«Vi kan lære som vanlige folk» - Morsmålsstøttet undervisning

I Norge har diskusjonen om hvilken plass morsmålet skal ha i norskopplæring for innvandrere, stort sett vært knyttet til opplæring av flerspråklige elever i grunnskolen. Viktige argumenter for morsmålsundervisning i grunnskolen har vært at et godt utviklet morsmål letter andrespråkstilegnelsen og at morsmålet kan være en viktig støtte i kunnskapstilegnelsen. Argumentene har støtte både i språklæringsteori (Cummins 1980), læringsteori (Vygotsky 1978) og forskning på tospråklige modeller fra USA (Thomas og Collier 2002). I læreplanene for grunnskolen i Norge finner vi varierende målsettinger for en tospråklig opplæring gjennom de siste 30 årene. I en periode var det uttalte målet aktiv tospråklighet. Etter nåværende retningslinjer har minoritetsspråklige elever i grunnskolen rett til den første lese- og skriveopplæringen på morsmålet og morsmålsundervisning og tospråklig fagundervisning i en overgangsperiode.

I norskopplæringen for voksne minoritetsspråklige har tospråklig opplæring hatt liten eller ingen plass. De to siste læreplanene anbefaler imidlertid å bruke morsmålet som redskap i opplæringen av personer med liten eller ingen skolebakgrunn. Tradisjonelt har man forsøkt å legge til rette for forståelig innputt gjennom å gå fra det enkle til det mer komplekse i andrespråket. Stort sett har man også prøvd å unngå «å blande språk» og bruke oversettelse i opplæringen. Oversettelse blir assosiert med «grammatikk- og oversettelsesmetoden», en metode som ligger fjernt fra det kommunikative paradigmet som er rådende innenfor språkopplæring i dag. Praktiske forhold, som at lærere og deltakere sjelden har et felles språk å kommunisere på, har nok gjort sitt til at minoritetsspråklige voksne møter en monolingval undervisningssituasjon, der alt i klasserommet foregår på andrespråket, det gjelder så vel instruksjoner som arbeid med oppgaver og tekster.

En gruppe voksne som i liten grad har lyktes med å nå målene i norskundervisningen de blir tilbudt, er deltakere med liten eller ingen skolegang og svake leseferdigheter. I et forskningsprosjekt (Hvenekilde, Alver, Bergander, Lahaug og Midttun 1996) som kartla alfabetiseringsundervisningen i Oslo og Bergen, konstaterte forskerne allerede i 1994 at analfabeter som fikk språk- og leseopplæring kun på målspråket, hadde lite utbytte av opplæringen fordi de hadde problemer med å forstå hva som foregikk i undervisningen. Hvenekilde m.fl skriver:

I selve undervisningen er det et hovedproblem at eleven og læreren ofte ikke kan kommunisere med hverandre i det hele tatt når kurset begynner, og at det tar lang tid før kommunikasjonen blir god. Dette har konsekvenser på mange plan. I materialet fant vi manglende samsvar mellom lærernes syn på prioriteringen av ulike delmål for undervisningen og det elevene oppgav som sine viktigste behov (Alfa og Omega 1996: 311).

Teoretisk bakgrunn

Sosiokulturell ramme

Rammen for denne undersøkelsen er et sosiokulturelt syn på læring. Vi antar at samhandling og relasjoner mellom mennesker har betydning for læring. I boka «Dialog, samspel og læring» redigert av Olga Dysthe (2001) skriver hun:

Kunnskap er distribuert mellom menneska innanfor ein fellesskap; til dømes ved at dei kan ulike ting og har ulike dugleikar som alle er nødvendige for ei heilskapsforståing. Og fordi kunnskapen er fordelt, må også læringa vere sosial (Dysthe 2001:45).

Videre knytter vi studien til språkets rolle i læring. Vi støtter oss her på Dewey og Vygotskij, som begge har vært opptatt av å understreke at språk og kommunikasjon ikke bare er et verktøy for læring, men også et medierende redskap for refleksjon og utvikling (Dysthe 2001).

Morsmålet brukes selv om det ikke verbaliseres

Intervjuer med andrespråksinnlærere og analyser av hvilke språk de bruker når de arbeider med å løse oppgaver, viser at innlærere snakker til seg selv (en indre samtale) på morsmålet og bruker dette som et tankeredskap når de står overfor oppgaver som skal løses på andrespråket (Antón og Dicamilla 1999). Gjennom «den indre samtalen» på morsmålet sorterer de ut ideer og konstruerer budskap som de prøver å oversette til andrespråket (Auerbach 1993).

Innenfor sosiolingvistikken har man i de senere år studert hvordan tospråklige personer anvender sine språk, og konkludert med at bruken av språkene er mer fleksibel og integrert enn man tidligere har antatt. For å forstå og skape mening, mener man at toeller flerspråklige personer i stor grad tar i bruk alle sine språklige og kognitive ressurser. Andrespråksinnlærere forholder seg til språkene som en helhetlig ressurs for å tenke, konstruere og finne mening i budskap. For å beskrive denne prosessen har man introdusert begrepet languaging, og senere begrepet translanguaging.

Den amerikanske forskeren Ofelia Garcia har skrevet en guide hvor hun argumenterer for at denne naturlige måten å bruke sine språk på, bør overføres til pedagogiske strategier. Garcia peker på arbeidsmåter i klasserommet, hvor innlærere får bruke alle sine tilgjengelige språklige ressurser i læringssituasjonen. Hun framhever at translanguaging som pedagogisk strategi kan gjøre uforståelig innhold forståelig og bidra til at studenter utvikler seg kognitivt (Garcia 2012).

Garcia og Wei (2014) skriver i boka Translanguaging (2014) at en fleksibel måte å bruke språkene på i klasserommet, gir oss en mer direkte måte å undervise et komplekst innhold på, og det innebærer å møte deltakerne med et ressursperspektiv i motsetning til mangelperspektivet, som ofte er tilfelle i undervisningen av voksne minoritetsspråklige med liten skolebakgrunn.

Studier av morsmålsstøtte i voksenundervisning

Allerede i 1993 skrev Elsa Roberts Auerbach artikkelen «Reexamining English Only in the ESL Classroom». Hun viser til flere prosjekter og studier hvor man har prøvd ut tospråklige undervisningsmodeller for voksne minoritetsspråklige og konkluderer med at slike modeller skaper en tryggere læringssituasjon, gjør det enklere å bygge undervisningen på deltakernes erfaringer og gi en deltakersentrert undervisning. Det viktigste, sier Auerbach, er at tospråklige modeller gir muligheten for å bruke språk for å skape mening og formidle ideer i språkopplæringen (Auerbach 1993).

Scott og Fuente (2008) argumenterer også ut fra sin studie med at deltakere som fritt kan verbalisere tanker på morsmålet, har et mindre kognitivt press enn deltakere som bare kan bruke andrespråket. I en monolingval situasjon må de «snakke til seg selv» på morsmålet for å tenke, samtidig som de må planlegge hva de skal si på andrespråket. Forskerne antyder at dette krever mye energi, og det reduserer den oppmerksomheten deltakerne kunne ha rettet mot oppgaven de skal løse. Andre studier viser også at bruk av morsmålet gir deltakerne en kognitiv støtte som gjør det mulig for dem å analysere språk og arbeide på et høyere nivå enn om de bare bruker andrespråket (Neomy and Wigglesworth 2003).

Auerbach (1993) skriver også at i en monolingval undervisning for deltakere med lite skole- og leseerfaring, blir selvfølelsen ofte lidende. «Deres følelse av maktesløshet forsterkes ved at de enten blir ekskludert fra klasserommet eller at deres livsog språkerfaringer blir ekskludert» (Auerbach 1993:18). Levine (2003) er opptatt av at bruk av morsmål i andrespråksklasserommet reduserer angst, og understreker også at morsmålet er viktig for å styrke identitet og selvtillit.

Ifølge Gardener (2003) er motivasjon den følelsesmessige faktoren som viser høyest korrelasjon med oppnådde språkferdigheter. Gardener (2003) skriver at motiverte personer viser en annen adferd enn personer som ikke er motivert. En motivert person er pågående og målbevisst, liker aktiviteten og setter seg mål.

Studien

Problemstilling

I forbindelse med den siste læreplanen for voksne minoritetsspråklige ble det ble det i årene 2011–2014 gjennomført prosjekter med morsmålsstøttet opplæring for kursdeltakere med liten skolebakgrunn ved noen voksenopplæringssentra i Norge. Morsmålsstøttet opplæring innebar i denne sammenhengen å legge til rette for at kursdeltakerne med liten skolebakgrunn fikk språkhjelp av kursdeltakere med samme morsmål, som var kommet lenger i andrespråkstilegnelsen og hadde lengre skolegang fra hjemlandet. I artikkelen blir disse omtalt som språkhjelpere.

Både kursdeltakere, språkhjelpere og norsklærere på undervisningsstedet hadde brukt morsmålsstøtte innenfor mer uformelle rammer tidligere, og var positive til å prøve dette ut på en mer systematisk måte. I studien valgte vi å fokusere på kursdeltakerne og deres opplevelser for å forstå hvordan de tenker omkring den tospråklige undervisningsmodellen. Spørsmålet vi stilte oss, var: Hvilke argumenter bruker deltakerne når de forsvarer modellen med språkhjelpere?

Data og metode

Vi gjennomførte semistrukturerte intervjuer med 29 kursdeltakere i løpet av prosjektperioden. Informantene fikk språkstøtte på morsmålet i språk- og leseopplæringen i 4–6 skoletimer per uke. De var alle voksne minoritetsspråklige med liten eller ingen skolebakgrunn fra hjemlandet. Morsmålene deres var somalisk, arabisk, thai, sorani, tigrinja og kunama. Hvor lenge de hadde vært i Norge, varierte, men de hadde alle gått på norskkurs/alfabetisering før prosjektet med morsmålsstøtte startet, slik at de kunne beskrive situasjonen både før og nå.

Deltakerne ble intervjuet i grupper. Vi brukte tolk under intervjuene, da alle deltakerne befant seg på et begynnernivå i norsk. En eller begge norsklærerne var også til stede under intervjuene. Vi stilte i utgangspunktet få, men åpne spørsmål og fulgte opp interessante utsagn og ba om noen utdypinger. Intervjuene ble det Kvale og Brinkmann (2012) kaller narrative intervjuer, fordi deltakerne ble svært opptatt av å fortelle om «livet» før og etter morsmålsstøtte. Vi gjorde fortløpende notater under intervjuene. For at vi skulle være sikker på at deltakernes utsagn ble oppfattet riktig, diskuterte vi dataene med lærerne etter intervjuet. I analyseprosessen så de to artikkelforfatterne på dataene hver for seg og sammenholdt deretter tolkningene.

Begge opplevde at argumentasjonen var variert, og vi ønsket å systematisere og tydeliggjøre argumentene gjennom kategorisering og meningsfortetting (Kvale 2012). Vi valgte å gruppere deltakernes argumenter i tre kategorier: kognitive, sosiale og affektive argumenter. Kategoriseringen begrunner vi i teori og funn i tidligere studier hvor morsmålet blir brukt som et redskap (Auerbach (1993), Storch and Wigglesworth (2003), Scott og Fuente (2008), Gardener (2003) og Levine (2003). Det er dessuten en tradisjonell måte å kategorisere læringsfaktorer i andrespråksopplæringen på. Vi viser til Lourdes Ortega, som i boka Understanding Second Language Acquisition (2009) har følgende kapittelinndeling: «Cognition», «Social dimensions of L2 learning» og «Affect and other individual differences» (Ortega 2009).

Vi intervjuet også 19 språkhjelpere. Disse intervjuene blir bare brukt som sekundærdata når de kan belyse og utdype kursdeltakernes opplevelser. Språkhjelperne fikk 1–2 timer med veiledning før «praksis», og de ble gjort kjent med oppgaver og arbeidsmåter som skulle brukes i klasserommet. I klasserommet fungerte det slik at deltakerne og språkhjelperne som hadde samme morsmål, utgjorde en gruppe som arbeidet sammen. Vi observerte arbeidet i språkgruppene i cirka 20 undervisningstimer, og på slutten av prosjektperioden svarte de to norsklærerne som var med i prosjektet, skrift ig på spørsmålet: Hvorfor opplever dere morsmålsstøttet alfabetisering som positivt? Dataene fra observasjoner og intervju med lærerne blir også behandlet som sekundærdata for å utdype deltakernes opplevelser av modellen.

Hvordan deltakerne brukte morsmålet Gjennom observasjon kunne vi registrere at språkhjelperne fikk mange ulike oppgaver, noen av dem initiert av norsklærerne, men de fleste initiert av kursdeltakerne. Følgende oppgaver for språkhjelperne var sentrale:

• forklarte ord og begreper på morsmålet
• hadde samtaler med deltakerne om oppgavene, og ga oppklaringer slik at deltakerne forsto hva de skulle gjøre
• svarte på språklige spørsmål. De sammenlignet norsk og morsmålet og trakk fram eksempler.
• fungerte som en «bro» mellom deltaker og norsklærer, slik at deltakerne også kunne kommunisere bedre med norsklæreren
• modellerte lese- og skrivestrategier
• korrigerte deltakerne, de kontrollerte at
• de hadde gjort oppgaver riktig og ga dem respons og ros

I klasserommet ble morsmålet brukt for å oppklare og forhandle fram budskap, forklare ord, begreper, grammatikk og oppgaveinstruksjoner. Oversettelsen fra norsk til morsmål og omvendt fikk en sentral plass i gruppeaktivitetene. Deltakerne etterspurte nøyaktige og forståelige oversettelser, og det kom tydelig fram at oversettelse ble en sentral strategi for kursdeltakerne i disse øktene.

Kognitive argumenter

Når det gjelder kognitive argumenter, tar vi utgangspunkt i en generell definisjon av kognisjon som relaterer begrepet til prosesser som er knyttet til persepsjon og tenkning. Mer konkret kan dette være å tenke, huske, lære, løse problemer, vurdere og resonnere. Argumentene til deltakerne som vi har karakterisert som kognitive, er blant annet:

• Jeg glemmer ikke ord når jeg får dem på to språk.
• Det er positivt fordi L1 er et redskap for oss.
• Det er effektivt, vi lærer fortere og bedre.
• Vi får nøyaktige forklaringer; vi trenger ikke å gjette lenger.
• Vi kan sammenligne norsk og somali.
• Poenget med læring er at vi skal forstå hva vi lærer.
• Nå får jeg bruke morsmålet mitt og skrive ord på et språk jeg kan. Jeg har noe som er kjent «i bunnen».
• Når vi bruker morsmålet, blir vi også flinkere på norsk.

Deltakerne uttrykker klart at morsmålet er en viktig faktor i tenkning og læring. Deltakernes tanker omkring bruk av morsmål i klasserommet samsvarer med Vygotsky (1978), Ellis og Robinson (2008) og deres syn på språket som det viktigste redskapet vi har, når vi skal lære noe nytt og systematisere og kategorisere det vi lærer. Deltakerne uttrykker videre at den tospråklige undervisningen er mer effektiv fordi de kan bygge på det de kan, og de kan benytte læringsstrategier som faller naturlig, for eksempel å sammenligne med noe de kjenner, spørre om oppklaring og oversette ord og instruksjoner.

Deltakerne bekrefter Garcias ord om at det å bruke både morsmål og målspråk i klasserommet kan gjøre uforståelige ting forståelig (Garcia 2012). Gjennom observasjonene fikk vi bekreftet hvor viktig det var for deltakerne å få en nøyaktig forståelse av ord, instruksjoner og aktiviteter. Lærerne framhever på sin side at deltakerne nå husker bedre det de lærer.

Affektive argumenter kursdeltakerne brukte

Med hensyn til affektive argumenter viser vi til Gardener (2003) og Dörnyeis (2003) forskning på affektive faktorer i språklæring, og trekker fram holdninger til opplæringssituasjonen, trygghet og motivasjon som sentralt. I et sosiokulturelt perspektiv legger man vekt på at skolen skal skape gode læringsmiljø som stimulerer deltakere til aktiv deltakelse.

De affektive argumentene hos deltakerne kommer klarest fram når de snakker om situasjonen før og etter morsmålsstøtte. De sier blant annet:

• Vi mister motivasjon når vi ikke forstår. Nå er vi motiverte igjen.
• Jeg følte meg gal i fjor. Det påvirker en psykisk når en ikke klarer å følge med.
• Vi kan lære som vanlige folk.
• Det handler om vår identitet.
• Somali er fundamentet vårt.

Deltakerne er bevisste på hvordan identitet, selvfølelse og motivasjon blir berørt i en undervisningssituasjon hvor de ikke kan vise hvem de er og hva de kan. Når deltakerne uttrykker at morsmålet er fundamentet deres og at det å bruke morsmålet handler om identitet, sier de noe om hvor viktig det er å få bruke egne erfaringer som basis. «De voksne er sine erfaringer» uttrykker voksenpedagogen Malcolm Knowles (1980). De definerer seg ut fra sine erfaringer. De voksne vil føle seg krenket i situasjoner der erfaringene ekskluderes. Deltakerne knytter også motivasjon og selvtillit til forståelse. Auerbach (1993) peker på at selvfølelsen blir lidende når man ikke anerkjenner deltakernes språk og erfaringer. Replikken fra en deltaker: «Vi kan lære som vanlige folk», kan kanskje tas til inntekt for at hun nå føler en anerkjennelse hun ikke har følt tidligere.

Lærerne bekrefter også deltakernes ytringer, og bemerker at deltakerne har fått en annen adferd i klasserommet. De er tryggere, og ifølge lærerne har aktiviteten i klasserommet økt betraktelig. Deltakerne jobbet lenger med hver enkelt oppgave og brukte ofte pausene til skolerelaterte oppgaver og samtaler. Deltakerne var uredde og stilte spørsmål og ba om ytterligere forklaringer.

Språkhjelperne var også opptatt av å synliggjøre hvordan bruk av morsmålet i klasserommet skapte trygghet for deltakerne. «De er redde for å snakke feil. De vil så gjerne si og gjøre ting riktig», uttalte flere språkhjelpere. «De er redde for å dumme seg ut, men ikke for oss.», hevdet en av språkhjelperne videre. Nå forstår de, og de lærer, og ikke minst, de får mestringsfølelse.

Sosiale argumenter

Ytringer som har med samhandling mellom personer i klasserommet og synliggjøring av dialoger som foregår mellom partene, har vi karakterisert som sosiale argumenter. Deltakerne uttrykte blant annet dette om samarbeidet i klasserommet:

• Det at vi hjelper hverandre er positivt, en person kan noe, en annen kan noe annet, og slik hjelper vi hverandre.
• Bedre med to hoder enn ett. Vi diskuterer, vi snakker om ting, og språkhjelperne kan noe litt bedre enn meg.
• Språkhjelperne snakker ikke bare morsmålet, de bruker norsk også. Vi lærer norsk av dem også.

Deltakerne uttrykker at det å samtale på morsmålet med en som kan mer og har flere erfaringer enn dem selv, er læringsfremmende og nyttig. Deres uttalelser kan tyde på at dette er en læringsstrategi de er fortrolig med. Vi registrerte under observasjoner at av og til kunne disse samtalene være mellom deltakere, språkhjelper og norsklærer. Språkhjelperne spurte norsklærer om noe de var usikre på, og norsklærer redegjorde på norsk. Så forklarte språkhjelperne videre til deltakerne på en forståelig måte og trakk gjerne fram sammenligninger med egen kultur.

De to norsklærerne hevder at det er blitt etablert en kultur for å hjelpe hverandre i klassen. Dette beskriver de som en god holdning, det skaper god stemning i klasserommet og gir dermed et godt grunnlag for læring. Kanskje er dette svært naturlig for både kursdeltakerne og språkhjelperne, de har bare ikke hatt mulighet til å praktisere det.

Avslutning

Deltakernes beskrivelser av egne opplevelser med en tospråklig modell støtter langt på vei forskernes forklaring på hvorfor morsmålet er et effektivt og nødvendig redskap når de skal lære et nytt språk. Deltakerne er svært bevisst på at egen andrespråksbeherskelse ikke er god nok i en læringssituasjon. De argumenterer klart til støtte for fleksibel bruk av to språk i opplæringen. Dette kommer nok klarest fram i ytringer der de sammenligner opplæringssituasjon med språkhjelpere med tidligere undervisning uten morsmålsstøtte. De uttrykker seg svært emosjonelt og negativt om sin tidligere undervisningssituasjon, der de tydeligvis har forstått svært lite og følt mistrivsel. «Hele året var en hodepine», som en av dem uttrykker det.

Tradisjonen med monolingvale andrespråksklasserom har nok fungert bedre for skriftkyndige deltakere med god skolebakgrunn fordi de kan bruke sine språk fleksibelt i innlæringen ved å støtte seg på skriftlige kilder og finne forklaringer og oversettelser når de trenger det. Ofte har de også lært engelsk og har et fellesspråk som de kan kommunisere med medstudenter og norsklærere på. Deltakere med liten skolebakgrunn og få skrifterfaringer, har ikke de samme mulighetene. For deltakere med liten skolebakgrunn kan det være spesielt viktig med en tospråklig undervisning som er uavhengig av deltakernes skriftkyndighet og eventuelt felles fremmedspråk. Prosjektet som dannet utgangspunkt for vår studie, er et eksempel på en slik tospråklig praksis. Studien viser at ved å bringe språkhjelpere med samme morsmål som deltakerne inn i klasserommet, har man endret deltakernes læringsbetingelser.

Å legge til rette for fleksibel bruk av to språk, kan skje på ulike måter. For eksempel gjennom tospråklige lærere, språkhjelpere som i dette prosjektet, men også ved at deltakere i samme gruppe med samme morsmål, kan være stillas for hverandre.