsutvikling og demokratiforståelse.

Når barn og unge fra lavere sosiale lag i mindre grad enn andre deltar på arenaer for organisert fritid, betyr det mindre tilgang til denne typen lærings- og samværsaktiviteter.

– Arenaene er viktige både for å utvide nettverkene, lære ulike ferdigheter og delta i en organisasjons interndemokratiske struktur, forteller Bakken.

Ikke bare et fattigdomsproblem

Rapporten dokumenterer at forskjellene mellom ungdommer i Norge viser seg i trappetrinnsmønstre, eller gradienter. Det betyr at spørsmålet om sosial ulikhet ikke bare begrenser seg til å handle om fattigdomsproblematikk eller om de få som er utenfor. Sosiale forskjeller utspiller seg langs hele den sosiale samfunnsstigen.

– Dette viser hvor viktig det er med en målrettet oppvekstpolitikk, understreker Bakken. – Den må også legge til rette for et mangfoldig aktivitetstilbud som reduserer terskelen for å delta i organiserte aktiviteter.

– En samordning både på nasjonalt og lokalt myndighetsnivå er avgjørende for å redusere sosial ulikhet i deltakelse blant unge i Norge.

Ulike forventninger i livet

Ungdatatallene viser at ungdom allerede i tenårene har ulike forventninger til hva de kan oppnå i livet. Selv om de fleste tenåringer i Norge er optimistiske med tanke på egen framtid, er optimismen høyere desto høyere sosioøkonomisk status familien har.

Forskjellen er størst blant jentene. 63 prosent av jentene fra den laveste statusgruppen tror de vil få et godt og lykkelig liv, sammenliknet med 78 prosent i den høyeste statusgruppen.

Ungdom med bakgrunn fra lavere sosial lag har generelt lavere forventninger til egen framtid når det gjelder høyere utdanning, framtidig lykke, det å eie egen bolig og mulighet for å bli arbeidsledig.

Andelen som ikke har det særlig godt på skolen, er også dobbelt så høy blant ungdom med bakgrunn i den laveste statusgruppen sammenlignet med ungdom i familier med høy sosioøkonomisk status. Trivselsforskjellene kan også her beskrives som en sosial gradient, der trivsel i skolen øker gradvis med familiens sosioøkonomiske status.

– Unge med færre ressurser i familien lever med andre ord med en større bekymring for framtida enn unge fra privilegerte hjem. Dette er en belastning som myndighetene må være oppmerksom på, avslutter Bakken.

Prosjektet er gjennomført på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.