– Skolen må ruste utviklingshemmede for voksenlivet

Under 5 % av voksne utviklingshemmede er i dag i ordinært lønnet arbeid, i følge NOU 2016: 17 «På lik linje - Åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming»

– Dette er et for lavt tall. Her kan lærere gjøre en innsats allerede på barneskolen, sier Veerle Garrels som forsker på personer med utviklingshemming og selvbestemmelse ved Universitetet i Oslo.

Viktig å lære selvbestemmelse i tidlig alder

Unge med utviklingshemming må trene på å uttrykke hva de liker, lære seg å ta egne valg og sette mål for seg selv allerede i barneskolen.

– Alt dette er viktig for at personer med utviklingshemming skal ha gode forutsetninger for å bestemme over sitt eget liv som voksen, sier Garrels.

– Hvis ingen spør deg hva du ønsker og trenger å lære deg når du er barn, kan vi ikke forvente at du klarer deg selv når du er voksen, forklarer Garrels.

Elever får ikke opplæring i hvordan de skal sette og oppnå egne mål

Garrels har kartlagt selvbestemmelse til 83 elever med og uten utviklingshemming på 11 barneskoler og ungdomsskoler på Østlandet. Mens ca. 40 % sier at de ikke får opplæring i hvordan man setter mål, opplever hele 60 % at de ikke lærer hvordan man kan jobbe for å oppnå egne mål. Elevene hun intervjuet var mellom 9 og 16 år gamle.

For meg er dette er ingen overraskelse, siden det ikke finnes gode norske undervisningsmodeller som lærere bruker systematisk innenfor dette området, sier Garrels.

Kan personer med utviklingshemming mestre livet?

Å mestre er et grunnleggende og iboende behov vi har som mennesker. Spebarnets ønske om å kommunisere med omverden, ettåringens streben etter å kunne ta sine første skritt, og toåringens evige mas om «kan selv» er tydelige eksempler på at utviklingen er akkurat det – utviklingen til å klare seg selv.

Kanskje kan man si det så enkelt som at foreldrerollen består i å gjøre seg unødvendig for sine barn når de er voksne. Ikke emosjonelt, men praktisk.

– Foreldre og lærere bør ha et omforent mål for alle barn: å hjelpe barn til å bli selvstendige voksne, sier Garrels.

Selv om barn er forskjellige og født med ulike forutsetninger, ønsker alle barn å oppleve mestring. Foreldres og læreres forventinger om at barn vil kunne få til ting de ønsker, er derfor særlig viktig for de barna som strever mer enn andre.

Hva er et fullverdig liv?

Ser vi på statistikken, ser det derimot ikke ut til at personer med utviklingshemming mestrer livet slik som vi andre forventer at vi skal gjøre. I dag lever de aller fleste voksne med en utviklingshemmingsdiagnose på stønad fra NAV, og det antas at så få som 1 – 2 % er i ordinært lønnet arbeid.

Mange voksne med utviklingshemming har heller ingen innflytelse på egen bosituasjon, og om lag 60 % bor i kommunale bofellesskap.

Også når det gjelder fritid ser vi at personer med utviklingshemming gjør det dårligere. De har lavere deltakelse i organiserte fritidsaktiviteter og det er færre med utviklingshemming som drar på ferier enn blant den øvrige befolkningen. Voksne med utviklingshemming er med andre ord i liten grad delaktig i utformingen av deres eget liv.

Mestring og selvbestemmelse hører sammen

Garrels, stipendiat på Institutt for spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo, har stilt seg spørsmålet:

– Er dette er fullverdig liv?

Garrels forsker på utviklingshemming og selvbestemmelse. Garrels er ikke interessert i å finne ut hvorvidt personer med utviklingshemming kan få til å mestre livet. Det vet hun allerede at de kan. Hun er interessert i å finne ut hvordan de kan få til å mestre livet. Som alle oss andre.

Hun har en hypotese om at hvis man lærer barn med utviklingshemming grunnleggende ferdigheter i selvbestemmelse, så vil de ha større mulighet å leve et fullverdig og selvstendig liv som voksen. Grunnleggende ferdigheter i selvbestemmelse innebærer blant annet at man lærer

• å uttrykke hva man liker og ikke liker
• å ta valg
• å sette egne mål
• strategier om hvordan man kan nå disse målene

Hvis man får mulighet å øve på disse ferdighetene i barne- og ungdomstiden, vil man kunne ha bedre forutsetninger for å klare seg som voksen.

Målene som settes er oftest knyttet til prestasjoner

Av de 83 elevene som deltok i studien, svarte halvparten at de satte mål som hadde å gjøre med skoleprestasjoner og karriere. Å sette seg mål knyttet til idrettsprestasjoner var også vanlig: omtrent 1 av 4 av elevene som hadde satt egne mål, hadde mål innenfor idrett. Mer uvanlig var det å sette seg fritidsmål som ikke var knyttet til idrett; 1 av 10 hadde gjort det. De færreste, 7 %, satte seg sosiale mål.

Når Garrels så på elevene med utviklingshemning og sammenlignet med andre elever på samme alder, var det ingen store forskjeller. Likevel valgte elever med utviklingshemming oftere mål knyttet til rene skoleprestasjoner. Kan dette henge sammen med en mer begrenset tilgang til fritidsaktiviteter?

Garrels så at de fleste elevene er resultatorientert når de får spørsmål om mål, og de tenker i noe mindre grad på prosessen som et mål i seg selv. Garrels sier at det også er viktig å lære barna at selve prosessen som leder fram til et resultat kan være et mål i seg. Hvis du for eksempel vil bli en raskere leser og leser høyt med mor hver dag, er ikke bare det at du ble raskere å lese positivt, det å lese for mor var også positivt.

Undervisningsmodell som anbefales av forskere for bruk i skolen

Garrels har i sin forskning prøvd ut en undervisningsmodell som brukes mye i engelsktalende land, « The Self-Determined Learning Model of Instruction (SDLMI)». Modellen er utviklet av amerikanske forskere ved Universitetet i Kansas og Universitetet i Texas. En av utviklerne, professor Susan Palmer, er veileder i Garrels’ doktorgradsprosjekt.

Garrels og professor Mats Granlund ved Jönköping Universitet, og professor II ved Institutt for spesialpedagogikk, UiO, har nå oversatt og kvalitetsvurdert denne modellen på norske skoler. Modellen er samtalebasert. Det betyr at målene som settes, skal komme fram i dialog mellom elev og lærer. Læreren skal hjelpe eleven til å finne ut et realistisk mål som kan nås i løpet av noen uker.

• Fase 1: Sette et mål.
• Fase 2: Lage en plan
• Fase 3: Evaluere måloppnåelse

Dette er de to første sidene av modellen som Veerle Garrels og Mats Granlund har utviklet ut i fra den amerikanske versjonen.

Dette er de to siste sidene i modellen.

– Å sette seg mål gjør deg mer selvstendig
Garrels forteller at stort sett all forskning på selvbestemmelse viser at evnen til å sette seg mål, er en viktig komponent for selvbestemmelse over eget liv. Det er viktig å kunne lage en plan for å nå målet, og slik være aktiv i eget liv.

– I tillegg kommer dette med å faktisk se at «det jeg gjør, utgjør en forskjell». Denne opplevelsen av å kunne påvirke hverdagen vil gjøre personen mer selvstendig, forklarer Garrels.

“Læreplanverket for kunnskapsløftet i grunnskolen” er forpliktende for grunnopplæringen og danner fundamentet og rammene for opplæringen. Her står det at skolen gradvis gjennom barnetrinnene må gi elevene ansvar for egen læring. Det står også at skolen må ruste elevene for å ta del i de voksnes liv.

– Vi vet at barn med utviklingshemming har gode forutsetninger for å være en aktiv hovedperson i sitt eget liv, men lærere må hjelpe dem mer på veien, presiserer Garrels.

Fire tips til hvordan lærere kan ruste barn med utviklingshemming for voksenlivet

• Snakk med eleven; bli kjent med hva eleven ønsker å lære mer om, og hvilke utfordringer eleven selv ønsker å ta tak i.
• Forvent at eleven skal kunne sette mål for egen læring. Begynn med å hjelpe dem å sette ord på målene, og la eleven bli gradvis mer selvstendig i prosessen.
• Mål elevens framgang kontinuerlig, og visualiser sammenhengen mellom egen innsats og måloppnåelse for eleven.
• Finn riktig balanse mellom støtte og selvstendighet. Presiser hva som er bra og hva som kan gjøres bedre. Men husk; både for høye og for lave forventninger til eleven kan være skadelig