Barn av innvandrere som velger yrkesfag trekkes mot høyere utdanning

Barn av innvandrere er godt representert i høyere utdanning

Tall fra Statistisk sentralbyrå (2015) viser at etterkommere av innvandrere er overrepresentert i høyrere utdanning. 41,5% av alle barn av innvandrere mellom 19 og 24 år er tatt opp i et høyere utdanningsløp, sammenliknet med 36,1 prosent av den totale populasjonen. Etterkommerne ser også ut til å samle seg om de mest prestisjefylte utdanningene med høye inntakskrav.

En av forklaringene synes å ligge i foreldrenes utdanningspositive holdninger. Det ligger en «forventning i lufta» om at barna skal ta høyere utdanning.

«Innvandrerdrivet» påvirker ungdommenes utdanningsvalg

Førsteamanuensis Kristinn Hegna har forsket på barn av innvandrere i Oslo som har valgt yrkesfag.

− Vi har sett på om vi kan gjenfinne noe av det vi forskere kaller for «innvandrerdrivet» også blant de som velger yrkesfag. Det er forsket lite på innvandrerungdom som har valgt disse fagene.

− «Innvandrerdriv» er et ord som ofte brukes for å beskrive og forklare overrepresentasjonen av innvandrerungdom som vi ser i høyere utdanning, forklarer Hegna.

- Påstanden er at barn av innvandrere utvikler en form for motstandsdyktighet og en særegen vilje til å jobbe hardere enn majoriteten fordi foreldrene har gjennomgått en tøff periode grunnet migrasjon. Flere innvandrerforeldre kan for eksempel ha opplevd å gå fra gode jobber og høy sosial status i hjemlandet, til å måtte jobbe seg opp fra bunnen av i det nye landet de kommer til.

Mange foreldre ønsker av gode grunner en enklere fremtid for barna sine, derav utdanningspositive holdninger. I andre enden motiveres mange av innvandrerbarna av foreldrenes harde arbeid for å komme dit de er i dag. Som en av informantene våre sier; «Jeg tenker på historiene deres, og så gir det meg motivasjon til å jobbe enda hardere og ja, bli noe stort da».

− Yrkesfagelevene vi intervjuet, beskriver alle en familiebakgrunn der foreldrene jobber som industriarbeider, hjelpepleier, barnehageassistent, kantinemedarbeider, renholder eller lignende, eller er hjemmeværende eller ufør. Slik sett, sier Hegna, kan det å velge yrkesfag sees som et valg på linje med deres foreldres sosioøkonomiske posisjon i Norge. Likevel finner vi sterke aspirasjoner blant alle de vi intervjuet, om studiekompetanse og videre høyere utdanning, sier Hegna

− Yrkesfagelevenes fortellinger tyder i høyeste grad på at den siden av «innvandrerdrivet» som går aspirasjoner og motivasjon i forhold til høyere utdanning, er til stede. Jeg vil si i tilnærmet samme grad som blant innvandrerungdom i høyere utdanning generelt, forklarer Hegna.

− Flere av dem vi intervjuet var for eksempel ikke overbeviste om at yrkesfagene ville gi dem de beste og mest interessante jobbene, men de var klare på at et yrkesfag kunne være et nyttig springbrett til høyere utdanning. For eksempel for å gå videre med et ingeniørstudium.

− De la også vekt på den positive allmenne verdien i å bygge på yrkesfagutdanningen med studiekompetanse. Selv om de ikke hadde noen egne konkrete planer, snakket de varmt om denne verdien. «Noen går jo videre i livet også skjønner du», sier en. «Yrkesfag med påbygg til studiekompetanse gir et fagbrev som er gull verdt», sier en annen.

Ideen om høyere utdanning ligger med andre ord godt forankret (internalisert) i yrkesfagelevenes tankesett, og er en viktig bestanddel i dette «innvandrerdrivet», forklarer Hegna.

Yrkesfagelever med innvandrerbakgrunn opplever et sterkere press mot høyere utdanning

Det neste er ekstra interessant, men kanskje også litt betent, sier Hegna. − En av grunnholdningene i det norske systemet er retten til å gjøre frie utdanningsvalg, og dermed også en mistenksomhet overfor for eksempel foreldre som påvirker ungdommenes valg etter ungdomsskolen, for mye. Det har blitt hevdet at utdanningsvalget til mange innvandrerungdommer kan ha blitt gjort under press fra ambisiøse foreldre, og at det positive «innvandrerdrivet» egentlig bare er en feiltolkning av streng sosial kontroll i familien.

− Ja, i materialet vårt finner vi foreldre som er direkte negative til valget av yrkesfag, og fortellinger om bestikkelser, press og forsøk på å overtale ungdommene til å ta høyre utdanning. De av yrkesfagelevene som ikke snakket så mye om foreldrene sine i intervjuene, eller som var flinke til å trekke frem foreldrenes positive utdanningsstøtte, var i stor grad de som allerede før, eller tidlig i yrkesfagløpet, hadde bestemt seg for å sikte mot høyere utdanning, forklarer Hegna.

I en parallell studie av såkalte «elitestudenter» med innvandrerbakgrunn, dvs. studenter som gikk rett fra studiespesialisering i videregående og over i prestisjefylte studier, finner Marianne Takvam Kindt et litt annet bilde.

Disse studentene rapporterer også om foreldre som gjerne ser at barna tar høyere utdanning, men - kanskje overraskende for noen, sier Hegna - «elitestudentene» rapporterer at de alltid har hatt høye ambisjoner på egne vegne og at de aldri har vært utsatt for press. De opplever utdanningsvalget som helt og fullt deres eget. I all hovedsak snakker de om foreldrene sine som støttespillere, forbilder og gode hjelpere snarere enn noen som har presset dem.

− Vi ser med andre ord to ganske ulike historier her, sier Hegna. Men hvor forskjellige er de egentlig? Dette trenger en forklaring.

Når normen er høyrere utdanning

Det mest åpenbare likhetstrekket er at normen om høyrere utdanning sitter sterkt i hos begge gruppene, både yrkesfagelevene og «elitestudentene». Normen har fått slå rot og har på mange måter blitt den standarden disse ungdommene måler sin egen suksess mot.

Når normen om høyere utdanning ligger så godt forankret i ungdommenes utdanningstanker, blir heller ikke foreldrenes autoritet der og da så viktig for gjennomføringen av normen, sier Hegna. Det kan forklare hvorfor de såkalte «elitestudentene» rapporterer om veldig lite press fra foreldrene sine. De står på egne bein og de går i takt med den gjengse oppfatningen. De trenger ikke strenge korrekser for å gjøre ting «riktig».

Yrkesfagelevene som fortalte om press, var mer i opposisjon. De kunne gjerne tenke seg å jobbe som en helt vanlig elektriker, forskalingssnekker eller som ambulansearbeider, men miljøet rundt dem gir andre signaler. Resultatet ble at flere av dem etter hvert endret syn, og begynte å sikte seg inn mot påbygging og høyere utdanning. Da er det i følge Hegna legitimt å spørre om foreldrenes negative holdninger til yrkesfag har bidratt til dette skiftet?

− Samtidig ser vi hvordan normen om høyere utdanning sakte men sikkert forankres (internaliseres) i disse ungdommene, sier Hegna.

Finnes det et «innvandrerdriv» blant yrkesfagelevene?

Noe av det vi ønsket å finne ut av var om noe av utdanningsdrivet kunne gjenfinnes iblant unge innvandrerbakgrunn i yrkesfaglige løp? Svaret er helt klart ja. I utvalget av yrkesfagelever gjenfant vi de samme elementene som har vært trukket fram som viktige elementer i et «innvandrerdriv». Egne aspirasjoner mot høyere utdanning, foreldre som fulgte opp utdanningen og hadde høye ambisjoner på barnas vegne, og fortellinger om utdanning som del av en mulig klassereise.

− For noen av yrkesfagelevene var «innvandrerdrivet» en positiv drivkraft som en del av familiens mobilitetshistorie, for andre fikk det et negativt fortegn fordi det bidro til nedvurdering av yrkesvalget ungdommene hadde gjort, avslutter Hegna.

Tekst av Ulf Grefsgård