Disse feilene gjør vi oftest på nynorsk

Gjennom mer enn ti år har Inge Særheim, professor i nordisk språk ved Universitetet i Stavanger, notert nynorskfeil han har oppdaget i media og andre steder.

Gjennom mer enn ti år har Inge Særheim, professor i nordisk språk ved Universitetet i Stavanger (UiS), notert nynorskfeil han har oppdaget i media og andre steder. Særheim underviser i nordisk ved UiS.

– Mange går for litt for fantasifulle løsninger. Det enkle og mest nærliggende uttrykket er ofte det beste, og det rette, sier professoren.

En del velger galt kjønn på hunkjønnssubstantiv. Det kan igjen føre til feil bøyning.

– Det er ikke uvanlig at bokmålsbrukere bommer på hunkjønnssubstantiv, kanskje fordi de tenker på bokmål der hunkjønn er mye mindre brukt, eller fordi ordet er hankjønn i deres egen dialekt, sier Særheim.

Her er en oversikt over de vanligste feilene vi gjør på nynorsk:

Substantiv og kjønn

De fleste hunkjønnsord bøyes –a/-er/-ene, som i form – forma – former – formene.

For ord som elv og øy kan du velge mellom dette hovedmønsteret og endingene –ar, -ane.

Men hunkjønnsord på –ing skal ha –ar/ane i flertall: ei endring – endringa – endringar - endringane.

Særheim har registrert at det er færre problem med hankjønnsordene.

– Det kan skyldes at hankjønnsord på nynorsk også er hankjønnsord i de fleste dialekter, sier han.

Hankjønnsord bøyes etter hovedregelen med endingene -en/-ar/-ane, som i ein by-byar-byane. Men i noen hankjønnsord, som for eksempel gjest, sau og sofa, kan du velge om du vil bruke hovedregelen eller endingene –er/ -ene.

Ord på –nad, som for eksempel søknad, har også valgfri ending, -er/-ene eller -ar/-ane.

Lytt til deg selv

Mange legger til en ekstra – r i flertall av intetkjønnsord på -e, men disse ordene skal på nynorsk bøyes slik: eit område - området- område - områda, eit merke – merket – merke - merka.

Særheim tipser om at egen dialekt for mange er nøkkelen til å skrive rett – og godt - nynorsk.

– Nynorsk bygger på de norske dialektene, som igjen er utviklet av norrønt, mens bokmål historisk sett har dansk opprinnelse. For å mestre nynorsk, er det derfor lurt å gå på oppdagerferd i sin egen dialekt og finne systemet i den, sier han.

Dette gjelder nesten uansett hvor du kommer fra i landet, bedyrer språkprofessoren.

Verb

Den viktigste forskjellen mellom bokmål og nynorsk ligger i grammatikken, i den formen og bøyningen som ordene har. Selve ordene er ofte de samme på begge målformer.

Tider av verbet kan for eksempel være en utfordring, som preteritumsformen blei, som skal ha –ei, og fann som skal ha dobbel -n og ingen - t.

Det er også viktig å huske at det heter vart, heldt, stod, fekk og gjekk.

Flere verbale utfordringer

Noen har problem med presensformen, men også her kan din egen dialekt være en god hjelp. Ellers kan du se hvilken form verbet har i preteritum. Såkalte a-verb, som har -ar i presens, for eksempel kallar, har -a i preteritum: kalla.

Såkalte e-verb får –er: viser, høyrer, fører, heiter, seier, deler, fungerer.

Sterke verb, som ofte får vokalskifte i preteritum, har enstavelses-form i presens, som for eksempel tek/tar, kjem og finn. Det samme gjelder en gruppe av svake verb, som legg, skil, set og krev.

I mange dialekter har slike verb én stavelse i presens, i andre dialekter to stavelser og tonelag 1, det vil si samme tonelag som i bønder.

Mange glemmer også –t på slutten i st-verb som snakkast, skuldast/skyldast og finnast.

På bokmål ender disse verbene på -s: finnes. Slike verb brukes mindre på nynorsk enn på bokmål.

Kløyvd infinitiv

Du kan velge om du vil bruke a-infinitiv, e-infinitiv eller såkalt kløyvd infinitiv.

I lærebøker er -e endinger oftest brukt, men mange velger å bruke det som ligger nærmest egen dialekt, sier Særheim.

Ved kløyvd infinitiv får noen verb –a og andre –e i infinitiv. Men for mange er dette systemet vanskelig å bruke.

– Tilfeldig veksling mellom –e og –a i infinitivformene i en tekst er ikke akseptabelt, understreker Særheim.

– Kløyvd infinitiv er flott hvis du mestrer det, men for de fleste blir det for komplisert å holde styr på. Men enkelte forfattere, som Edvard Hoem og Arne Garborg, har brukt det svært elegant, sier han.

Partisipp

Perfektum partisipp av sterke verb ender oftest på –e, som i har falle bort, har skote. Her er det etter 2012-endringene ikke lenger lov å bruke –i-ending, slik det for eksempel synges på Bislett: «Vi har vinni».

– Endingen -e er i samsvar med bøyningen i mange dialekter, sier Særheim.

Når partisippet står direkte til et substantiv, i såkalt attributiv stilling, skal det ha samsvarsbøying; ei lesen bok– eit lese brev - lesne brev, og ei gløymd sak – eit gløymt brev – gløymde bøker.

Når det står i predikativ stilling, for eksempel etter verbet vera, er det obligatorisk samsvarsbøyning for sterke verb, boka er lesen, brevet er lese, breva er lesne.

Svake verb har derimot valgfri samsvarsbøyning i predikativ stilling. Både dei er lånt og dei er lånte er rett.

– Dette er også noe en bare må huske, sier professoren.

Tekst: Elin Nyberg

Denne saken er også publisert på forskning.no