Barn og nye medier

Forskning på barn og nye medier er et svært takknemlig, men krevende felt å formidle. Staksrud får nesten daglig henvendelser fra journalister, skolepersonale og andre, som vil høre hva hun har å si både om digital mobbing, nettporno og dataspill.

Arbeidet har resultert i flere tusen medieoppslag. Og kontakten med mediene er viktig for å få formidlet sentrale forskningsfunn til praktikere og foreldre.

Voksne overdriver ofte faren ved barns bruk av digitale medier

Forskningsresultatene er blitt omsatt til konkrete råd og anbefalinger til både politikere, praktikere og vanlige folk.

Enkelt fortalt overdriver voksne veldig ofte farene ved barns eksponering for Internett, mens de glemmer andre, understreker Staksrud.

For eksempel viser undersøkelser vi har gjort hvordan norske foreldres bekymring i stor grad konsentrerer seg rundt risiko hvor eksterne faktorer skal skade barnet (en bil, en pedofil, andre barn som mobber), mens de i forsvinnende liten grad er bekymret for risiko knyttet til eget barns atferd – slik som for eksempel å mobbe andre, legge ut nakenbilder, ha sex eller drikke alkohol, forteller hun.

Nettet er en del av virkeligheten, og de positive mulighetene Internett gir er større enn de risiko som leder til skade. Forskerne ser også hvordan de barna som har en aktiv og tidlig nettbruk er flinkere til å utvikle digital motstandskraft og håndtere risiko, enn de som starter sent og har sterke restriksjoner på sin bruk. Funn som viser at «mer bruk» er bedre for barn er kontraintuitive for mange foreldre.

Forskning som baserer seg på barns egne erfaringer

– Min rolle er å formidle forskningsresultater som i stor grad er basert på barn og unges egne erfaringer, noe som ofte er med på å justere folks, særlig politiske beslutningstakeres, inntrykk av hva Internett er for barn og hvilke verdier og farer det representerer, sier Staksrud.

Å formidle hva barn «egentlig» gjør – på godt og vondt – er med på å skape et mer komplisert og ubehagelig bilde, men det gir også mulighet for at forskningen kan bidra direkte til praktiske tiltak. Et forskningsfunn er for eksempel at ni prosent av norske 11-16 åringer har besøkt nettsider hvor man diskuterer hvordan man kan ta sitt eget liv.

– Vi ser at disse barna i stor grad har sårbarhetstrekk som gjør at de er i risikosonen for faktisk å vurdere å ta sitt eget liv, og at det er en sammenheng mellom å bli mobbet eller mobbe digitalt og slik bruk.

Den digitale mobbingens paradokser

Mobbing på Internett er også blitt en stadig større del av Staksruds egen forskningshverdag. Etterspørselen etter forskningsbasert kunnskap på dette feltet er så stor at hun for litt siden bestemte seg for å skrive en populærvitenskapelig bok om temaet, Digital mobbing: Hvem, hvor, hvordan, hvorfor – og hva kan voksne gjøre?

Også den vekker oppsikt, med nye kontraintuitive funn. Slik som at styrkeforholdet mellom mobberen og den som blir mobbet ikke uten videre er det samme som i den klassiske mobbingen i skolegården.

På nettet trenger man ikke å være fysisk sterk, ha høy kraftig stemme eller framstå som overlegen for innta rollen som mobber. Dette gjør, understreker Staksrud at mobbing på nettet ofte skjer mellom to parter som begge har problemer, som begge er ofre eller i hvert fall er svake. Disse forskningsresultatene har konsekvenser for hvordan skoler og andre bør legge opp kampen mot mobbingen.

Gjennom forskningen på barn og medier har Staksrud og hennes kolleger bidratt til å påvirke nasjonal og europeisk policy. Så langt har hun vært aktivt med og forhindret et EU-forslag om bred nettsensur, bidratt til betydelig styrking av kompetansen på digital mobbing i skoleverket og, håper hun i hvert fall, fått mange foreldre til å forstå at nettet er en naturlig del av hverdagen til barna deres.

Barneoppdragelse

Internett og nye medier representerer mange flere muligheter enn farer for de fleste barn. Samtidig er jo farene der. Men farene ligger ikke i nettet i seg selv, men hvordan man bruker det, hvordan med oppfører seg og hvem man framstår som.

Det viktigste budskapet hun har til europeiske foreldre er derfor: snakk med barna deres! Ikke bare spør hvordan det har gått på skolen i dag, men hør også med dem hvordan de har hatt det på Internett. Dette er en jobb tekniske hindre og lovregulering ikke kan gjøre. Så enkelt, men allikevel for mange veldig vanskelig.